Annonse
00:00 - 02. februar 2018

Å regulere sin egen etikk

Annonse

Pressen får nå økende kritikk for sin dekning av metoo-skandalene i politikken. Kritikken er kommet fra politikere, samfunnsforskere, medieforskere og psykologer. Og denne uken, da også flere varslere skrev i Aftenposten om hvilket press journalister har utsatt dem for – står det klart for oss at vi må lytte.

Pressens yrkesetikk er ikke umiddelbart lett å forstå for en vanlig moralsk borger. Den forvaltes gjennom Norsk Presseforbunds etiske regler – Vær varsom-plakaten (VVP) og Pressens Faglige Utvalg (PFU) – vi driver altså etisk selvregulering. Andre land misunner oss disse institusjonene, med rette, men for en alminnelig rettferdighetssans kan denne etikken likevel fremstå som teknisk og formalistisk. Ofte – når vi blir konfrontert med mangel på gangsyn, folkeskikk og empati – svarer vi ved å peke på kildevern og samtidig imøtegåelse: Vi har gjort alt riktig. Dette må sikkert være stusslig å høre på. For vi i pressen har stor makt, men hvorfor så liten evne til å analysere effekten av den? Pressefolk må vel kunne ta overordnede etiske diskusjoner uten å flikke på en paragraf i VVP? Hvordan bør profesjonelle kritikere takle kritikk?

Mer og mer begynner dette å ligne ansvarsfraskrivelse.

Noen av mediealderens mest utfordrende sider kan ikke behandles gjennom PFU eller VVP. Det samlede trykket enkeltmennesker møter når de havner i en nasjonal skittstorm, for eksempel, er det i dag ingen som tar ansvar for. Hver enkelt redaksjon kan og vil bare ta ansvar for sitt. Mer og mer begynner dette å ligne ansvarsfraskrivelse – som å si at global oppvarming ikke er ens eget problem fordi man bare har en bil selv. I en selvregulerende etikk er det jo nettopp mediene, og bare dem, som kan ta ansvar for totaliteten.

Nylig søkte Olav Terje Bergo – redaktør i Bergensavisen fra 1983 til 2009 – Presseforbundet om å granske Giske-dekningen. Han fikk avslag. I dag har vi også en Tonning Riise-sak og en Skei Grande-sak, og Presseforbundet bør – hvis det tar kritikken alvorlig – nå bruke sin initiativrett til å granske hele den politiske metoo-dekningen. Slikt har skjedd før: Forbundet nedsatte Brurås-utvalget til å granske mediedekningen av Tore Tønne for 16 år siden og laget en høring om såkalt sjekkheftejournalistikk etter Se og Hør-boken til Håvard Melnæs i 2007. Kanskje kan nettopp en slik praksis – at Presseforbundet oftere ber sine medlemmer om å løfte blikket – hjelpe oss til å oppdatere presseetikken. I dag, med nye, sosiale og alternative medier, må vi fastholde et samfunnsoppdrag som ikke har det virale som rettesnor.

LL

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse