Annonse
00:00 - 21. desember 2018

Ikke helt uforståelig

Annonse

Nils Rune Langeland, som ble sparket fra stillingen som professor i historie ved Universitetet i Stavanger i fjor høst, har saksøkt Kunnskapsdepartementet for ulovlig oppsigelse. Han har tilbudt seg å si opp stillingen selv, mot at staten trekker oppsigelsen. Dommer i tingretten oppfordret i forrige uke til forlik i saken. Men staten holder fast ved at oppsigelsen er lovlig og begrunnelsen gyldig. Uforståelig arbeidsgiverholdning, sier Langelands advokat til Khrono, som har fulgt saken tett. Mon det.

Da Universitetet i Oslo for noen år siden avskjediget historieprofessor Arnved Nedkvitne, insisterte man fra universitetets side på at det var riktig å behandle saken som en personalsak. Professoren var først og fremst et arbeidsmiljøproblem. De som støttet Nedkvitne argumenterte for at konflikten mellom professoren og instituttledelsen dypest sett handlet om faglig uenighet, og at saken hadde prinsipiell interesse. Var Nedkvitne egentlig en varsler? Støttespillerne samlet seg den gangen, forutsigbart, under den akademiske frihetens fane. Men UiO fikk full støtte for oppsigelsen i to rettsrunder, og anken ble avvist i høyesterett.

Så helt uforståelig er statens holdning i Langeland-saken ikke. Hardhendt, kanskje. Og plutselig. Hvorfor sparke Langeland akkurat nå, når handlingsmønsteret som begrunner oppsigelsen har vært kjent i årevis? Mange synes at det er på høy tid å innføre vanlig folkeskikk i akademia, og at det ikke kan gjelde andre regler for professorer enn i arbeidslivet for øvrig. Det er for eksempel ikke greit å komme full på jobb. Det er veldig dumt å sende seksuelle meldinger til kolleger i fylla, også utenfor arbeidstid.

Det som er uforståelig, er at disse sakene ikke ble løst tidligere, på en annen måte, på et lavere nivå. Hva sier det om den akademiske kulturen? Men det er vanskelig å hjelpe personer som insisterer på å grave sine egne graver. Statens nei til forlik i Langeland-saken er et veldig tydelig signal om at det går en grense for oppførsel i arbeidslivet, også for akademikere. Departementet og regjeringsadvokaten er sikre på seier.

Det går an å mene at reaksjonen mot Langeland er for streng. Men en rettskraftig dom i saken bør ikke bli oppfattet som en trussel mot den akademiske friheten. Å forsvare Langeland i ytringsfrihetens navn, vil tvert imot kunne undergrave muligheten til å beskytte upopulære meninger i fremtiden. Vi trenger, mer enn noen gang, professorer som ikke snakker makten etter munnen. Og vi behøver ikke å se lenger enn til Ungarn for å bli minnet om at akademisk frihet kan være noe mer enn en klisjé.

MKS

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse