Annonse
09:19 - 23. desember 2018

Da jeg møtte Theresa May på do

Theresa May går fra den ene ydmykelsen til den andre, men hun går alltid videre. 

Da den britiske statsministeren Theresa May entret scenen siste dag under årsmøtet til det konservative partiet, dansende til Abbas «Dancing Queen», var det flere lorder som måtte rynke på øyenbrynene. Foto: Jeff J. Mitchell / Getty Images
Annonse

Scene fra et dametoalett utenfor sikkerhetsrådssalen i FNs hovedkvarter i New York en onsdag i september: Toalettet har kun tre båser og to vasker. Jeg kommer ut av den midterste båsen, og venter på at en av vaskene skal bli ledig. Bøyd over den ene står en kvinne i sort dress og såper inn hendene. Jøss, det er Theresa May. Gjennom journalisthodet farer alternative spørsmål jeg kunne stilt henne ved bare å klappe henne mildt på ryggen. «Hvordan går det med brexit egentlig?» «Hva synes du, helt ærlig, om Donald Trump, som sitter ved siden av deg inne i sikkerhetsrådssalen?»

Nei, stakkars kvinne, selv hun må få lov til å gå på do i fred. Jeg lar spørsmålene ligge, nikker bare kort idet hun sneier forbi og overlater vasken til neste kvinne, altså meg. I månedene etterpå har dette intime møtet med May fått meg til å gruble: Hun er jo bare et menneske, som meg og deg. Likevel, hva er hun laget av? Hun går fra den ene ydmykelsen til den andre, men svarer med selvironi og hardnakket vilje til å gå videre der ingen veier finnes. Er hun større enn vi ser? En statsleder av Winston Churchills format, et stabilt kraftsenter i krisen, omgitt av ustadige størrelser som brexit-opportunisten Boris Johnson og Labour-leder Jeremy Corbyn?

Parodiene. Man kan nærme seg fenomenet May med latter. Den sitter løst hvis en går gjennom Youtube-klippene av henne, både av den ekte og den parodierte May. Begynn med Saturday Night Live fra lørdag 15. desember. Der danser Kate McKinnon – hun som parodierer Hillary Clinton – sin May-dans sammen med fire bobbies – politimenn. Hun avlegger sin julehilsen til det britiske folk med «what a dreadful week it has been» før hun like fullt oppfordrer seerne til å «have some cheer tonight».

Dansen er en etterligning av Mays opptredener i Cape Town og Nairobi under en Afrika-reise tidlig i høst. Originalen er faktisk enda morsommere enn McKinnons rytmiske bevegelser: I Nairobi danset May en ubehjelpelig kråkedans i møte med studenter i byens FN-hovedkvarter. I bakgrunnen står FNs daværende miljøsjef Erik Solheim og smiler fårete mens en militær offiser holder seg imponerende alvorlig.

Gå videre til neste parodi, også den utgitt nå i desember, en fantastisk tre minutter lang forestilling laget av Ringenes herre-skuespilleren Andy Serkis. Det er han som spiller Gollum, den ynkelige, halvt menneskefiguren besatt av jakten på den forjettede ringen. Theresa May i Gollum-skikkelse er schizofren, besatt av brexit og dratt mellom begjæret etter selvråderett og erkjennelsen av at bruddet med EU kan skade det britiske folk.

Bla så tilbake til i fjor, til landsmøtet i det konservative partiet, noen få måneder etter at Mays forhastede beslutning om nyvalg innskrenket hennes styringsgrunnlag i det britiske Underhuset. May holder landsmøtetalen, hun skal fremstå med autoritet og trygghet. Først greier en aksjonist å løpe frem til henne og overlevere et oppsigelsesdokument. Så får hun en alvorlig hostekule, og når hun endelig får talens bruk igjen, begynner bokstavene i slagordet på veggen bak henne å falle ned.

Selvironi. Og hva gjør May med disse latterlige hendelsene? Hun gjør narr av dem. På årets partilandsmøte i oktober danser hun inn på scenen til Abbas «Dancing Queen», like ubehjelpelig urytmisk som da hun danset i Afrika. Og når applausen i salen har lagt seg, beklager hun at hun kan komme til å hoste i løpet av talen, siden hun har vært oppe hele natten for å feste slagordene med superlim til veggen bak.

Og hva gjør May med disse latterlige hendelsene? Hun gjør narr av dem.

Startet sent. Theresa Mays nasjonale, politiske karriere startet i motbakke. Hun tapte to valg før hun i 1997 for første gang ble valgt inn i Underhuset fra distriktet Maidenhead, rett vest for London. Da hadde hennes parti regjert i 18 år, men dette året feide Tony Blairs New Labour de konservative av banen. May ble skyggeminister for utdannelse etter bare to år som parlamentsmedlem, uten å gjøre seg nevneverdig bemerket. I likhet med partiets jernkvinne og tidligere statsminister Margaret Thatcher var hun heller aldri opptatt av at kvinner har en rolle å spille i politikken i kraft av sitt kjønn. En forklaring på at May i det hele tatt ble kandidat i det mannsdominerte partiet, skal ha vært at hun ikke hadde barn.

May er født i kystbyen Eastbourne i 1956, faren var anglikansk prest og moren politisk konservativ. Hun studerte geografi ved Universitetet i Oxford, hvor hennes ettermæle brakte frem kontroverser i år. St Hugh’s College, hvor hun studerte, laget en utstilling av tidligere kvinnelige studenter som har gjort seg bemerket i samfunnet. Utstillingen ble tatt ned på grunn av protestskriblerier rundt bildet av May, inntil den kom på plass igjen i september.

Etter studiene jobbet hun først i Bank of England, deretter i Apacs, en institusjon som ble opprettet av britiske banker for å styre pengeoverføringer til og fra utlandet. Hun ble lokalpolitiker midt på 1980-tallet, og altså rikspolitiker i opposisjon da hun nettopp hadde rundet 40.

Innenriksminister. De konservative, anført av David Cameron, gjenerobret regjeringsmakten i 2010, og Theresa May ble hans innenriksminister, en uriaspost med ansvar for innvandring, terrortrusler og politiets rammevilkår. Det var nok av kontroverser, men May overlevde dem alle og ble den lengstsittende innenriksministeren på mange tiår. I ettertid kan det se ut som om May i disse årene la på seg det teflonlaget som forklarer at hun etter to og et halvt år i storm fortsatt er statsminister.

Hun kom til makten fordi Cameron gamblet og tapte. Han ville kvitte seg med den masete EU-motstanden i eget parti ved å legge spørsmålet om fortsatt medlemskap ut til folkeavstemning. Den tapte han, som kjent, sankthansaften i 2016, til egen og brexit-tilhengernes overraskelse. Cameron gikk av, og May, som selv hadde stemt for å bli i EU, overtok som statsminister med ett overordnet mandat: Å avvikle britenes EU-medlemskap.

I januar 2017 la hun frem sine ambisjoner for forhandlingene med EU, de gikk ut på å beholde fordelene med medlemskapet, som fri flyt av varer, og så kvitte seg med ulempene, som fri flyt av arbeidskraft. Det skrudde forventningene urealistisk høyt i brexit-leiren på hjemmebane, påpeker Jason Langrish, direktør i Canada Europe Roundtable, som har deltatt i Canadas forhandlinger om en handelsavtale med EU, ifølge The Washington Post.

Langrish peker videre på at britene stilte uforberedt ved forhandlingsbordet – de var ikke enige med seg selv, og de var heller ikke drevne forhandlere, siden EU har forhandlet på vegne av alle europeere, inkludert britene, i flere år.

May utløste artikkel 50 i mars 2017, som ga britene to år på å forhandle en avtale før de trer ut av unionen. Tidligere denne måneden var den 585 sider store avtalen klar. Men dagen før Underhuset skulle stemme over den, avlyste May hele avstemningen, vel vitende om at avtalen ville bli nedstemt, og da med mange stemmer fra hennes eget parti. Underveis i forhandlingsprosessen har regjeringsmedlemmer kommet og gått, inkludert to brexit-ministre og brexit-kampanjens frontfigur Boris Johnson. May har ikke gitt seg, det virker ikke som om hun har tenkt tanken en gang.

Ny runde i EU. Da avstemningen var avlyst, dro May på tiggerferd til europeiske hovedsteder for å få hjelp til å roe ned sine egne partifeller, som misliker avtalen hun har forhandlet frem. Misnøyen handler særlig om grensen mellom Irland og det britiske Nord-Irland, som skal forbli åpen i hvert fall inntil sommeren 2020.

Hun fikk ingen drahjelp fra kontinentet, EU har ikke mer å gi May enn det hun allerede har fått. Tilbake i London overlevde hun så et mistillitsforslag i eget parti med 200 mot 117 stemmer, før hun denne uken kom seg gjennom et mistillitsvotum mot henne som statsminister, fremført av Labour-opposisjonens leder Jeremy Corbyn. Han på sin side våget ikke å fremme mistillit mot hele regjeringen – det blir ikke mindre brexit-kaos om han, en EU-skeptiker, skulle overta roret.

Mays svar på all buingen i Underhuset var å love avstemning om brexit-avtalen i uken som starter 14. januar. Da er det helt åpent hva som skjer. Spørsmålet om en ny folkeavstemning er også på bordet, det vil helt sikkert ligge der og gløde mellom tekoppene når en slags julefred senker seg over Downing Street 10, hvor May bor sammen med ektemannen Philip May.

Mays svar på all buingen i Underhuset var å love avstemning om brexit-avtalen i uken som starter 14. januar.

Ektemannen. Og kanskje vi skal til ham for å finne et svar på hvorfor May greier å stå fast i storm og ydmykelser. De to ble kjærester da de begge studerte i Oxford – de skal ha blitt introdusert for hverandre på et diskotek av en felles venn og medstudent – Pakistans senere statsminister Benazir Bhutto. Philip May har vært finansmann i London City, og statsministeren kaller ham sin klippe. Han svikter henne aldri.

Det viste han senest den 12. desember, da opprørerne i Mays parti ville stemme henne ut. Da hun kom inn i Underhuset før avstemningen, kikket hun opp på galleriet hvor «ektemannen så kjærlig ned på henne», skriver The Daily Mail.

Så kanskje det handler litt om kjønn likevel. Om kvinnelig stamina, men også om den sjeldne kraften det gir å ha en ektemann som støtter deg helt til topps når en kvinne går gradene i et brutalt, mannsdominert miljø.

Uansett hva Theresa May er laget av og hvilke omstendigheter som gjør henne til den klomsete og like fullt beundringsverdige skikkelsen hun er: Hun kan trygt utropes til årets navn. Og til neste års navn. Jeg spår at hun overlever både julen og påsken i april – når Storbritannia ikke lenger er medlem av EU – kanskje.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse