Annonse
08:49 - 30. november 2018

Pedagogiske lureruner

Hemmelige runer var mer forståelige enn vi hadde trodd, mener forsker. 

Runer: Her har Øystein øvd seg på å skrive. «Øystein ristet» står det med lønnruner på en plankebit fra Rødven stavkirke. Foto: Jonas K. Nordby / Follo museum / MIA
Annonse

Doktoren svarer

Kjell Jonas Nordby

Disputerte 9. november ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo med avhandlingen Lønnruner. Kryptografi i runeinnskrifter fra vikingtid og middelalder.

– Lønnruner ble lagd for å være vanskelige å forstå. Det finnes mange teorier om hensikten med dem, at de sender hemmelige beskjeder, er ment som gåter eller til å mane frem magi. Du har kommet frem til et motiv til?

– Ja, det ser ut som om lønnruner har vært en viktig del av skrive- og leseopplæringen i vikingtiden og middelalderen. I et samfunn der det ikke var noe skolesystem som ivaretok opplæringen, har det vært viktig at også instrumentene for innlæring av runer var bundet i en form som kunne overføres i tradisjonen. Vi har visst at runediktene hadde denne funksjonen, men nå mener jeg at man også brukte enkle, kryptografiske systemer for at elevene skulle kunne lære seg runealfabetet, og runenes navn og lydverdier.

– Du finner at det man har trodd var en hemmelig praksis for noen få innvidde, egentlig var noe som alle kunne forstå?

– Ja, jeg mener at det ikke var så ekskluderende som man har trodd fordi alle som hadde god opplæring i runer kunne knekke kodene i disse lønnrunene. Så det er ikke en hemmelig skrift, som mange var ekskludert fra, men heller noen man brukte i sosiale sammenhenger.

– Du har studert 113 runeinnskrifter, der triksene for eksempel er å skrive baklengs, flette tekster sammen og bytte ut runer. Hvordan har det fungert som læreverktøy?

– Det var jotunvillur-systemet som fikk meg til å koble lønnruner til skriftopplæring. Systemet går ut på at du erstatter hver rune med den siste lyden i runens navn. Flere av runene slutter på samme lyd, og får dermed den samme ekvivalenten i den krypterte teksten, som gjør den umulig å dechiffrere. Jotunvillur kan dermed ikke fungere som et skriftsystem, det er ikke anvendelig til å kommunisere med, men det er en god øvelse om man skal lære seg navnene på runene.

– I noen innskrifter er det ganske tydelig hva som har skjedd, som på runepinnen der det står «Steingrim og jeg har snakket mye oss imellom av den grunn at jeg skal lære runer av det».

– Ja, det er et godt eksempel, for det er helt tydelig hva det handler om. Etter denne innledningen følger det flere skriveøvelser på samme pinne, blant annet to sekvenser med lønnruner. Det var altså gjennom skriveopplæringen man først lærte krypteringssystemene, siden kunne man bruke dem til alt fra magiske ytringer til lek og moro.

– I Bø gamle kirke i Telemark, står det «dette skal dere tyde» med vanlige runer, deretter er teksten kryptert med lønnruner. Det viste seg å være navnet «Gudrun»?

– Ja, her brukes flere runesystemer sammen. Det er et dikt hvor hver linje danner en gåte, og til sammen danner hver gåte et runenavn, og runenavnene staver ut navnet «Gudrun». Så det er jo ganske vakkert. Og dette står i en del av kirken hvor først og fremst presten hadde tilgang. Jeg vet ikke hvor hardt de holdt på sølibatet i middelalderens Telemark, men vi kan jo forestille oss at dette er en prest som egentlig skal avstå fra slikt, men som har latt sine øyne falle på Gudrun.

– Tror du denne måten å lære lesing og skriving på kan ha noe for seg i dag?

– Ja, jeg tror det må ha vært veldig morsomt å lære runer på denne måten. Vi ser jo iherdig etter nye, didaktiske instrumenter som kan få våre barn til å lettere knekke lesekoden, og lek er jo noe av det som virkelig er motiverende for å lære. Å overføre noen av disse systemene til vår bokstavskrift, er jo ikke vanskelig i det hele tatt.

 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse