Aktuelt

Operasjon skyldfølelse

Litt dårlig samvittighet må til for å få norske elever til å jobbe for ungdom i andre deler av verden.

---

Doktoren svarer

Ylva Frøjd

Disputerte 24. august med avhandlingen «Hvem bryr seg?» Global solidaritet og skyld i Operasjon Dagsverks materiell ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved UiO.

---

– 1. november jobbet norske elever en hel dag for å gi lønnen til et utviklingsprosjekt for ungdom i Palestina. Hvordan får Operasjon Dagsverk norske elever til å bli så solidariske?

– Elevene er selv med på å stemme frem prosjektet som det skal gis penger til, så de har eierskap til prosjektet. Også fokuserer prosjektene alltid på barn og unge. Så det handler om at elevene kan identifisere seg med ungdom i prosjektland.

– Du har undersøkt hvordan ODs kampanjemateriell har endret seg fra 1980-tallet og frem til i dag. Hva er den største forandringen?

– Jeg har sett på hvem som representeres på forsidene av temaheftene. På 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet er det alltid bilde av mottageren. Enten de ser litt sånn triste ut eller om de smiler, så er det mottageren som er avbildet. På 90-tallet ligner det mer på Benetton-reklamer. Ikke bilder av mottageren, men mennesker generelt. I det siste er det blitt mindre og mindre bruk av bilder i det hele tatt, i stedet er det mer tekst som er rettet mot elever i Norge. «Hvem bryr seg?» sto det på forsiden av et temahefte. Man har gått bort fra å representere de som skal få penger, og tiltaler heller de som skal gi. Det er en trend i bistandskommunikasjon generelt.

– Har det sammenheng med at det er vanskeligere å få folk til å gi i dag?

– Ja, helt klart. For OD tror jeg det handler om å få oppmerksomhet hos elever. OD må treffe noe hos individet for at de skal gi.

– Da er det ikke nok å tenke på de stakkars barna som skal få?

– Nei. Det finnes jo en teori om «compassion fatigue», som handler om at vi oversvømmes med katastrofeartikler. Det er ikke nok å bare vise frem enda flere som trenger hjelp, OD må heller snakke mer til dem som skal gi.

– OD vil ikke at elever skal delta på OD-dagen fordi de føler skyld, men elevene skal føle skyld dersom de ikke deltar, konkluderer du. Hvordan uttrykker de det?

– I grunnprinsipper og materiale sier de for eksempel: «Du skal ikke føle skyld for å bo i et rikt land, men husk at du kan velge å tenke på større ting.» Du skal ikke føle samvittighet, du skal ikke føle skyld, men indirekte sier de: Føl litt skyld hvis du ikke bryr deg om andre.

– I fjor samlet OD inn 22,3 millioner kroner. Må det ikke litt dårlig samvittighet til for å samle inn så mye penger?

– Hehe. Ja, men deltagelsen går jo ned, år for år, dessverre. OD taper terreng. Jeg skulle gjerne ha undersøkt hvorfor de gjør det. Men det er fortsatt mye penger, selvfølgelig. Det krever først og fremst at noen vil. Hvorfor elevene vil, det vet jeg ikke, det kan være skyldfølelse, dårlig samvittighet, og det kan være solidaritet, et ønske om å endre verden.

– Kan det være argumenter for at OD ikke bør spille på skyldfølelse?

– Hvis vi forteller ungdom at nå må du tenke på noe større enn deg selv, så kan det jo være at OD går inn i en oppdragerrolle som foreldre og skole allerede har. Det kan være en grunn til at de ikke bør velge den veien. Men jeg er ikke noen mediekonsulent.

– Du har også undersøkt hvordan elever forholder seg til ODs materiell. Er det skyldfølelse å spore hos dem?

– Ja, det er det absolutt. Jeg ga dem temaheftene for OD 2015 og spurte dem hva de lærte. Da svarte flere at de er heldige som bor i Norge og at de føler skyld overfor ungdom som ikke har det så bra som dem.

– Hva synes du at prosjektet ditt forteller?

– OD jobber hardt for å skape det jeg har kalt en solidaritetsdiskurs, om global solidaritet mellom ungdom, men det er vanskelig, fordi vi er så fastlåst i en tradisjonell bistandsdiskurs, hvor det er «vi» som skal hjelpe «dem». Både elevtekstene og ODs eget materiell sklir over i en vi og dem-tankegang selv om de vil at det skal være ungdom som hjelper ungdom.

Mer fra Aktuelt