Annonse
09:08 - 05. november 2018

KrF har vist at det kan være riktig av partitopper å manipulere eget parti, skriver Aslak Bonde.

KrF har vist at det kan være riktig av partitopper å manipulere eget parti, skriver Aslak Bonde.

Annonse

Dersom Kristelig Folkepartis ledelse en gang før jul kommer frem til at Høyre, Frp og Venstre ikke vil gi dem nok gjennomslag i regjeringen, har den et kjempeproblem. Formelt sett vil det da være riktig å starte regjeringsforhandlinger med Ap og Sp. Landsmøteflertallet vedtok bare å undersøke mulighetene for å gå inn i en blå regjering. Hvis det ikke er mulig, vil det formelt sett være riktig å undersøke hvilke gjennomslag man kan få ved å gå den andre veien. Fortsatt opposisjonstilværelse ble avvist av et overveldende flertall på fredagens ekstraordinære KrF-landsmøte.

Realitetene er imidlertid annerledes. Debatten i KrF den siste drøye måneden har i all hovedsak dreid seg om hvilken side man tilhører – ikke om hvem man skulle forhandle med først. De aller fleste av dem som har stemt blått på fylkesårsmøtene og i landsmøtet, vil se på det som en overkjøring av partidemokratiet, dersom partiet nå havner i en regjering med Jonas Gahr Støre som statsminister.

Dette er årsaken til at KrF-ledelsens påstander denne helgen om at de har veldig sterke kort i de forestående regjeringsforhandlingene ikke er spesielt troverdige. På den annen side: Det er fortsatt noen uker til dragkampene starter. Dersom Frp og Venstre setter vern av dagens abortlov på spissen, kan noen av de KrF-erne som stemte blått, hevde at de er lurt, og da vil det plutselig bli realistisk at KrF går over på den andre siden. Årsaken er at landsmøtevedtaket på den måten vil bli opphevet, og at partiledelsen vil få tilbake den beslutningsmakten som den i partidemokratiets navn har gitt fra seg. Da vil KrF igjen bli mer likt andre partier.

For betraktere av norsk politikk har nemlig noe av det mest interessante med KrF-prosessen vært at den har vært så utypisk. Kristelig Folkeparti gjorde det som alle partier til alle tider ofte oppfordres til: Gjennomførte en tvers igjennom åpen og ideelt sett demokratisk prosess i hele partiet.

For betraktere av norsk politikk har nemlig noe av det mest interessante med KrF-prosessen vært at den har vært så utypisk.

KrF kunne ha gjort som Venstres leder gjorde i fjor høst: jobbet målbevisst med landsstyremedlemmene for å få flertallet av dem til å si ja til regjeringsdeltagelse. Etter at valget var tatt – mot viljen til et ganske stort mindretall som blant annet besto av den ene nestlederen – har partiets øverste tillitsvalgte bare hatt én mulighet: Å fremstille regjeringsdeltagelsen som en stor suksess.

Slik jobber de aller fleste partiledelser. De bestemmer seg for hva de vil, jobber i kulissene for å skaffe seg støtte, forankrer politikken i de organer der man vet at man har flertall, for så å tvinge alle de uenige inn i folden. Alle parti-tillitsvalgte vet at man må fremstå samlet i offentligheten, dersom man skal ha håp om å lykkes.

Etter denne høsten er det antagelig lettere å forsvare slike fremgangsmåter. Kristelig Folkeparti har vist at det demokratiske alternativet kanskje ikke var noe bedre, og at det kanskje heller ikke er så mye mer demokratisk.

Det åpenbart dumme med å la et landsmøte ta stilling til to alternativer uten særlig tolkningsrom, er at partiets ledende organer i ettertid er bundet. Det må skje noe som er vesentlig nytt og annerledes for at de skal bryte med landsmøtets vilje. En politiker som er bundet på føttene og hendene av sitt eget parti stiller dårlig i forhandlinger med politikere fra andre partier.

Det antatt udemokratiske i KrF-prosessen ligger i at fylkesorganisasjonene mer eller mindre formelt binder sine landsmøtedelegater før de ser resultatet av alt det som skjer i alle andre deler av partiet. Det er en ganske stor mulighet for at flertallet av dem som har deltatt på KrFs fylkesårsmøter i de siste ukene, nå sitter med en følelse av at partiet heller skulle ha forblitt i opposisjon. De ser at partiet er delt i to like store deler. De ser bitterheten og resignasjonen hos taperne, og ønsker antageligvis at det på fylkesårsmøtet hadde vært et reelt tredje alternativ. Det var bare mot slutten at Hans Fredrik Grøvans såkalt gule alternativ ble oppfattet som et reelt kompromiss mellom blå og rød side.

Noe av det mest påfallende ved landsmøtedebatten fredag var at den var totalt uten dynamikk. Fra første til siste taler var det argumenter fra de siste seks ukene som ble reprodusert. Ikke noe nytt kom frem. På forhånd var det blitt sagt at delegatene ikke skulle være bundet av sine fylkesårsmøter og at landsmøtet skulle bli en reell diskusjonsarena, men det skjedde ikke.

Noe av dette skyldtes dårlig håndtering av prosessen i KrF. Men det er ikke så lett å si hvilke alternativer som hadde vært bedre. Skal man først høre på partidemokratiet, må man nesten respektere fylkesårsmøtenes vilje. Når den er uttrykt i klart språk uten tolkningsrom (rød eller blå), er det bare å stemme slik de tillitsvalgte i fylket har befalt.

Det er så ufleksibelt at det blir veldig lenge til neste gang et parti prøver å gjennomføre en like demokratisk prosess. Det er blitt litt mer forståelig at toppene i alle andre partier har stålkontroll på sine egne landsmøter.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Aktuelt