Annonse
14:17 - 07. november 2018

Fortsatt mulig å velge hatet og forakten, skriver Carsten Luther

Fortsatt mulig å velge hatet og forakten, skriver Carsten Luther.

Donald Trump har ikke noen problemer med å engasjere sine egne velgere som her under et valgmøte i Chattanooga i Tennessee. Foto: Alex Wong/Getty Images
Annonse

«Han er jo bare en klovn som skaper litt liv og røre i Washington!» 

For to år siden, da Donald Trump ble valgt til president i USA, var dette kanskje en bortforklaring god nok for noen av velgerne – et beroligende mantra for dem som fortsatt håpet på det beste i den epokale omveltningens øyeblikk. De demokratiske institusjonene og de fornuftige, kloke – og til og med voksne – politikerne ville sikkert forhindre det verste. Hatet og hovmodet vi så i valgkampen var nok bare et spill for galleriet. Trump ville nok komme til å moderere seg når han først måtte nedlate seg til dagligdagse regjeringsoppgaver. Presidentembetet kom til å normalisere ham.

Ingenting av dette har skjedd.

Selv om kongressvalget på tirsdag mest av alt lignet på en avstemning over presidenten, noe Donald Trump selv sørget for, var det denne gangen en avstemning under nye betingelser. I to år nå har amerikanske velgere fått se og oppleve hva denne mannen foretar seg med makten de så knapt overførte til ham, og i hvilken retning han tar landet – fordi republikanerne tillater det og kun har sine egne agendaer for øye. Alle skjønte hva mellomvalget handlet om. Resultatet forteller oss derfor også at mange millioner amerikanere atter en gang har stemt for Trump.

Det er mulig at enkelte republikanske kandidater ønsket seg en større avstand til Trump. De ville nok heller hørt de fremste valgkjemperne snakke om den faktisk gledelige utviklingen i amerikansk økonomi, for eksempel. I stedet fikk de servert flere løgner enn noensinne, hver og en av dem bidro til å gjøre splittelsen i det amerikanske samfunnet enda større. Men løgnene går bare inn hos Trumps mest lojale velgere. Folk flest lar seg ikke overbevise. Dette, kombinert med kalddusjen mange velgere har fått seg etter to år med Trump, har nok skaffet demokratene flere stemmer, eller i det minste bidratt til å vinne stemmer tilbake. Likevel er ikke disse forskyvningene nok til å markere inngangen til en ny tid.

«Den blå bølgen», som demokratene hadde håpet på, skylte som forventet bort det republikanske flertallet i Representantenes hus, men den ebbet ut før den nådde senatet. Den høye valgdeltagelsen beviser at Trump fortsatt holder sinnene i kok i USA. I begge de politiske leirene er imidlertid valgdeltagelsen motivert av en polarisering i samfunnet som alltid har vært der, bare at den sjelden har vært så eksistensiell. Presidenten som betrakter sine kritikere som «folkefiender» og som med «folk» kun refererer til dem som følger ham, ladet opp dette valget som ingen mellomvalg er blitt ladet opp før – og dermed fyrte han opp både motstandere og tilhengere. Den angivelig «radikale demokratmobben» (Trumps ord) holdt stand mot dem Trump hadde hisset opp til sin egen mobb. Det ser ikke ut til at de to leirene har noe å snakke sammen om lenger. Det er ikke lenger plass til kompromisser.

Det ser ikke ut til at de to leirene har noe å snakke sammen om lenger.

Valget var imidlertid ikke bare en avstemning over Trump, selv om han selv erklærte det for å være det. Et sannsynlig skifte i flertallet i minst ett av kongresskamrene utgjør den eneste muligheten til å sette presidenten og hans uberegnelige og autoritære impulser under kontroll. Republikanerne har forsømt denne parlamentariske oppgaven de siste to årene og har tatt de store bivirkningene med på kjøpet. For enhver pris har de ønsket å gjøre Trumps makt til sin egen. Nå får imidlertid demokratene i høy grad muligheten til å bremse Trumps politiske agenda, samtidig som de kan sørge for at regjeringen i større grad må rapportere om hva den driver med – og at presidenten blir konfrontert med en lang rekke granskninger av sine aktiviteter, fra finanssaker til håndteringen av russernes forsøk på å påvirke valget hans og forholdet hans til det amerikanske justisdepartementet. I så henseende har det virkelig ikke vært rom for kompromisser: Velgere som ønsket å puste nytt liv i denne delen av demokratiet, kunne ikke tillate seg å stemme på Trumps parti i mellomvalget.

Et flertallsskifte bare i Representantenes hus er imidlertid ikke det utvetydige signalet som Trumps motstandere har håpet på. Det forteller oss ikke at amerikanerne virkelig har forstått, angret og fordøyd valget av denne presidenten. Det er for lite som har endret seg til å kunne hevde det, og i de to leirene har det hardnet til. Eller for å si det på en annen måte: I store deler av det amerikanske samfunnet er det fortsatt mulig å velge Trumps løgner, politiske perversjoner og splittende hat og forakt. Amerikanerne som ville vise verden «dette er ikke oss», er bare en del av det store bildet. Og resten av bildet er ikke forsvunnet.

Likevel betyr demokratenes fremgang i sum at Trumps makt er i ferd med å forvitre. Presidenten og partiet hans vil måtte posisjonere seg på nytt. Om republikanerne vil være i stand til å komme motstanderne sine i møte og løsrive seg fra Trump, gjenstår å se. Det virker usannsynlig at presidenten selv er i stand til å inngå kompromisser. Som forventet omtalte han straks valgresultatet som «en enorm suksess». Det var heller ingen som hadde regnet med at han ville påta seg ansvaret for republikanernes tilbakegang.

Scenarioene for nærmeste fremtid ser derfor trasige ut. Kongressen gjenspeiler splittelsen i det amerikanske samfunnet, en splittelse som Trump har økt og sementert. Den kommer til å forårsake mange feider og få forandringer. Dette, og alt demokratene måtte klare å finne frem av skyts mot Trump, kommer til å sette Trump under press på en helt annen og mer avgjørende måte. At det ikke lover godt, er også noe de to siste årene har vist oss. I beste fall kommer presidenten til å klandre blokaden fra sine politiske motstandere for at han mislyktes, før han med skitne triks pisker inn tilhengerne sine og går for gjenvalg i 2020. I verste fall kommer han til å presse grensene for makten sin til det ytterste. Er det noe vi vet, så er det at Trump fortsatt kommer til å påføre det amerikanske demokratiet og samfunnet sår som ikke vil leges så lenge han sitter i embetet.

Copyright Zeit Online

Oversatt av Merete Franz for GLOBALscandinavia

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse