Annonse
00:00 - 30. november 2018

Forestillingen om at fellesskapene kollapser, kan bli en selvoppfyllende profeti, skriver Sten Inge Jørgensen.

Troen på kollaps kan bli en selvoppfyllende profeti, skriver Sten Inge Jørgensen.

Annonse

Noen parallelle utviklingstrekk kan vanskelig sees uavhengig av hverandre. Det vestlige fellesskapet, møysommelig bygget opp etter andre verdenskrig, splittes nå mellom USA og Europa. På vårt eget kontinent har drømmen om et forent Europa etter murens fall blitt grumset til av økt konfliktnivå mellom landene. Samtidig, internt i omtrent hvert eneste vestlige land, ser vi økt mistillit eller polarisering mellom ulike samfunnsgrupper.

Alle disse tre forvitringstrekkene gjelder fellesskap som strekker seg ut over kjernefamilier eller blodsbånd. Vi befinner oss i universet av «forestilte fellesskap», for å bruke begrepet til sosialantropologen og statsviteren Benedict Anderson. Disse fellesskapenes overlevelse betinges av at deltagerne opplever å ha stor grad av felles interesser, og at fordelene ved å holde sammen vurderes som mer tungtveiende enn ulempene.

Følgelig kan man spørre: Er det faktisk slik at folks verdier, preferanser og politiske posisjoner fjerner seg fra hverandre, både internt i land, innad i Europa, og mellom Europa og USA? Eller kan det tenkes at folk bare innbiller seg at de står lenger fra hverandre enn før?

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse