Annonse
00:00 - 02. november 2018

Abortnederlag

Kjell Ingolf Ropstad (til venstre). Til høyre: Knut Arild Hareide. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix
Annonse

Knut Arild Hareide er blitt rost for mot og dristighet siden talen på landsstyremøtet for en måned siden. Om kort tid er det bare nederlaget han vil bli husket for, skrev VGs Frithjof Jacobsen tidligere denne uken. Heller ikke dette lyktes for Hareide, som ifølge Jacobsen må være «den mest mislykkede partilederen i KrF på mange år». Han om det.

Til tross for de mange hundre sakene som er skrevet om Hareide og KrF de siste ukene, de mange analysene og kommentarene, så kjennes det nødvendig å minne om at politikk er mer enn strategi og kalkulert adferd. Det er ikke sånn at alle valg som ikke gjøres med regnemaskin, kan avfeies som «irrasjonelle». Det er ikke noe som heter «bare følelser» i politisk kommunikasjon. Rasjonelle valg tar også hensyn til følelser.

Å se Knut Arild Hareide vikle seg ut av den forvridde stillingen han var havnet i som leder av et splittet parti, vakende rundt sperregrensen, er ikke bare politisk interessant, det er også litteratur. Endelig et oppriktig menneske i det ormebolet kristenpolitikken ser ut til å være. Det er det personlige motet til Hareide som har imponert og engasjert. Det eksistensielle dramaet i partiet de siste ukene, har ikke minst dreid seg om lederens personlige prosess, og kampen for å dra sine egne med seg – uten å la seg friste til skittent spill. 

Etter alt å dømme vil det over helgen bli regjeringsforhandlinger med Erna Solberg, ikke med Jonas Gahr Støre. Det skyldes ikke minst nestleder Kjell Ingolf Ropstads utspill i VG, der han utfordret både Støre og Solberg i abortspørsmålet ­– etter sigende på oppfordring fra Høyres pressesjef, uten at partilederen var grundig informert.

Hvis KrF velger å gå i regjering med Erna Solberg fordi hun tilbyr å fjerne anledning til senabort på indikasjon om alvorlige tilstander som Downs syndrom og forby såkalt tvillingabort, så er det i alle fall en høyst midlertidig seier i «kampen mot sorteringssamfunnet». Uten en grundig politisk prosess på forhånd, vil en ad hoc endring i abortloven nå mangle legitimitet innad i regjeringen, og i verste fall gi vann på mølla til alle de som mener at all debatt om abortloven er et angrep på loven som sådan.

Abortspørsmålet er blitt det helt sentrale i KrFs veivalg. Men det finnes rett og slett ikke grunnlag i Stortinget for en «historisk endring av abortloven», slik Kjell Ingolf Ropstad lover høyresiden i KrF. Det er imidlertid fullt mulig å argumentere for at abortloven må oppdateres i tråd med den teknologiske utviklingen, uten at det innebærer en innskrenkning av kvinnens selvbestemmelse. 

Tvert imot kan man argumentere for at det var en utvidelse av praksis da det høyrestyrte Helse- og omsorgsdepartementet konkluderte med at dagens lovgivning også omfattet «fosterreduksjon» – et inngrep som ikke fantes da loven ble vedtatt for over 40 år siden. Å fjerne tilgangen til abort etter uke tolv, slik Erna Solberg har åpnet for å diskutere, er dessuten uten større praktisk betydning, ettersom all informasjon om fosteret er tilgjengelig i god tid før tolvte uke, dagens grense for selvbestemt abort.

 Hvis KrF hadde fulgt lederens råd og gått til venstre sammen med Senterpartiet, ville de to partiene hatt en sjanse til å få Arbeiderpartiet med seg på justeringer av dagens lovgivning, helt nødvendige oppdateringer som man ikke må være kristenkonservativ for å stille seg bak. Hva er et menneske? Hvilke liv er verdt å leve? Abortloven tåler debatt. Men det er ikke sikkert at den har godt av å bli hovedbrikken i et politisk maktspill.

MKS

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse