Annonse
00:00 - 12. oktober 2018

Vanskelige valg blir utsatt – kanskje for alltid, skriver Aslak Bonde.

Vanskelige valg blir utsatt – kanskje for alltid, skriver Aslak Bonde.

De riktige valgene? Forslaget til statsbudsjett for neste år viser at økonomien går godt for finansminister Siv Jensen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Annonse

Med noen få unntaksår er det to spørsmål som har vært stilt på alle budsjett-pressekonferanser i de siste 15 årene: Har dere kuttet noe vesentlig i de sterkt voksende offentlige utgiftene? Hvorfor har dere ikke strammet inn mer?

Enten finansministeren har hett Siv Jensen, Sigbjørn Johnsen eller Kristin Halvorsen har journalistene lett med lys og lykte etter tegn på at regjeringen tilpasser økonomien til de trangere tider, som ifølge Finansdepartementets egne beregninger stadig står for døren. Tilpassing betyr i denne sammenheng at man kutter og reduserer noen av de utgiftspostene som går igjen år etter år for å frigjøre midler til politiske satsingsområder, eller til ting som kan gi mer velferd for hver krone om noen år.

Mandag denne uken hadde Siv Jensen laget en egen plansje for å svare på de forventede spørsmålene, men det var bare kuttet i subsidiene til gluten-allergikere som på noen måte kunne kalles politisk dristig og målrettet. Den viktigste innstramningen ligger i at alle virksomheter får beskjed om å kutte sine kostnader med 0,5 prosent i den såkalte «avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen» (ABE-reformen).

Denne reformen har vært gjennomført hvert år av Siv Jensen, og den bidrar til at hun fremstår som noe mer handlekraftig enn sine forgjengere i den rødgrønne regjeringen. Presset på offentlige virksomheter om å slanke budsjettene er litt hardere enn det var under det rødgrønne regimet.

Oljefondet er blitt så stort at det er all grunn til å spørre om velgerne noen gang vil tillate at deres politikere kutter i etablerte velferdsordninger.

Forskjellene er likevel ikke store. Det mest særpregede ved den økonomiske styringen helt siden tidlig 2000-tall er at regjeringene stort sett har droppet upopulære budsjettkutt. Årsaken er selvfølgelig oljefondet. Det har på den ene side gitt regjeringene penger til å fremme nye populære forslag uten at de ledsages av noe upopulært, og det har på den andre siden gjort det umulig å kutte. Velgerne forstår ikke at det er nødvendig med stram husholdering når pengene hoper seg opp i madrassen.

Og det har de gjort. Forslaget til statsbudsjett for neste år viser at økonomien går godt, og at høy oljepris kombinert med senkede kostnader i oljenæringen fører til at oljefondet kommer til å fortsette å øke enda noen år. Det er blitt så stort at det er all grunn til å spørre om velgerne noen gang vil tillate at deres politikere kutter i etablerte velferdsordninger.

Hvor stort fondet blir, er i økende grad avhengig av verdens aksje- og obligasjonsmarkeder. Bare noen dager etter at statsbudsjettet ble lagt frem, falt verdens aksjemarkeder relativt kraftig – noe som førte til at fondets verdi straks ble redusert med noen hundre milliarder kroner. Men det er fortsatt mer enn 8 tusen milliarder kroner igjen. I tillegg er den historiske erfaringen at aksjekursene kommer til å gå opp igjen. Noen års kraftig fall i finansmarkedene er ikke så farlig, dersom man har råd til å beholde aksjene helt til de blir verdifulle igjen.

Noen års kraftig fall i finansmarkedene er ikke så farlig, dersom man har råd til å beholde aksjene helt til de blir verdifulle igjen.

Det siste poenget er politisk viktig. Dersom oljefondets størrelse i særlig grad var avhengig av oljeprisen, ville et stort fall i prisen føre til at politikerne belaget seg på et skrumpende fond. Nå som det er aksjekursene som bestemmer mest, vil politikerne vise til historien og resonnere seg frem til at fondet etter en viss tid vil ta igjen verdifallet med god margin. Da vil det være helt greit å bryte den selvpålagte regelen om «bare» å bruke tre prosent av fondet, fordi man kan regne med at det noen år etterpå vil bli så stort at man igjen kan komme under tre-prosenten.

Så kan det hende at finansmarkedene kommer inn i en langvarig periode der den samlede avkastningen blir under tre prosent – noe som vil føre til at oljefondet etter hvert vil bli redusert i størrelse. Men det finnes ingen fasit for hvor lenge man må vente for å erkjenne at noe historisk nytt er i ferd med å skje. Og vi kan være ganske sikre på at enhver tenkelig regjering vil vente i det lengste med å si at det akkurat i deres styringsperiode er nødvendig å ta mindre penger ut av oljefondet.

Konklusjonen er at Siv Jensens etterfølger – enten vedkommende kommer i høst eller senere – vil la det aller meste av økonomistyringen være som før. De aller fleste velferdsordninger kommer til å bestå, det vil stadig komme effektiviseringsforsøk i smått – og ikke i stort, og det vil alltid være penger til noen ekstrasatsinger som gir regjeringen dens rette profil.

Norske politikere er heldige.

Annonse