Aktuelt

Slik manipulerer du et landsmøte

Norge kan skifte regjering på grunn av en voteringsorden. Se hvordan, og prøv selv.

– Dette er en kraftig politisk overstyring som legger opp til å frata landsmøtets delegater en reell mulighet til fritt å ta stilling til de tre ulike forslagene, sa KrFs parlamentariske leder Hans Fredrik Grøvan til NTB tirsdag. Han snakket om voteringsorden – altså hvordan man gjennomfører en avstemning.

Voteringsorden blir ofte sett på som en ren teknisk sak som overlates til spesielt interesserte. Men det er ikke uten betydning hvordan voteringer legges opp. Voteringsorden kan faktisk avgjøre hvem som blir Norges neste statsminister. Denne artikkelen er en guide for alle som vil ha full oversikt – enten du vil manipulere, unngå å bli manipulert eller bare er spesielt interessert.

Det er ingen sak å gjennomføre en avstemning når man bare har to alternativer – som ja eller nei. Langt mer komplisert blir det så snart det er flere mulige alternativer. I KrFs tilfelle er det minst tre alternativer. Å søke samarbeid mot venstresiden, slik Knut Arild Hareide har tatt til orde for; å søke samarbeid mot høyresiden, slik begge nestlederne ønsker – eller å forbli i opposisjon, slik parlamentarisk nestleder Hans Fredrik Grøvan peker ut som en tredje vei.

Ingen fasit.

Det er en vanlig misforståelse at det finnes én riktig måte å votere over komplekse spørsmål. Hvis et av alternativene alene har mer enn 50 prosent oppslutning, er saken grei, da er det dette man bør gå for, men hvis dét ikke er tilfellet, blir det komplisert. Dessverre finnes det ingen fasit for hvordan man bør votere når man har tre alternativer.

Landsstyret i KrF går inn for at man først skal stemme over om man skal i regjering eller ikke, og deretter hvilken side man skal regjere med. I tillegg til Grøvan har lederen av KrF-kvinnene, Ann Kathrine Skjørshammer, kritisert denne voteringsordenen. Det er ikke vanskelig å forstå at Skjørshammer er kritisk. Med den foreslåtte fremgangsmåten er det nesten sikkert at kompromissalternativet om å forbli i opposisjon blir eliminert – i alle fall hvis både de som ønsker regjering med venstresiden og de som ønsker regjering med høyresiden tar sjansen på å stemme for regjeringsdeltagelse selv om de ikke vet hvilken side det blir for.

Men hvordan skal man gjøre det da? Det er vanskelig å peke ut en vei. Hva slags voteringsorden man ønsker, henger trolig tett sammen med hva slags utfall man ønsker i saken. For å illustrere hvordan ulike fremgangsmåter gir ulike utfall, har vi laget et eksempel for hvordan delegatenes preferanser fordeler seg, og vi skal se på hvordan forskjellige fremgangsmåter gir forskjellige utfall hvis stemmene er fordelt slik som i eksempelet. Dette er hypotetisk: Ingen vet ennå hvordan stemmene faktisk fordeler seg. Poenget er at valget av voteringsorden potensielt kan avgjøre saken.

Simpelt flertall.

Man kan la saken bli avgjort ved at det alternativet som får flest stemmer, vinner, selv om det er mindre enn 50 prosent. Vi kjenner metoden fra «enmannskretser» i britiske parlamentsvalg. Her kommer et eksempel på hvordan dette vil se ut, med en fordeling av stemmene. Her har vi delt inn de 190 delegatene på KrFs landsmøte etter en hypotetisk fordeling. Den øverste linjen viser hva slags alternativ de har som førstevalg – deres primære ønske. Linjen under viser hva de har som andrevalg, altså hva de foretrekker dersom de vet at førsteønsket er eliminert.

 

I eksemplet her er det altså flest som vil i regjering med høyresiden, med 77 av stemmene. 75 vil regjere med venstresiden, mens 38 vil forbli i opposisjon. Selv om høyre-alternativet har flest stemmer, er det lite trolig at Landsmøtet vil avgjøre saken uten at et av alternativene har fått over halvparten av stemmene. Derfor må man finne en fremgangsmåte for å eliminere et alternativ og lage en «finale» hvor man avgjør saken. Nå skal vi se hvordan utfallet blir med forskjellige fremgangsmåter.

Landsstyrets anbefaling.

KrFs landsstyre har innstilt på at landsmøtet først skal ta stilling til om partiet skal i regjering, og deretter hvilken side de skal samarbeide til. Delegatene må på denne måten «binde seg til masten» i regjeringsspørsmålet, enten de vil til venstre eller høyre, og så får de se i den siste voteringen hvilken vei det går. Alternativet om å forbli i opposisjon vinner bare frem hvis det er over halvparten som har dette som primærstandpunkt (eller på grunn av taktisk stemmegivning).

 

---

Taktisk stemmegivning

Hvis vi hypotetisk sett antar delegatene kjenner alles preferanser, kan de som primært vil regjere med høyresiden, men sekundært gå i opposisjon, stemme taktisk. Dette gjør de ved å endre primærstandpunkt til å bli i opposisjon når de forstår at høyreside-alternativet ikke har sjans. Hvis mange nok gjør dette, vil utfallet i stedet bli at partiet forblir i opposisjon.

Det er imidlertid en fare at noen delegater driver med taktisk tilkjennegivelse av sine standpunkt, for å villede dem som vil stemme taktisk.

---

Stemmer man først over om partiet skal i regjering, slik landsstyret har anbefalt, vil både dem som har høyresiden og venstresiden som primærstandpunkt, stemme for dette (med mindre de kjenner mange delegaters preferanser og vil stemme taktisk). Det blir altså klart flertall for å gå i regjering.

Opposisjonsalternativet blir eliminert, og de som opprinnelig støttet dette kompromisset blir «kingmakers», og må avgjøre om venstre- eller høyresiden vinner.

Run-off.

En mye brukt metode når man har tre alternativer, er å først gjennomføre en avstemning hvor man kan stemme på alle tre. Hvis ingen får over halvparten av stemmene, blir det en «finale» mellom kandidatene som har flest stemmer. Denne metoden brukes i de fleste organisasjoner i personvalg med tre (eller flere) kandidater. Run-off gir i vårt eksempel akkurat samme utfall som i eksempelet over: Opposisjonsalternativet faller bort, de som støttet dette blir kingmakers, og utpeker med knapp margin venstresiden som vinnere.

 

Igjen vil naturligvis taktisk stemmegivning kunne føre til at en annen vinner kåres, akkurat som i eksempelet over.

Alternativ votering.

Men ikke alle måter å votere på vil føre til at venstresiden vinner, selv om delegatene fortsatt fordeler seg som i dette eksemplet. Vi skal se på to andre fremgangsmåter som gir andre utfall, selv om fordelingen av delegatene er likt som i de foregående eksemplene.

Det går an å gjøre det motsatte av det landsstyret anbefaler. Man kan først behandle premisset for å gå i regjering, i stedet for premisset om man bør inn i regjering. Da har plutselig opposisjonsalternativet en sjanse, med vårt talleksempel.

 

Med denne fremgangsmåten må de som vil forbli i opposisjon, tone flagg for hva slags regjering de eventuelt vil ha dersom de ikke får gjennomslag for å forbli i opposisjon. Da blir det kjent for landsmøtet at konsekvensen av å si ja til regjering blir å regjere med venstresiden. Når denne premissen er kjent, kan de som ønsker en høyreregjering betakke seg for hele regjeringsdeltagelsen og i den siste voteringen heller gå for å forbli i opposisjon, slik at det blir flertall for dette.

Også denne metoden er sårbar for taktisk stemmegivning. Her er det tilhengerne av å forbli i opposisjon som kan stemme taktisk. De avgjør på mange måter hvem de får som motstander i «finalen». De som ønsker å forbli i opposisjon, kan øke sjansen for å få gjennomslag ved å først støtte det alternativet hvor færrest har som sekundærstandpunkt å forbli i opposisjon. Slik eksempelet er satt opp her, har det ikke noe å si, men vi skal komme tilbake til en situasjon hvor det har betydning.

Condorcet-metoder.

En lite brukt fremgangsmåte, men som kan være aktuell i denne saken, er såkalte Condorcet-metoder. De baserer seg på at man setter opp alle alternativer mot hverandre i «dueller». Tenk deg et gruppespill med tre lag i fotball. Logikken er at hvis ett alternativ slår de to andre i begge en-mot-en-duellene, bør man gå for det alternativet. Hvis stemmene er fordelt slik som i alternativet over, vil også dette utfallet gi det resultatet at KrF forblir i opposisjon.

 

Venstresiden vinner duellen mot høyresiden, men de som vil bli i opposisjon, vinner i dueller mot både høyresiden og venstresiden.

Som vi ser, kan det ha mye å si hvordan voteringen gjennomføres. Alle tre alternativene kan kåres til vinner, avhengig av hvilken metode som velges.

Stein-saks-papir.

Var dette innviklet? Vel, dette talleksempelet var valgt for å gjøre det relativt enkelt. De fleste som vil regjere til venstre, vil sekundært i opposisjon, de fleste som vil til høyre, vil også sekundært i opposisjon, og de fleste som vil forbli i opposisjon, fordeler seg rimelig jevnt mellom de to sidene hvis tvinges til å velge.

Enda mer komplisert kan det bli dersom sekundærstandpunktene følger ulike mønstre. Vi skal gjenta eksemplene, men nå med en annen fordeling. Fra nå av tenker vi oss at de som vil regjere med venstresiden, sekundært ønsker å regjere med høyresiden. De som helst vil forbli i opposisjon, vil sekundært regjere med venstresiden. Og de som primært vil regjere med høyresiden, vil sekundært forbli i opposisjon.

Her har vi en slags stein-saks-papir situasjon, såkalt «sykliske preferanser». Ingen av de tre alternativene har flertall alene, altså må man på en eller annen måte eliminere et av alternativene før den endelige voteringen. Hvilket alternativ som blir eliminert først, avgjør i praksis også utfallet av voteringen.

 

Her har venstresiden 25 prosent, å forbli i opposisjon 35 prosent og høyresiden 40 prosent. Hvis man begynner med å eliminere «regjere med venstresiden», vil det bli flertall for å samarbeide med høyresiden. Starter man med å eliminere alternativet «å forbli i opposisjon», blir det flertall for å samarbeide med venstresiden. Og hvis man først eliminerer «regjere med høyresiden», vil det bli flertall for å forbli i opposisjon.

Paradoks.

Så, hvilken av prosessene er mest rettferdig? Det finnes ikke noe absolutt svar på det. Og siden det er de samme stemmene som skal avgjøre prosedyren som selve saken, kan det like gjerne oppstå roterende flertall når de skal ta stilling til prosedyrespørsmål. Antagelig er det noen som snakker sammen og allierer seg, men hvis ikke? Kanskje delegatene må avgjøre saken med stein-saks-papir?

Situasjonen som oppstår i dette eksempelet kalles Condorcets paradoks. Det er lite trolig at KrFs landsmøte havner i en så komplisert situasjon, men skulle det skje, blir det ikke lett å avgjøre hvordan voteringen bør skje.

Vi skal se hvordan ulike fremgangsmåter gir ulike resultater i en slik situasjon. Å gå i regjering med høyresiden har flest stemmer, og dermed simpelt flertall, men ikke over halvparten av stemmene. Vi ser først på landsstyrets foretrukne fremgangsmåte.

 

Og med run-off-løsningen vinner høyresiden:

 

Om man bruker alternativ votering, altså først avklarer hva slags regjering man eventuelt vil ha, og så stemmer over om man skal gå inn i den, ender man opp med å forbli i opposisjon.

 

Kanskje er det taktiske stemmer som er utslagsgivende i dette eksempelet? Hvis de som vil forbli i opposisjon, vet hva delegatene har tenkt å stemme, kan de se at mange av dem som støtter venstresiden, sekundært vil stemme for høyreregjering, mens mange av dem som støtter en høyreregjering, sekundært vil støtte å forbli i opposisjon. Altså stemmer de taktisk frem venstresiden og vinner selv i siste runde. Om høyresiden hadde gått til «finalen», ville opposisjonstilhengerne tapt i den siste runden.

Mens eksempelet her er oppstilt for å gjøre situasjonen så vanskelig så mulig, er det mer trolig at det er de to fløyene som har mest støtte, og at det er alternativet om å forbli i opposisjon som vil bli eliminert først om KrF velger denne fremgangsmåten. Der ser vi også en svakhet med fremgangsmåten: Det kan ofte bli kompromissalternativet som elimineres i første valgomgang.

Til sist er det nødvendig å understreke at dette bare er et eksempel for å vise at voteringsorden kan avgjøre utfallet. En annen delegatsammensetning vil gi andre utfall ved de ulike fremgangsmåtene. Fortsatt nysgjerrig? Legg inn din egen delegatsammensetning og se utfallet endre seg for dine øyne med denne kalkulatoren:

Programmering: Sigve Indregard

Appendix: Men hva med å votere over det mest ytterliggående først?

Vi har fått flere spørsmål om hvorfor denne fremgangsmåten ikke er tatt med i oversikten. Å vurdere hva som er det mest ytterliggående er et normativt spørsmål. Det er visse kriterier som kan legges til grunn, og normalt vil status quo, fortsatt opposisjon, være det minst ytterliggående alternativet. Det er imidlertid mulig å argumentere for at andre alternativer er mer ytterliggående.

Det er i utgangspunktet to fremgangsmåter når man voterer med utgangspunkt i hva som er mest ytterliggående. Det ene er at man velger de to alternativene som på hver sin kant er mest ytterliggående og setter dem opp mot hverandre. Hvis man anser hhv rød og blå regjering som mest ytterliggående på hver sin kant, setter man da disse opp mot hverandre, før man deretter setter det av de to forslagene som får flest stemmer opp mot status quo. I praksis er dette akkurat det samme som er beskrevet som alternativ votering i artikkelen.

Den andre fremgangsmåten innebærer at man starter med det mest ytterliggående. Hvis ikke det får flertall voterer man over det nest mest ytterliggående osv. Denne fremgangsmåten kan f.eks brukes ved bevilgning av penger. Hvis det foreligger forslag om å bevilge 300.000, 200.000 og 100.000 til et formål, kan man anta at de som støtter 300.000 subsidiært vil støtte 200.000 hvis de ikke får gjennomslag.

Men det er som nevnt et rent normativt spørsmål hva som egentlig er mest ytterliggående. Hvis et forslag ikke har flertall alene vil det alltid falle med denne fremgangsmåten dersom det blir regnet som mest ytterliggående. Det ligger med andre ord enorm definisjonsmakt i å avgjøre hva som skal regnes som mest ytterliggående.

Enda mer pikant blir det dersom det er roterende flertall. Da kan man predikere vinneren av voteringen utfra hva som i såfall regnes som mest ytterliggående. Vi kan tenke oss at det fungerer litt som stein - saks - papir. Siden vi vet at det som regnes som mest ytterliggående blir eliminert, vet vi også hvem finalen står mellom, og hvem som vinner den. Elimineres stein, vil saks slå papir. Elimineres saks, vil papir slå stein. Og elimineres papir, vil stein slå saks.

Så dessverre er det nok ingen fasit i å følge denne fremgangsmåten heller.

Mer fra Aktuelt