Annonse
00:00 - 26. oktober 2018

KrF er mer et identitetsfellesskap enn et meningsfellesskap, skriver Aslak Bonde.

KrF er mer et identitetsfellesskap enn et meningsfellesskap, skriver Aslak Bonde.

Hvem, ikke hva: Spørsmålet for Kristelig Folkeparti om dagen handler ikke om sakene, men om hvem de vil være sammen med.  Foto: Krister Sørbø/VG/NTB scanpix
Annonse

I forkant av folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i 1994 ble den da suksessrike landslagstreneren i fotball, Egil Drillo Olsen, spurt om sin holdning. Han var ikke i tvil: Det holdt for ham å se hvem som var for EU. Da visste han at han var imot.

Han ga uttrykk for en mekanisme som politiske proffer ofte glemmer: Standpunkter i enkeltsaker er viktig for å bevege velgerne, men det er klare grenser både for hvor langt man kan flytte dem med politikk og hvor mange man kan bevege. Når bevisste borgere i valgkampene tester partivalget sitt på en valgomat, hender det titt og ofte at de får anbefalinger om å stemme på et parti som de rett og slett ikke assosierer seg med. Deres selvforståelse er slik at de ikke kan stemme på det partiet de saklig sett er mest enig med. Forestillingen om hvor de står politisk er rett og slett en del av deres identitet, og den kompromisser man ikke bort.

I Kristelig Folkeparti er identitetsfellesskapet ekstra sterkt. Medlemsandelen – altså hvor mange medlemmer de har i forhold til antall velgere – er langt høyere enn for de andre partiene. Selv om det ikke lenger er et krav at de tillitsvalgte skal være kristne, er partimedlemmenes selvforståelse stort sett uendret. Mange av dem er i KrF aller mest på grunn av sitt livssyn og sin tro.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse