For nøyaktig ett år siden, 5. oktober 2017, publiserte New York Times den første artikkelen om overgrepsanklagene mot filmprodusent Harvey Weinstein, en av de mektigste mennene i amerikansk filmindustri. Noen dager senere oppfordret skuespiller Alyssa Milano alle som har opplevd trakassering eller overgrep til å svare med ordene me too, meg også. Oppfordringen kom ikke i avisen, men på Twitter.
Disse tre elementene – etablerte medier med stor troverdighet, kjente og navngitte personer som anklager og blir anklaget og sosiale medier med umiddelbar spredning – har trolig vært hovedårsakene til at metoo har satt slik preg på offentligheten i ett år. I spennet mellom disse ligger også en av kampanjens utfordringer.
«Skal beskyldninger om overgrep og trakassering være en slags dødsdom?» spurte spaltist Eline Lund Fjæren her i avisen sist uke. Det har utløst en debatt om når offentligheten igjen skal åpnes for dem som er beskyldt for trakassering. Fjærens refleksjoner ble utløst av tilfellet Fredrik Virtanen. Det er et eksempel til ettertanke også for pressen.
Virtanen var profilert spaltist i den svenske avisen Aftonbladet da han i fjor høst ble anklaget for seksuelle overgrep. Påstandene dukket først opp i uredigerte, sosiale medier, men ble raskt plukket opp av den etablerte pressen. Virtanen ble navngitt og utsatt for nye beskyldninger i flere medier. Men etterforskningen av ham førte ikke til noen tiltale.
Svenske medier begikk presseetiske overtramp i sin omtale av Virtanen. Norske medier har jevnt over vært mer varsomme. Men også her har diskusjonene gått, for eksempel om den tidlige identifiseringen av professor Nils Rune Langeland. Mediene gikk fri da Pressens Faglige Utvalg diskuterte saken, men kjennelsen gir ingen fasit for når det er riktig å navngi.
Metoo har først og fremst vært en frigjørende kraft. Den har satt dagsordenen ikke bare i pressen, men også på arbeidsplasser, skoler og andre steder der makt utøves. Kampanjen viser kraften som ligger i at mange tør å si ifra og kraften i sosiale medier. Men den viser også hvor viktig det er at pressen holder fast ved sine gamle prinsipper: Grove beskyldninger skal undersøkes nøye, den som anklages skal få mulighet til å svare for seg, og pressen bør være varsom med å navngi dem søkelyset rettes mot, selv om det er aldri så fristende.
IAI