Annonse
00:00 - 12. oktober 2018

De yngste må også få hånden på rattet, skriver Markus Slettholm

De yngste må også få hånden på rattet, skriver Markus Slettholm

Annonse

Av en søskenflokk på fire er jeg yngst. På de mange bilferiene i familiens Volkswagen Caravelle på det tidlige 2000-tall satt jeg alltid i midtsetet. Å protestere mot det etablerte søskenhierarkiet var fånyttes. Lillebrors plass, min plass, var den trange midten.

Jeg husker fortsatt hvordan det var å sitte inneklemt mellom to, fra et barns perspektiv, bredskuldrede storebrødre. Hvordan det var en umulig oppgave å finne en komfortabel soveposisjon for nakken under langturene på kryss og tvers av kontinentet, mens jeg skuet misunnelig bort på de som kunne lene hodet mot bilvinduet.

Grunnen til at jeg stadig kommer trekkende med dette lykkelige barndomsminnet, stiv nakke og trøtthet til tross, er hvor formativt jeg i etterkant har forstått at den evige statusen som yngstemann var. Der andre kanskje finner sin tilhørighet i sitt etniske opphav, kjønn eller klasse (undertegnede er en etnisk norsk middelklassemann), har jeg heller funnet min gruppetilhørighet i det å være yngre enn dem rundt meg. 

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse