Annonse
00:00 - 12. oktober 2018

De yngste må også få hånden på rattet, skriver Markus Slettholm

De yngste må også få hånden på rattet, skriver Markus Slettholm

Annonse

Av en søskenflokk på fire er jeg yngst. På de mange bilferiene i familiens Volkswagen Caravelle på det tidlige 2000-tall satt jeg alltid i midtsetet. Å protestere mot det etablerte søskenhierarkiet var fånyttes. Lillebrors plass, min plass, var den trange midten.

Jeg husker fortsatt hvordan det var å sitte inneklemt mellom to, fra et barns perspektiv, bredskuldrede storebrødre. Hvordan det var en umulig oppgave å finne en komfortabel soveposisjon for nakken under langturene på kryss og tvers av kontinentet, mens jeg skuet misunnelig bort på de som kunne lene hodet mot bilvinduet.

Grunnen til at jeg stadig kommer trekkende med dette lykkelige barndomsminnet, stiv nakke og trøtthet til tross, er hvor formativt jeg i etterkant har forstått at den evige statusen som yngstemann var. Der andre kanskje finner sin tilhørighet i sitt etniske opphav, kjønn eller klasse (undertegnede er en etnisk norsk middelklassemann), har jeg heller funnet min gruppetilhørighet i det å være yngre enn dem rundt meg. 

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.