Annonse
00:00 - 05. oktober 2018

Da Mad Mike skulle bygge raketter i Bergen

«Mad» Mike Hughes tror jorden er flat og vil henge politikere. Da han skulle lære bort rakettbygging på et verksted i Bergen, gikk det ikke så bra.

Flat: «Mad» Mike Hughes foran sin hjemmebygde, gassdrevne rakett ved spøkelsesbyen Amoby i California, november 2017. Først i mars året etter klarte han å skyte seg opp i luften. Foto: Waldo Stakes med tillatelse fra Mad Mike Hughes via NTB scanpix
Annonse

Flat jord-teorien

  • En konspirasjonsteori som går ut på at Jorden ikke er en rund kule, slik vitenskapen forteller oss. I stedet sier teorien at vi bor på en flat eller frisbeeformet plate.
  • The Flat Earth Society, en av organisasjonen som jobber for teorien, trekker frem argumenter som at verden ser flat ut og at bunnen av skyer virker å være flate, ikke buede.
  • I tillegg peker de på det de kaller the Bedford Level Experiment, hvor et langt vannstrekk visstnok ble målt og bevist å ikke ha kurve.
  • Alle som mener å bevise at Jorden er rund, som for eksempel Nasa og vitenskapsmiljøer, er en del av en stor konspirasjon, mener de troende.

På morgenen lørdag 29. september satte kunstner Magnhild Øen Nordahl seg ned for å spise frokost i leiligheten sin i Bergen. Hun hadde en god følelse i kroppen etter gårsdagens workshop på verkstedet hun har startet med ektemannen Cameron MacLeod. De og andre kursdeltagere hadde kommet langt i arbeidet med å gjøre to brannslukningsapparater om til raketter, takket være kyndige instruksjoner fra kurslederen – amerikaneren «Mad» Mike Hughes – som de hadde flydd inn fra USA. De hadde nølt før de inviterte amerikaneren inn som instruktør. De visste at han er en konspirasjonsteoretiker som tror Jorden er flat. Men de visste også at han er en kløpper til å bygge dampdrevne raketter.

Mens hun spiste, sjekket Nordahl sosiale medier. På Facebook-veggen hennes dukket det opp en post – eller retter sagt, et manifest – publisert klokken 04.32 samme morgen, på Mad Mikes Facebook-side. Hun leste, og holdt på å sette maten i halsen.

Hughes blir Mad. Mike Hughes vokste opp i California som sønn av en motorsyklist, og begynte tidlig å interessere seg for maskiner og mekking. 

Han sier han jobbet som mekaniker i bilrace-ligaen Nascar før han ble utbrent og begynte som limousinsjåfør, blant annet i Las Vegas. En morgen han kom hjem, sovnet han i sjåføruniformen sin på sofaen foran tv-en. Der drømte han om å hoppe med en limousin inn i magen på en Teletubbie, altså en av de fargerike barne-tv-figurene. Inspirert av drømmen, og den klassiske amerikanske våghalsen Evel Knievel, fikk han ideen om faktisk gjennomføre et bilhopp med en limousin. Det ville skille ham fra alle andre. 

28. september 2002 kjørte han en tre tonn tung Lincoln-limousin på en rampe og svevde 31,39 meter gjennom luften på Perris Auto Speedway i California. Dermed fikk han plass i Guinness Book of World Records for verdens lengste rampebaserte limousinhopp.

Dette ga ham blod på tann. Ifølge seg selv fikk han navnet «Mad Mike» da han, uten hell, forsøkte å organisere et limousinhopp mellom to syv etasjer høye bygg i Las Vegas. 

Etter hvert prøvde han seg i stedet med raketter. Vinteren 2014 klarte han å skyte seg selv 416 meter opp i luften ved hjelp av en hjemmelaget gassdrevet rakett. Etter landing med fallskjerm, kollapset han og var en periode sengeliggende. For å overgå dette stuntet, forsøkte «Mad Mike» i 2016 å samle inn penger til en ny oppskytning. Gjennom en kronerullingskampanje fikk han inn litt i overkant av tre tusen kroner.

Først da han i 2016 fortalte verden at han hadde blitt overbevist om at Jorden er flat, ble det ordentlig fart på kronerullingen.

Frisbee i rommet. Flat jord-teorien er en konspirasjonsteori som går ut på at det bare er tull at vi bor på en klode som går i bane rundt en fjern sol. Jorden er som den ser ut med det blotte øye: helt flat, eller rettere sagt: frisbeeformet. En ismur rundt jordflaten stopper vannet fra å renne av frisbeen.

Etterpå: Kunstnerparet Magnhild Øen Nordahl og Cameron MacLeod inviterte «Mad» Mike Hughes til Norge, for at han skulle lære bort rakettbygging på verkstedet deres i Bergen.

Den vanvittige teorien har fått ganske stor spredning på nettet, godt hjulpet av nett-troll som åpenbart bare morer seg med å spre falske forklaringer på hvorfor det all moderne vitenskap bekrefter er løgn. Samtidig har det vokst frem et miljø som tror på teoriene og som avviser moderne vitenskap som en del av en internasjonal og århundregammel konspirasjon. Mad Mike Hughes hevder han tilhører sistnevnte gruppe.

Overgangen fra våghals til offentlig konspirasjonsteoretiker har vært lukrativ. Ifølge den amerikanske radiokanalen NPR, dro han inn 64 000 kroner til sitt andre rakettforsøk. I mars i år satte han seg inn i en ny, rød rakett fylt med glovarm vanndamp. Den var igjen spent fast i en oppskytningsrampe bygd av en gammel bobil. Han skjøt seg 572 meter opp over Mojaveørkenen. På raketten sto det, med store bokstaver: RESEARCH FLAT EARTH.

Bare sansene. Det var Cameron MacLeod som først så videoen av Mad Mikes oppskytning på nettet og viste det til Magnhild Øen Nordahl. Hun ble med en gang fascinert. Da hun undersøkte det nærmere, så hun at Hughes ville selge deler av rakett-karosseriet. Dette passet rett inn i Nordahls eget kunstneriske virke. 

– I min kunstneriske praksis er jeg interessert i forskjellen mellom hvordan vi opplever verden gjennom sansene, og hvordan vi vet at ting egentlig er. Formen på jorden er kanskje det fremste eksemplet, forklarer Nordahl.

Hun var i gang med en utstilling til Sogn og Fjordane kunstmuseum i Førde. Hva var vel bedre for å diskutere forholdet mellom vitenskap, gjør-det-selv-bevegelsen og menneskets sanser, enn en bit av Hughes hjemmelagede farkost? Hun sendte ham en e-post og fikk hurtig svar. Kort tid senere ankom den røde skrogdelen i posten.

Etter at Nordahl kjøpte rakettdelen til kunstprosjektet, holdt de to kontakten. Etter en del frem og tilbake inviterte hun ham til Bergen for å lede en rakett-workshop, i bytte mot tusen dollar og betalt reise.

Det er kanskje et visst potensial, når man har såpass megalomane ideer, at andre ideer også dukker opp.

Cameron MacLeod

Kurset skulle han holde på Aldea, verkstedet MacLeod og Nordahls har startet på Nordnes. Her får folk for en billig penge tilgang til avanserte maskiner som 3D-printere og laserkuttere, for å designe og bygge det de skulle ønske. Verkstedet kan sees som en del av den såkalte do it yourself-bevegelsen og trenden med såkalte «hackerspaces» som har vokst frem de siste tyve årene. På slike verksteder skal vitenskapens abstrakte beskrivelse av verden møte håndverkets fysiske og praktiske realitet.

– Å tro at Jorden er flat er en problematisk posisjon å ha. Men fra et vitenskapshistorisk synspunkt er det interessant at han ville bruke sine sanser, at han ville gjøre noe med sine egne hender. Det er å bruke gjør-det-selv-innstillingen som en måte å få tilgang på kunnskap, sier hun.

– Så vi inviterte han også for å skape et rom hvor man kunne snakke med noen som har et helt annet verdenssyn enn oss. Bokstavelig talt.

Nordahl setter det i sammenheng med meningsboblene vi alle havner i, for eksempel i sosiale medier.

– Vi ville lage et møtepunkt. Vi tok den risikoen, sier hun.

– Og så publiserte han dette manifestet …

Vegetarsuppe før stormen. Da Mad Mike kom til Flesland onsdag kveld sist uke, var det god stemning mellom alle involverte. Han ble innkvartert i en Airbnb-leilighet. Torsdag deltok han på en panelsamtale på verkstedet, blant annet sammen med en atomfysiker fra Universitetet i Bergen. 

Hughes var ikke spesielt villig til å ta del i samtalen med andre på scenen, og det var ikke alltid like lett å følge tankerekkene hans. Men han skapte god underholdning for de oppmøtte. 

Fredag ettermiddag startet de workshopen, og kom godt i gang. Hughes hadde god oversikt over det praktiske og delte villig bort sin kunnskap. Etter arbeidsdagen spiste de vegetarsuppe på kjøkkenet, før Hughes og de elleve kursdeltagerne gikk hver til sitt.

Så, natt til lørdag, kom meldingen på Mad Mikes Facebook-side.

Offentlig hengning. Meldingen var en lang liste, som virket å være en slags politisk plattform for Mad Mikes politiske kampanje for å bli guvernør i California. Punkter på listen var:

«Offentlig hengning», «Steng grensene. Bygg muren», «Deporter alle ulovlige innvandrere», «Stopp krigen mot narkotika», «Stopp alle branner», «Fjern trafikk», «Stopp chemtrails», «Ikke noe klor i vannet», «Avslør at Jorden er flat». Og: «Få kvinner ut av arbeidslivet og ta tilbake tradisjonelle, hjemlige verdier».

Kanskje vi bare trenger å henge én. Kanskje et dusin.

Mad Mike Hughes

Nordahl viste sjokkert meldingen til MacLeod ved frokostbordet. Spesielt punktene om kvinner og innvandrere, sjokkerte dem. Det var imot hele filosofien Aldea-verkstedet var bygget på.

De to konkluderte hurtig med at dette kunne de ikke akseptere. Idet Hughes ankom, tok MacLeod ham til side, og fortalte at de ikke kunne ha ham der lenger, at det han hadde skrevet var en fornærmelse mot deltagere på kurset og at han måtte gå. Hughes nektet å beklage.

De tre ble enige om at de skulle kjøpe en tidligere reise hjem for ham, og at han kunne bo i leiligheten de leide for ham til da. Så gikk Mad Mike ut i den regntunge gaten på Nordnes.

I etterpåklokskapens lys. Søndag ettermiddag prøver de resterende deltagerne på kurset å samle bitene. De sliter med det praktiske etter at instruktøren forsvant, men tror de skal klare å få ferdig de to rakettene, med noen hjemmesnekrede løsninger. MacLeod forsøker å designe en utløsningsmekanisme for rakettene på egen hånd ved hjelp av et 3D-designprogram på en laptop på en av arbeidsbenkene.

Nå, dagen der på, er det et spørsmål det er naturlig å spørre: Hva hadde de trodd skulle skje, når de inviterte en konspirasjonsteoretiker?

Byvandring: «Mad» Mike Hughes er ikke spesielt glad i Bergen. – Hvorfor skulle jeg i det hele tatt reise hit! Jeg er jo altfor opptatt. Og været! Jeg holder på å gå og skyte meg selv, sier han.

– Å bare slå alle konspirasjonsteoretikere over en kam, det er også en stereotyp, sier MacLeod.

– Vi prøvde virkelig å lage en plattform hvor vi kunne møtes og forsøke å jobbe sammen, sier Nordhal.

– Så viste det seg at det var umulig. Men selv om man tror Jorden er flat, og det er galskap …

– … så betyr ikke det nødvendigvis at man har voldelige meninger, skyter MacLeod inn.

– Men så er det kanskje et visst potensial, når man har såpass megalomane ideer, at andre ideer også dukker opp, sier han.

Middag med Mike. Ute i Bergens gater vandrer samme dag en hvithåret mann hvileløst omkring. Han drar litt på den ene foten og er åpenbart kald. Han er ikke spesielt glad i byen.

– Hvorfor skulle jeg i det hele tatt reise hit! Jeg er jo altfor opptatt. Og været! Jeg holder på å gå og skyte meg selv, sier han.

Morgenbladet har uten hell forsøkt å få tak i Hughes på telefon og e-post det siste døgnet. Nå møter vi ham helt tilfeldig på Østre Murallmenningen. Han har på seg en grønn arbeidsjakke hvor det står Bergen Group, et gammelt arbeidsplagg han hadde fått fra Aldea. Den gir litt beskyttelse mot vestlandsregnet. Han er på leting etter en kafé med trådløst nett, så han kan komme i kontakt med sin valgkampansvarlige i USA. Han har en dokumentar som er på vei, en bok, og en prototyp på en Mad Mike-leke, sier han.

Mike Hughes sier rett ut at han ikke tror på månelandingen eller 11. september-angrepene. Han tror USA er styrt av en synkronisert kabal av bankmenn og frimurere, at Vietnamkrigen var en del av en statlig narkotikasmuglingsoperasjon og at befolkningen i verden er bedøvet av såkalte chemtrails sluppet ut av fly og fluor i vannet.

Jeg er kanskje den siste store amerikanske helten, det er sånn jeg ser på meg selv.

Mad Mike Hughes

– Du trenger ekstreme tiltak for å skape et vendepunkt, sier han, mens han vandrer opp Teatergaten.

– Kanskje vi bare trenger å henge én. Kanskje et dusin, sier han. Hughes ramser opp flere navngitte politikere han mener bør henges. Californias tidligere guvernør Arnold Schwarzenegger karakteriserer han på følgende måte: 

– Han er en liten pingle! Jeg ville banket opp ham bare for moro.

Etter en kort vandring søker vi tilflukt på en meksikansk-asiatisk-restaurant, hvor han bestiller en veggie bowl.

De delvis voldelige ideene Hughes har i hodet, virker å bli mer og mer ekstreme jo flere spørsmål han får. Han avslutter gjerne resonnementene med å si «for du skjønner det, ikke sant?», eller, «det er et bevist faktum». For eksempel at den tyske rakettdesigneren Werner von Braun avslørte at verdensrommet som vi kjenner det ikke eksisterer, fordi det på gravsteinen hans er en referanse til salme 19:1 i Bibelen: «Himmelen kunngjør Guds ære, hvelvingen forteller hva hans hender har gjort.»

– Det finnes ikke noe verdensrom, sier Hughes.

Hughes synes det er synd han ikke kunne fullføre rakettarbeidet i Bergen. Han likte deltagerne og hele prosjektet til verkstedet på Nordnes. Men han vedgår at meningene hans nok «freaked out» de som hadde inviterte ham til Norge.

– De sa jeg ikke lenger kunne være en del av prosjektet. Og de mente jeg sa at kvinner skulle ut av arbeidslivet.

– Som du jo faktisk sier.

– Nei, jeg vil bare ha tilbake familieverdier. Så må du sjokkere folk!

– Du ble jo invitert hit av en kvinne. Og du sier «Getting women out of the workplace» i manifestet ditt.

– Jeg sa ikke det. Pressesjefen min Paul og jeg må ta en prat om det. Hvorfor skulle jeg ville si det?

Han fortsetter å spise mens han utbroderer sine teorier:

– Alt. Ikke bare noe. Alt vi er blitt lært om historien er en løgn. De fleste amerikanske presidentene var frimurere. Den amerikanske grunnloven ble signert av folk som ikke engang var valgt! Om du stuper inn i dette, så … wow! Språket vårt er blitt bastardisert. Kalenderen er blitt endret. Nyttårsaften er egentlig 1. april!

Du kan si vi aldri skulle invitert en konspirasjonsteoretiker.

Magnhild Øen Nordahl

Han tygger.

– Kunne du ikke bare plassert et kamera på en ballong, om du virkelig ville se om Jorden var flat. Det hele fremstår veldig som et PR-stunt …

– Du skal jo få oppmerksomhet. Så kan du heller forholde deg til meg enn en idrettsutøver, en eller annen fotballfyr, eller en som kaster basketball gjennom en ring. Det er verdiløst, sier han.

– Jeg gjør dette for å inspirere folk til å tenke! Om vår historie! De fører oss nå ned en smal korridor hvor de til slutt kommer til å sette mikrochiper i hendene våre, sier Hughes.

Han viser hvor mellom tommelen og pekefingeren en slik chip kommer til å settes inn.

– De kommer til å kvitte seg med sånne som meg. Jeg er kanskje den siste store amerikanske helten, det er sånn jeg ser på meg selv.

Han får vegetartallerkenen pakket i en take away-eske, går ut i regnet igjen og vandrer nedover gaten.

– På dette tidspunktet i verdenshistorien er jeg den fremste limousinsjåfør og den fremste våghalsen i verden. Tenk litt på det. I det miste er det jeg har fått gjennomført ekte.

To verdener. På verkstedet sitter Magnhild Øen Nordahl og Cameron MacLeod og tenker over de siste dagene, mens de ser ut på Vågen.

– Du kan si vi aldri skulle invitert en konspirasjonsteoretiker, sier Nordhal

– Men med det rammeverket vi hadde, trodde vi det kunne blir spennende, sier hun.

– At vi kunne møtes i arbeidet, heller enn at de to verdenene forble helt adskilt.

Annonse