I 2010 søkte Jérôme Ruzzin, da forsker ved Nifes, en ekspertstilling i Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM).
– Jeg søkte som til en vanlig jobb, sier han. – Så hadde jeg et møte med min sjef, Livar Frøyland. Han reagerte svært negativt og spurte hvorfor jeg ikke hadde nevnt det. Jeg forsto det som at jeg måtte ha godkjennelse fra Nifes’ direktør, Øyvind Lie.
Ruzzin hadde havnet i unåde ved Nifes grunnet forskning som viste at mus og rotter som spiste oppdrettslaks, kunne få diabetes og overvekt. Han mener Nifes underkommuniserte negative helseeffekter av laks.
Han er kritisk til at tre av seks forskere i prosjektgruppen som skrev VKM-rapporten, var fra Nifes. 13 andre Nifes-forskere takkes også i rapportens forord.
– I en så viktig vurdering burde man hatt representanter fra mange institusjoner, og kanskje internasjonale eksperter, for å sørge for at komiteen er nøytral, mener Ruzzin, som nå jobber ved Universitetet i Bergen.
[ Les også: «Rapporten som renvasket laksen». ]
Ruzzins tidligere sjef, Livar Frøyland, sier VKM-arbeid tar mye tid og at det derfor var greit å orientere overordnede, men åpner for at han burde handlet annerledes. På spørsmål om Lie måtte godkjenne hvem som skulle søke, sier han:
– Jeg vil ikke kategorisk avvise det.
Øyvind Lie sier de fleste søknadene gikk uten at han var involvert.
– I noen tilfeller tok ansatte selv kontakt med ledelsen med ulike spørsmål. Ved et par anledninger anbefalte vi dem å vurdere hvorvidt arbeidsbelastningen i sum ble for stor dersom en påtok seg nye oppgaver, men i hovedsak ble våre medarbeidere oppfordret til å søke, sier han.