Annonse
10:14 - 13. september 2018

Kampen om Qatar

Qatar lurer verden til å tro at fremmedarbeiderne har det bra. Flere tusen har mistet livet siden landet ble tildelt fotball-VM i 2022.

Hemmelighold: Qatars fremmedarbeidere er strengt bevoktet.
Annonse

Artikkelen er skrevet av journalist Håvard Melnæs i fotballtidsskriftet Josimar, og publiseres også i deres papirutgave.
 

I flatt og slørete ørkenlandskap 14 kilometer utenfor hovedstaden Doha ligger prestisjeprosjektet Labor City. For noen år siden var det knapt annet enn sand og grus her, nå utgjør de drøye en million kvadratmeterne en ny «by» som kan huse opp mot 100 000 mennesker. Det krydde av prominente gjester ved den høytidelige åpningen 1. november i 2015, da statsminister Abdullah bin Nasser bin Khalifa Al Thani fikk æren av å klippe snoren.

Vi har vært i Qatar i ni dager og allerede prøvd å besøke «byen» ved to anledninger, men begge gangene har godt skolerte sikkerhetsvakter stoppet oss ved kontrollpostene. Overvåkningskameraene er strategisk plassert og overalt. Alle som vil inn i «byen», må fremvise godkjent adgangskort og legitimasjon mens vaktene ransaker handleposer og ryggsekker.

På hjemmesiden til hovedentreprenøren Barwa kan vi lese at Labor City er et bevis på «Qatars ønske om å respektere, verdsette og forbedre livskvaliteten til fremmedarbeiderne». Flere medarbeidere i Supreme Committee of Delivery & Legacy (SCDL), organisasjonen som har ansvaret for verdensmesterskapet i fotball i 2022, har uoppfordret skrytt av Labor City og sagt at vi bør dra dit.

– Jeg har vært på besøk flere ganger, og det er virkelig flott. Arbeiderne har alt de trenger i et rent og pent område, sier tyske «Heinz». Han er min kontaktperson i VM-organisasjonen, og i de 14 dagene jeg befinner meg i Qatar, går det knapt en dag uten at han ringer for å høre hvordan det går og hva jeg driver med, samtidig som han kommer med en rekke forslag til hva jeg kan gjøre og hvem jeg bør snakke med.

Sikkerhetsvaktene stopper oss igjen, men denne gangen har vi papirer med offisielle stempler fra innenriksdepartementet. Er papirene våre ekte? 20 minutter og en rekke telefoner senere er vi innenfor murene. Ikke mindre enn åtte personer fra «byadministrasjonen» utgjør velkomstkomiteen, og gestikulerer oss inn i et konferanserom. Her skal vi få se en promofilm som kan fortelle oss at Labor City inneholder to moskeer, blant annet den nest største i Qatar, to politistasjoner og en klinikk – og intervjuer med fremmedarbeidere som skryter hemningsløst av fasilitetene.

Sperrer: Arbeiderne som bor i Labor City, er adskilt fra den qatarske befolkningen ved hjelp av murer.

Hundene i Doha. – Velkommen til Labor City. Jeg håper dere likte filmen. Mitt navn er Ahmad, jeg er sjefen her og vil være deres vert i dag. Har dere noen ønsker, ikke nøl med å si fra, sier han.

Det er også en qatarer til stede, han representerer innenriksdepartementet. Han er en mann av få ord og løfter sjelden blikket. Smarttelefonen har hans fulle oppmerksomhet.

– Takk for at vi får komme på besøk. Vi kommer nok til å tilbringe noen timer her. Vi ser frem til å snakke med arbeiderne og med dem som jobber på klinikken og politistasjonen, sier jeg.

Ahmad ser bekymret på de andre i ledelsen og veksler fra engelsk til arabisk:

– Vi kan ikke la denne journalisten få vandre fritt her, det vil være svært risikabelt. Vi har ikke forberedt dem som jobber på klinikken og i politiet hva de skal si til denne journalisten. Vi kan ikke bare la ham snakke med arbeiderne. Hvis han får snakke med arbeiderne og dette blir publisert, kan vi havne i skikkelig trøbbel.

En annen i ledergruppa sier oppgitt til Ahmad:

– Jeg skjønner ikke hvorfor han vil snakke med arbeiderne. Vi kan jo fortelle ham alt han trenger å vite.

Jeg hadde forutsett at det kunne oppstå situasjoner som dette før avreise, og det var en av grunnene til at jeg valgte å hyre Faiz som fotograf. Ikke bare er han hyggelig, modig og tar utmerkede bilder, som palestiner snakker han flytende arabisk.

Ahmad sier på engelsk han må forlate rommet for å ta noen telefoner og sjekke om det er greit at vi fritt kan bevege oss i Labor City og snakke med hvem vi måtte ønske. Ti minutter senere er Ahmad tilbake:

– Beklager, jeg gjorde alt jeg kunne for å skaffe dere tillatelse, men det var umulig på så kort varsel. Har du spørsmål, er det bare å stille dem til meg, sier han.

Nøye: Ved kontrollpostene til hver arbeidsleir blir besøkende ransaket.

– Hvorfor har dere fire meter høye betongmurer og kontrollposter rundt hele «byen»?

– Av sikkerhetsårsaker, for å beskytte arbeiderne mot hunder med rabies.

– Wow. Er hunder med rabies et stort problem her?

– Nei, nei, nei! Du misforstår, dette er akkurat som å bo i Doha. Men det er andre typer mennesker som bor i Doha, mennesker med familie. Her kan arbeiderne komme og gå akkurat som de vil, de har ingen restriksjoner.

– I motsetning til andre byer, kan man ikke komme uanmeldt på besøk hit?

– Selvsagt ikke. Vår oppgave er å beskytte arbeiderne. Men ønsker de å få besøk, kan de det. Man må bare fylle ut noen skjemaer, så ordner det seg.

– Sikkerhetsvaktene virker godt trent: Jeg prøvde å komme inn for noen dager siden, men ble kontant stoppet ved kontrollposten.

– Ja, vi gjør vårt ytterste for at arbeiderne skal være trygge.

– Med murer, kontrollposter og overvåkningskameraer?

– Ja, overvåkningskameraene er svært nyttige. Når det skjer hendelser, får vi full oversikt via kameraene.

– Kan det bli for mye overvåkning?

– Vi har ikke overvåkningskameraer på toalettene og soverommene.

– Hva er de største utfordringene for dere, og de største utfordringene for arbeiderne?

– Vi har ingen store utfordringer. Det kan være småting som et rotete rom eller vedlikehold. Dette er som en hvilken som helst by i verden, dette er akkurat som å bo i Doha, gjentar Ahmad.

Vi kjører sakte rundt «byen». Fotografen knipser bilder, og jeg snakker med arbeidere på vei ut og inn. Ved en av kontrollpostene kommer en av sikkerhetsvaktene bort og sier hei. Vi spør ham om livet i Labor City.

– Du vet, jeg har ikke noe valg. Jeg må være her. Helst skulle jeg vært hjemme med familien i Nepal. Men de er avhengige av pengene jeg sender hjem.

Strengt kontrollert: Sikkerhetsvakter passer på at ingen uten papirer kommer seg inn i Labor City. Slik er det også̊ ved andre arbeidsleirer. 

I løpet av syv år har han vært hjemme hos kona og de to døtrene to ganger. Jeg sier at byen minner om et fengsel. Han ler og sier han føler seg som en fengselsvokter. Fotograf Faiz spør noen arbeidere fra Bangladesh som sitter på fortauet og venter på at en buss skal kjøre dem til dagens arbeidsøkt om han kan ta bilder av dem. De sier ja idet en sprek sportsbil bråbremser ved fortauet og en qatarer løper skrikende mot oss:

«Guards, guards, guards!»

Han er så oppspilt at det først er vanskelig å skjønne hva han sier, men etter hvert får vi med oss ordene:

«Do you have permission from the ministry of interior? Guards, guards, guards!»

Når vi forklarer at vi har fått tillatelse av ledelsen i Labor City til å ta bilder fra utsiden, roer han seg ned. Men vi får ikke lov til å kjøre videre før han personlig har snakket med leirledelsen på telefonen.

Enda bedre enn Labor City. Da Labor City åpnet portene for snart tre år siden, var «byen» det aller beste Qatar hadde å by sine fremmedarbeidere. Men nå har SCDL, ifølge seg selv, sikret noen av sine stadionarbeidere noe som skal være enda bedre. Den «beste» og mest moderne arbeidsleiren heter Challenger City og har en kapasitet på 6000 «innbyggere» og ligger i området Shahaniya en times kjøring fra Doha. Vi er invitert på omvisning sammen med to medarbeidere fra SCDL, «Heinz» og sørafrikanske «Erwin».

Det er midt på dagen og så godt som folketomt, de som har jobbet nattskift, sover i sengen, mens flesteparten er på jobb. Heller ikke her får vi lov til å prate med arbeidere. Dere skal få snakke med dem senere, på Lusail stadion, forteller medarbeiderne i SCDL.

Vi blir fortalt at her bor det først og fremst arbeidere som jobber på Al Rayyan stadion, samt noen arbeidere som jobber for Qatar Rail og Qatar Petroleum. «Erwin» forteller at før en underleverandør kan bli godkjent, sjekker SCDL alltid boforholdene til arbeiderne deres og om rekrutteringsprosessen har vært etisk forsvarlig, at arbeiderne ikke har måttet betale store beløp til rekrutteringsagenter i hjemlandet for i det hele tatt å få jobben. «Erwin» jobber i Workers Welfare-avdelingen i SCDL og understreker gang på gang hvor viktig det er for dem at arbeiderne blir godt behandlet. I Challenger City har arbeiderne tilgang til en klinikk bestående av en lege og sykepleiere, internettkafé, et treningssenter, en frisørsalong og en matvarebutikk.

Jeg avbryter forelesningen med et spørsmål:

– Hvis de afrikanske arbeiderne på stadionene har betalt store beløp for å komme hit for å jobbe, betyr det at de får tilbakebetalt pengene?

– Håvard, beklager at jeg avbryter. Jeg vil bare fortelle at «Erwin» er off the record. Mahmoud er vår talsmann. All informasjon du får her, må du gjerne trykke, men ikke bruke som sitater. Når det gjelder etisk rekruttering, så følte jeg at Mahmoud fortalte deg inngående om dette, sier «Heinz».

«Erwin» sier at hvis noen afrikanere har kvittering på at de har betalt en lege i hjemlandet for helseattest, så betaler de tilbake pengene.

Jeg gjentar spørsmålet om arbeiderne får tilbake pengene de har betalt til rekrutteringsagenter i hjemlandet.

«Erwin» sier SCDL er klar over at noen av arbeiderne har hatt ganske høye rekrutteringsutgifter. Og at selskaper som henter arbeidere gjennom rekrutteringsagenter som krever penger av arbeiderne, blir svartelistet.

Har SCDL innført minstelønn, spør jeg.

«Erwin» sier minstelønnen avhenger av hva slags jobb man utfører. Minimumslønnen i Qatar er svært lav, sier jeg.

«Heinz» avbryter igjen og sier at dette ikke er et spørsmål som «Erwin» kan svare på.

– Ok, la meg stille et annet spørsmål: Hvorfor er Challenger City omkranset av betongmurer og hvorfor har dere kontrollposter? Hva er tanken bak dette?

– Vi har mange biler som skal ut og inn. Noen leverer mat, andre henter søpla. Vi må kontrollere hvem og hva som kommer inn. Kontrollposten er ikke for å sjekke dem som jobber her.

– Søpla tømmes og mat skal handles også i Doha, men der er det ingen murer og kontrollposter?

– La meg gi deg et godt eksempel: Hvis vi ikke vet hvem som kommer inn her, kan det ved middagstider dukke opp mange mennesker som vil spise her. De som bor her, kan komme og gå når de vil. Men hvis man ikke har kontroll på hvem som kommer og går, kan folk som ikke hører hjemme her spise opp middagen til sultne arbeidere på vei hjem fra jobb.

«Erwin» har fått vann på mølla:

– Overalt i verden har mennesker som bor i hus gjerder rundt huset. Hvorfor? For å vise at dette her er eiendommen min. Hvis du drar til London, eller andre steder, vil du se hus med gjerder.

Arrangert: I regi av VM-komiteen fikk Josimar møte fremmedarbeidere. Arbeiderne var plukket ut av VM- komiteen, og vi fikk ikke snakke med dem uten at VM-komiteen var til stede. «Vi har det veldig bra her», sa alle sammen.

Hvis vi ikke hadde hatt muren, hva hadde skjedd med all maten? Folk kunne kommet inn og spist den. Dessuten er murene her for arbeidernes sikkerhet. Hvis noen hadde gjort et innbrudd i skapet til en av arbeiderne våre, hva skulle jeg sagt til ham? At jeg ikke ivaretar sikkerheten hans? At jeg ikke beskytter ham fra farene på utsiden? Så murene handler først og fremst og sikkerhet.

Etter foredraget blir vi vist rundt på området. Snart skal vi sitte på med «Heinz» og «Erwin» til Lusail stadion, noen kilometer utenfor Doha.

– Og der skal dere få snakke med arbeiderne.

De takknemlige. Både åpningskampen og finalen i VM i 2022 skal etter planen spilles foran 86 500 mennesker på Lusail Iconic Stadium. Våren 2018 er en del av fundamentet på plass, men mye arbeid gjenstår. Året og døgnet rundt vil det være hundre- og tusenvis av fremmedarbeidere i aksjon på den enorme byggeplassen. Også utenfor stadionområdet foregår det hektisk byggeaktivitet. For noen år siden var alt dette ørken, men Lusail er ikke bare et nytt fotballstadion, det skal også bli en splitter ny by med plass til en kvart million mennesker.

«Erwin» parkerer utenfor en provisorisk kontorbygning rett ved byggeplassen som i løpet av tre år skal bli til Lusail Iconic Stadium. Her skal vi, med SCDLs velsignelse, få snakke med noen av dem som jobber med å bygge stadionet. Skotten Paul Hughes, i kommunikasjonsavdelingen til SCDL, har allerede vært på plass i flere timer for å forberede arbeiderne.

Vi kommer inn i et møterom, og velferdsoffiseren begynner straks med å fortelle om alle tiltakene som er gjennomført og på plass. Han er tydelig nervøs. Hver gang han er ferdig med et resonnement, ser han nervøst bort på de tre representantene fra oppdragsgiveren («Heinz», «Erwin» og Paul). Øynene hans spør: Svarte jeg riktig?

Velferdsoffiseren forteller at opptil 3400 arbeidere er i sving på dagtid, nattskiftet består av 500 arbeidere. De fleste av arbeiderne kommer fra India, Bangladesh, Nepal, Sri Lanka og Kenya. De kan velge mellom forskjellige middagsretter og har krav på en årlig ferie på tre uker.

Han er tydelig stolt når han kan røpe at et revisjonsfirma nylig ga de to hovedentreprenørene, Qatar-eide HBK Contracting Co. W.L.L. og kinesiske China Railway Construction Corporation Limited, hundre av hundre mulige poeng i en rating.

Velferdsoffiseren har snakket seg ferdig, og det er tid for å treffe noen representanter for dem som bygger det som vil bli tidenes dyreste idrettsarrangement (VM i Qatar har et samlet budsjett på 220 milliarder dollar).

Bare én ting, sier jeg.

– Før arbeiderne kommer inn, ber jeg om at dere som er ansatt i SCDL, forlater rommet.

– Nei, det får vi ikke til, sier Paul Hughes.

– Jeg kommer ikke til å avbryte deg, men vi er sikkert ikke de første PR-folkene du har møtt og vi har også en jobb å gjøre. Det vil ikke være riktig mot arbeiderne å la dem være alene med deg.

Jeg sier at man ikke kan forvente oppriktige svar fra arbeidere når den allmektige oppdragsgiveren befinner seg i samme rom.

– Du kjenner oss, vi er fullstendig åpne og transparente, men min jobb er å være til stede her, sier Hughes.

– Vi kan godt gå ut, sier «Heinz» og «Erwin».

– For meg spiller det ingen rolle om dere er en eller tre. Jeg vil ikke ha noen av dere her, sier jeg.

– Hør her, jeg må ivareta arbeidernes interesser. Hvis du skulle stille noen spørsmål og så kommer det frem av svaret at noe er mangelfullt eller noe, kanskje en misforståelse eller kanskje et problem som vi ikke kjenner til, så kan vi gjøre noe med det umiddelbart. Da vil vi være takknemlige for at du har gjort oss oppmerksomme på dette. Og ta det med ro: De har fått beskjed om å være helt åpne og ærlige, sier Paul Hughes.

Arbeiderne kommer inn, «Heinz» og «Erwin» reiser seg og forlater rommet. Paul Hughes blir sittende. Hughes og jeg trykker play på hver vår diktafon.

Syv arbeidere sitter på andre siden av bordet. Jeg spør én og én arbeider om han trives i jobben og i Qatar.

– Yes, sir, svarer den første.

– Yes, sir, svarer den neste.

– Yes, sir, svarer den tredje.

– Jeg er veldig lykkelig her, sier fjerdemann. Han forteller at han sender hjem 1400 riyal (ca. 2900 kroner) hver måned til familien i Bangladesh. 100 riyal er alt han beholder selv.

– Dette kan jeg gjøre fordi jeg får mat og rom dekket av arbeidsgiveren, sier han.

De neste arbeiderne sier også at de trives godt. Og når jeg stiller den siste av de syv nøyaktig det samme spørsmålet, ler alle sammen.

– Yes, sir. Jeg er også veldig fornøyd med å være her, sier sistemann.

Paul Hughes virker mindre fornøyd. Han avbryter og spør om det ikke er bedre at jeg intervjuer dem én til én (pluss Hughes da).

Jeg takker nei til tilbudet:

Jeg har det jeg trenger. Takk for hjelpen, sier jeg.

En av arbeiderne forteller plutselig at han har bygget et hus i India for pengene han har tjent i løpet av de 10 årene han har jobbet i Qatar.

– Hans innsats med blod og svette har gitt ham og familien et fint hus, komfortabelt og fredelig. Det han prøver å si, er at han er takknemlig for at Qatar og selskapet han jobber for, har gitt ham muligheten til å bygge et hus hjemme i India, sier velferdsoffiseren.

Modellleir: I Challenger City er boforholdene noe annet enn i andre leirer. Dessverre er dette bare et utstillingsvindu, de fleste arbeiderne lever under helt andre kår.

Møtet med Mahmoud. Dette var ikke mitt første møte med VM-arbeidere i Qatar. Jeg hadde vært her i 10 dager og kjørt fra arbeidsleir til arbeidsleir. De fleste var i falleferdig forfatning og minnet mer om flyktningleirer enn permanente bosteder. Internasjonale journalister har ikke lov til å oppholde seg i arbeidsleirene. Man kan søke innenriksdepartementet om tillatelse, men sannsynligheten for å få fritt leide i arbeidsleirer er ikke-eksisterende. Private vaktselskaper, samt uniformerte og sivile politifolk (politistyrken og militære består også av fremmedarbeidere, hovedsakelig fra Pakistan og Sudan), skal sørge for at uvedkommende ikke kommer seg innenfor murene.

Flere av arbeidsleirene fikk vi bare sett fra utsiden, bryske vakter stoppet oss. Men ved om lag halvparten av arbeidsleirene klarte vi å snike oss inn, enten ved hjelp av slapt vakthold eller medgjørlige vakter. Jeg tilbrakte flere dager i den gigantiske arbeidsleiren i Shahaniya, som ligger murvegg i murvegg med den sterile stoltheten Challenger City.

VM-organisasjonen Supreme Committee of Delivery & Legacy holder til i et av de staseligste høyhusene på West Bay. «Heinz» møter oss i resepsjonen, og vi tar heisen til 30. etasje.

I et hjørnekontor møter Mahmoud Qutub, en palestiner med amerikansk pass, oss med utstrakt hånd. Han er sjef for «Workers Welfare»-avdelingen i SCDL. Det er hans avdeling som har ansvaret for at titusenvis av stadionarbeidere blir behandlet skikkelig. Paul Hughes og en annen person fra kommunikasjonsavdelingen er også på plass, i tillegg til «Heinz» og fotograf Faiz.

Mahmoud Qutub snakker på inn- og utpust. Han forteller at han har jobbet for SCDL siden 2009, ble ansatt som nummer 30 og at hans jobb i forbindelse med VM-søknaden handlet om den sosioøkonomiske arven etter VM i 2022.

– Forresten er jeg ingen stor fotballfan. Jeg ser bare på VM, sier Qutub.

Han forteller at rundt alle de nye stadionene blir det også bygget nye nabolag. Og at etterbruken har vært viktig siden dag én. Ett stadion skal bli en moské, et annet stadion blir bryllupslokaler og så videre.

– Helt avgjørende for Qatar, og det har det alltid vært, er arbeiderne. Det er de som bygger infrastrukturen og stadionene. Myndighetene har sett at ting må gjøres for at vi skal ta bedre vare på arbeiderne, og har bygget nye bofasiliteter. Som for eksempel Labor City, hvor 100 000 mennesker kan bo. Har du vært i Labor City?, spør han.

– Jeg har en avtale om å komme på besøk om et par dager.

– Bra! Du må også se vår egne bofasiliteter, som Challenger City?

– Dit skal jeg på tirsdag.

– Du vil se at det er rent og nytt med alle fasiliteter. Det er et sted som man helt opplagt kan kalle «a home away from home».

– Vi forpliktet oss også, Håvard, på et tidlig tidspunkt å være så åpne og transparente som overhodet mulig. Alle som jobber for oss, får beholde passet sitt. Hvis en arbeidsgiver knyttet til stadionprosjektene våre beholder arbeidernes pass, mister de oppdraget. Sånn har det vært siden 2016. Når det gjelder boforholdene til arbeiderne, har vi jobbet hardt og målrettet, og mye av dette er nå på plass.

– Bidrar fotball-VM og SCDL til fortgang i å gi bedre rettigheter for fremmedarbeiderne?

– Godt spørsmål. Vi har vært opptatt av dette siden desember 2010. Og dette er ikke innholdsløs retorikk, vi er svært, svært dedikerte.

– Hvordan kan dere vite at arbeiderne ikke blir utnyttet?

– La oss være ærlige, Håvard, vi har hatt enkelte utfordringer underveis. Men nå har vi et system der vi kan følge opp alle stadionarbeiderne, slik at de for eksempel ikke jobber for mye, sier Qutub.

Underveis i vår timelange samtale sjekker han stadig telefonen sin, særlig i etterkant av spørsmål fra meg. Fotograf Faiz forteller etter møtet at de tre fra kommunikasjonsavdelingen hadde en chatgruppe og stadig sendte meldinger til hverandre og Mahmoud Qutub.

To uker etter intervjuet kom kunne nyhetsbyrået AP avsløre at flere av stadionarbeiderne hadde jobbet mer enn 100 dager i strekk.

Dårlige forhold: Slik ser det ut i arbeidsleiren i Shahaniya, som myndigheten i Qatar ikke vil vise frem. Fremmedarbeiderne er stuet sammen, de hygieniske forholdene er under enhver kritikk. Det kryr av veggedyr og kakerlakker. Denne ligger vegg i vegg med toppmoderne Challenger City.

Arbeidernes mesterskap. Det er en glovarm lørdag morgen, og det er klart for 16-delsfinaler i Workers Cup. Turneringen har det samme formatet som fotball-VM, men det er ikke profesjonelle mangemillionærer som spiller her. Dette er arbeidernes turnering.

Denne morgenen skal det spilles fire kamper på to baner som ligger tett inntil hverandre. Selv om det er vinter (februar) må kampene spilles tidlig. Utover formiddagen er det rett og slett for varmt til at det er forsvarlig å spille fotball. Workers Cup er blitt arrangert hvert år siden 2013, og for spillerne er dette et velkomment avbrekk fra den monotone tilværelsen.

Jeg sitter sammen med «Gary» fra Australia fra SCDL på en benk ved det ene målet. Han er på plass som koordinator.

Det er ingen tvil om at spillerne tar turneringen på alvor; hele følelsesregisteret utspilles foran oss. Taperne hulker, vinnerne gråter av glede.

Etter den første kampen skjer det noe merkelig: Nesten samtlige spillere kommer bort til «Gary» og meg, og stiller seg i kø for å få tatt selfie. Er det fordi jeg er hvit? Er det fordi jeg sitter ved siden av «en viktig mann»? Er det fordi at samfunnet her er bygget på en kultur der tjenerne skal vise ærbødighet for sine herskere?

Jeg aner ikke, og er engstelig for å spørre spillerne hvorfor de ønsker å bli avbildet sammen med en ganske vanlig mann fra Askim.

Litt senere møter jeg Wilson fra Kenya, han jobber for Nakheel Landscapes, som til slutt vant turneringen. Han spiller ikke selv, men er aktivt med i den høylytte heiagjengen langs sidelinja.

Vi ble lovet så mye før vi kom hit, ting som ikke har skjedd.

Benny fra Uganda

– Jeg bor i Labor City, og det er den beste arbeidsleiren jeg har bodd i her. Men det er fortsatt deprimerende. Vi lever som dyr i bur. Vi har bare en oppgave, og det er å jobbe. En gang prøvde noen av arbeidskameratene mine og jeg å dra til Sukhen (et marked i gamlebyen i Doha). Da ble vi stoppet av politifolk i sivile klær. Jeg tror de fleste som kjenner meg, vil beskrive meg som en positiv fyr, men det er ikke lett. Hjemme i Kenya fant jeg ikke jobb, og uten penger er livet hardt. Men hjemme kjente jeg på frihet, jeg kunne spille fotball med venner, prøve å sjarmere jenter, skjønner du hva jeg mener? Her kan jeg ingenting, bare jobbe. Jeg legger asfalt, og det er hardt arbeid i denne varmen. Jeg sover og jobber. Det er alt. Jeg ble lovet et bedre liv her, men det har ikke skjedd. Det som har skjedd, er at jeg ikke har noe liv. I perioder er jeg deprimert, jeg blir innesluttet og mister alt håp. Hva er poenget med å leve sånn? Den første perioden etter at jeg kom hit, kunne jeg ha lyse drømmer om fremtiden. Men de drømmene er blitt borte.

Ved den andre banen møter vi Benny fra Uganda:

– Vi ble lovet så mye før vi kom hit, ting som ikke har skjedd. Jeg bor i et av de verste områdene. I Shahanyia. Har du vært der?

– Ja.

– Da vet du hva jeg snakker om. Hver eneste dag ber jeg om at neste dag vil bli bedre, men når morgendagen kommer, er ting akkurat som før. Vi blir så dårlig behandlet. Hvorfor kan ikke et land som er så rikt som Qatar, ta bedre vare på oss som bygger landet? Jeg forstår det ikke. Det vi utsettes for hver eneste dag, er apartheid. Før jeg kom hit, trodde jeg at apartheid var blitt utryddet med Sør-Afrika, at det ikke er noe som skjer lenger. Nå vet jeg bedre.

I skyggen av noen store trær på parkeringsplassen ved siden av fotballbanen sitter seks arbeidere fra Kenya. De jobber for en underleverandør på stadionet i Lusail.

– Vi blir behandlet som dritt av formannen vår. Hvis jeg tar en pause eller går på do, skriker formannen: «Du var på do for tre timer siden. Hva er problemet ditt? Du er her for å jobbe, ikke for å slappe av på do!»

Hvordan kan man snakke slik til oss, vi jobber seks dager i uken, ofte over 12 timer om dagen? Hva får et menneske til å behandle andre mennesker med så lite respekt?

– Jeg finner meg ikke i kjefting. Hver gang formannen vår kjefter, kjefter jeg tilbake. Det er vi som bygger det stadionet! Det er vi som legger ned det harde arbeidet, selv om det er 50 grader ute, sier Wilson.

– Hva savner dere?

– Vi savner konene våre, barna våre, hjemmelaget mat, vi savner å ha det moro. Og: Vi savner å bli behandlet som likeverdige mennesker.

De forteller at de betalte mellom 10 000 og 15 000 kroner til rekrutteringsagenter i hjemlandet. At de ble lovet gull og grønne skoger og minimum 10 000 kroner i månedslønn, men at alle endte med en lønn på mellom 2–3000 kroner i måneden.

– Denne jobben, som skulle sikre kona og barna hjemme, har i stedet medført at jeg er en gjeldsslave. Jeg kom hit for to år siden og skylder fremdeles over halve beløpet til rekrutteringsagenten, sier Wilson.

Det de ikke vil vi skal se: Fra arbeidsleiren i Shahaniya som myndigheten i Qatar ikke vil vise frem.

Spillet i kulissene. Med hjelp av enorme globale investeringer og velvillige internasjonale fagforeninger og menneskerettighetsorganisasjoner har Qatar iverksatt en storstilt kampanje for å hvitvaske sitt frynsete rykte i forkant av verdensmesterskapet i fotball som skal arrangeres i november og desember i 2022.

Da Qatar for et snaut år siden for n’te gang proklamerte omfattende arbeidsreformer, rykket Sharan Burrow, generalsekretæren i ITUC, verdens største fagforening, som tidligere har markert seg som Qatars kanskje argeste kritiker, ut og sa dette var begynnelsen på slutten for arbeidslovene som i praksis gjorde landets fremmedarbeidere til slaver. Burrows uttalelser var oppsiktsvekkende av flere grunner.

Dette var langt fra første gang Qatar hadde kommet med lignende kunngjøringer. Så hvordan kunne hun følge seg trygg på at dette faktisk ville være startskuddet for reelle reformer som kunne innebære at fremmedarbeiderne ikke lenger skulle jobbe under slavelignende forhold i en stat med en apartheidlignende praksis?

Hvordan kunne Sharan Burrow, en av verdens mektigste fagforeningsledere, ta kunngjøringen for god fisk?

Ifølge en rekke kilder finner vi svaret i København. I desember er det kongress i ITUC, og australske Sharan Burrow stiller til gjenvalg.

– Ved å hevde seier i Qatar er hun så godt som sikret gjenvalg. Disse uttalelsene er taktiske: Hvem kan fravriste henne vervet etter at hun har klart det umulige? Å få Qatar til å behandle fremmedarbeidere på en ordentlig måte. Problemet er jo at denne fremstillingen langt fra er riktig. Men når man stiller til valg, er det viktigste å bli valgt. Ikke om påstandene faktisk samsvarer med virkeligheten, sier én kilde.

I november i fjor annonserte Qatar nok en gang at landet skulle reformere arbeidslover, etter stort internasjonalt press. Det slavelignende kafala-systemet skulle avskaffes, arbeideren skulle nå få beholde sitt eget pass, kunne bytte arbeidsgiver eller slutte i jobben, og minstelønn skulle innføres. På papiret er dette oppløftende nyheter, men har arbeiderne merket noen reell forskjell? Er hverdagen blitt noe bedre?

Dohas perle. Det er min første dag i Qatar og varmt, over 35 grader, og jeg har bedt sjåføren, Isuru fra Sri Lanka, om en rundtur i hovedstaden Doha og omegn. Han plukker meg opp utenfor hotellet i West Bay, et område som lå nærmest øde for 20 år siden, men som nå huser de høyeste bygningene i byen. Her står skyskraperne/fallossymbolene på rekke og rad som monumenter over den heseblesende forvandlingen som har funnet sted. I disse dager er flere av de opptil 300 meter høye bygningene bekledd av gigantiske bannere med bilde av en kjekk kar med mustasje. Etter at Saudi-Arabia, Egypt, De forente arabiske emirater og Bahrain kuttet alle diplomatiske bånd til Qatar i juni i fjor, har en bølge av patriotisme skyllet over den lille ørkenstaten, og bilder av Hans Kongelige Høyhet emir Tamim bin Hamad Al Thani ble plutselig å se overalt. På bygninger, bensinstasjoner og biler.

Luksus: Dette er fra et av de fasjonable og moderne kjøpesentrene i Doha, komplett med en Venezia- inspirerte kanaler inne på senteret.

Kanskje er det fordi jeg er hvit vesteuropeer med Rolex-klokke at sjåføren velger den Venezia-inspirerte bydelen The Pearl som første stopp.

– For ti år siden var det ingenting der, bare sjø, forteller Isuru, som har jobbet som sjåfør i Doha i snart 15 år.

I 2004 ble det besluttet å anlegge en kunstig øy utenfor Doha, i Persiabukta. Besluttet av qatarere, bygget av fremmedarbeidere. 10 år senere kunne de første beboerne flytte inn i leilighetsbyggene som i to utvidede halvsirkler utgjør hoveddelen av «øya».

Bak nyvaskede vinduer i bilbutikken, står skinnende Rolls Roycer utstilt. Samuel fra Uganda jobber som sikkerhetsvakt her. Han har jobbet på The Pearl i fire år. Han sier han jobber ti timer om dagen, seks dager i uken og tjener 2400 kroner i måneden. Jeg spør om livet i Qatar. Han trekker på skuldrene:

– Jeg har en enkel jobb. Den er kjedelig og ensformig, men den er enkel. Alt jeg gjør, er å stå her. Det er mange som har det verre enn meg, sier Samuel.

Qatar tar regningen. Qatar er verdens rikeste land og trolig det eneste landet der alle statsborgerne er rike. Fattige qatarere finnes ikke. Men akkurat dét er et nytt konsept. Frem til 1971 var Qatar et britisk protektorat, der fiske og perledykking var de viktigste næringene. De siste tretti årene har landet hatt enorme inntekter fra olje og naturgass, noe som blant annet har resultert i nye bydeler (West Bay), en ny by (Lusail) og en kunstig øy (The Pearl). Kjøpesentrene her er så store at de inneholder alt fra fornøyelsesparker til snødekte slalåmløyper. Inntektene har, delvis under den internasjonale radaren, gitt det lille landet en forholdsvis viktig posisjon i verdenssamfunnet. Ingen eier mer eiendom i London enn Qatars investeringsfond. I New York har det samme fondet brukt tusenvis av milliarder på attraktive eiendommer på Manhattan. Hvem eier halve Heathrow flyplass? Hvem tar regningen når FN skal digitalisere Dag Hammarskjöld-biblioteket? Hvem er det Kongsberg Gruppen inngår en avtale med verdt 15 milliarder kroner, det største i konsernets historie?

Qatar er i besittelse av en betydelig mengde myk makt. Og den ble enda mer slitesterk da de i desember 2010 sikret seg retten til å arrangere verdensmesterskapet i fotball i 2022. Den myke makten er utadrettet, innad i Qatar styres den store majoriteten av befolkningen, fremmedarbeiderne, med hard hånd. Og i et ufritt land som Qatar er gjestende pressefolk fritt vilt. Uten offisielle skriftlige tillatelser kan man knapt intervjue et eneste menneske. I 2015 ble tv-team fra Danmarks Radio, BBC og tyske ARD arrestert, fengslet og deportert for å snakke med fremmedarbeidere.

Før avreise konfererte jeg med flere internasjonale sikkerhetseksperter.

«Du må anta at de vil følge deg hver eneste meter. Du må anta at du er under konstant overvåkning, både fysisk og elektronisk», sa de.

Den norske ambassaden i Abu Dhabi la heller ikke skjul på hva de mente om reisen.

«Jeg vil bare si det en gang til: Vi vil advare deg mot å reise og gjøre det du sier du skal gjøre. Jeg har jobbet på forskjellige ambassader i Nord-Afrika og i Midtøsten i over 20 år, og jeg klør bare på halsen når jeg blir nervøs, og det blir jeg nesten aldri. Men nå klør jeg på halsen.»

Daglig dose propaganda. Gulf Times er den største engelskspråklige avisen i Qatar. Så godt som daglig er hovedoppslaget en gladsak om et av medlemmene i landets herskende familie, Al Thani.

Som regel er det emiren selv, Tamim bin Hamad Al Thani, som pryder forsiden, gjerne avbildet med andre statsledere etter at nok en bilateral avtale i mangemilliardklassen er signert.

Telegrammer emiren sender verden rundt, det være seg gratulasjoner eller kondolanser, er naturligvis førstesidestoff. Landets to millioner fremmedarbeidere derimot, glimrer med sitt fravær i spaltene. I løpet av mine to uker i Qatar var det ingen artikler som omhandlet fremmedarbeidere i avisen.

En dag var hovedoppslaget et bilde av emiren sammen med Nasser al-Khelaifi på tribunen under finalen i ATP-turneringen Qatar Open. Nasser al-Khelaifi er blant annet statsråd uten portefølje, styreformann i Qatar-eide Paris Saint-Germain – og under etterforskning for å ha bestukket den tidligere generalsekretæren i Fifa, Jérôme Valcke. Franske Valcke, som i en årrekke var Sepp Blatters nærmeste medarbeider, fikk sparken i 2016 fra Fifa grunnet korrupsjon.

VM-organisasjonen SCDL er under hele mitt opphold svært ivrige på å få vite hva jeg driver med mens jeg er i landet. Mitt inntrykk er at de gjør det de kan for at jeg ikke skal få arbeidere i tale.

Min kontaktperson «Heinz» kommer hele tiden med forslag til hva jeg burde bruke tiden på:

– Du bør reise til strendene i nord, de er fantastiske.

– Du bør reise til strendene i sør, de er også fantastiske.

– Har du vært på det islamske museet? Det må du ikke gå glipp av.

– Pierluigi Collina er i Doha nå: Jeg kan ordne et intervju. Interessert?

– Har du lyst til å møte Bora Milutinović?

Jeg føler at jeg ikke kan si nei til alle forslagene, og takker ja til et møte med Milutinović. Han er én av to (den andre er brasilianske Carlos Alberto Parreira) som har ledet fem forskjellige land i et VM-sluttspill. Bora er en VM-legende, bor i Doha og er fotballrådgiver for medlemmer av den herskende Al Thani-familien. Jeg har lyst til å spørre ham om akkurat det.

Men Bora vil ikke snakke når vi møtes på en kafé, han vil spille sjakk. Han har med seg sjakkbrett og insisterer på å spille.

Jeg prøver å stille spørsmål mens vi spiller.

– Hvordan er det å bo i Doha?

– Fantastisk. Dette er et fredfullt land.

– Du er fotballrådgiver for kongefamilien. Hva innebærer det?

– Dette er ikke viktig å snakke om.

– Men hva innebærer det?

– Jeg gir råd.

– Hva slags råd?

– Det forteller jeg til dem, ikke til deg.

Bora hadde lite eller ingenting å fortelle. Alt han ville, var å spille sjakk. Fire partier senere (jeg vant tre av dem), haster han av gårde til et nytt møte.

Cup: Laget til Nakheel Landscapes tok hjem trofeet i årets Workers Cup. Turneringen er blitt spilt hvert år siden 2013. Kampene må̊ spilles på formiddagen. Selv om det er vinter er det ikke forsvarlig å spille fotball på ettermiddagen.

Når døden blir en vane. Vi har forsøkt å komme inn i Labor City, men blitt stoppet av sikkerhetsvaktene ved den ene kontrollposten. Utenfor «byen» ligger et kjøpesenter, ikke moderne og råflott som dem i Doha, heller i den andre enden av skalaen. Utenfor en falafelsjappe står Jiri fra Tsjekkia og Hitindra fra India og røyker. Jiri er formann i et stort byggeselskap, Hitindra er hans assistent.

Vi kommer i snakk. Jiri sier at han godt kan la seg intervjue.

– Men ikke her. Jeg vil ikke at noen skal se at vi snakker med deg.

Jeg spør om vi kan ta et bilde av dem.

– Her? Er du gal, vil du ha oss drept? Hvis arbeidsgiveren min finner ut at vi har snakket med deg, blir vi arrestert og deportert på flekken.

Jeg får telefonnummeret til Jiri, og noen kvelder senere er vi i toromsleiligheten hans.

– Jeg har sett så mange dødsfall og ulykker at jeg ikke lenger reagerer emosjonelt på det. For et par måneder siden var jeg på en byggeplass da en svær murvegg raste sammen. Seks døde og åtte ble hardt skadd. De døde og sårede ble raskt hentet av ambulanser og kjørt vekk. Så fortsatte vi å jobbe som om ingenting hadde hendt, sier Jiri.

Han har jobbet som formann for en mellomstor entreprenør i to år.

– Til sammen er vi 5–600 arbeidere. Alle arbeiderne får, så vidt jeg vet, beholde passet, men å få utreisevisum er nesten umulig, og det er helt umulig å skifte jobb. Så hvis man mistrives, har man ikke noe valg, man må bli her til man får utreisevisum.

Han byr på elefantøl fra Carlsberg.

– Jeg har en venn med alkohol-lisens, så jeg kjøper øl av ham.

Jeg har sett så mange dødsfall og ulykker at jeg ikke lenger reagerer emosjonelt på det.

Jiri fra Tsjekkia

Han forteller om livet i Qatar.

– Alle her er redde. Jeg er ikke redd, men samtidig er jeg klar over at hvis min arbeidsgiver hadde funnet ut at jeg hadde snakket med deg, hadde jeg mistet jobben min, kanskje blitt fengslet, helt sikkert deportert med den konsekvensen at jeg aldri hadde fått sette mine føtter i Qatar igjen.

– Jeg hadde en venn fra Tyskland som fikk kjæreste fra Filippinene. Du vet, som fremmedarbeider er det forbudt å få seg kjæreste. Hun ble gravid, men det oppsto komplikasjoner under svangerskapet, og hun måtte hentes i ambulanse og kjøres til sykehuset. Der måtte hun spontanabortere. Så ble hun hentet av politiet og satt i fengsel. Hun måtte sitte en måned i fengsel, etter å ha vært gjennom en svært traumatisk opplevelse.

– Da hun slapp ut, ville hun reise til Tyskland for å bosette seg der med kjæresten, som var blitt deportert. Men arbeidsgiveren nektet å gi henne utreisevisum, så hun måtte fullføre de siste månedene av kontrakten. Sånn er Qatar. De bryr seg ikke om arbeiderne. De ønsker ikke at arbeiderne skal integreres eller bli en del av samfunnet.

– Det er annerledes for oss som er fra Europa eller Amerika. Vi får godt betalt, omtrent dobbelt så mye som vi ville ha fått hjemme. Jeg tjener 30 000 kroner i måneden, og som du vet, ingen her betaler skatt. Hadde en mann fra for eksempel Bangladesh hatt min jobb, hadde han tjent cirka 5000 kroner. Kanskje mindre. Dette er rasisme i praksis, mener Jiri.

– Qatarerne har ingen anelse om hvor tøft det er for fremmedarbeiderne. Og de bryr seg ikke. De har ingen kontakt med virkelighetens verden og det er sånn de liker å ha det. Hva Qatar prøver å fortelle omverden, har ingenting med hvordan det egentlig er her. De spiller skuespill, og det kan virke som om de lykkes med det, sier Jiri.

Alle i Supreme Committee forteller meg at det er så bra at jeg er i Qatar nå, at dette er den beste årstiden. De sier at i juni, juli, august og delvis også i september, så er det så varmt her at de ikke er utendørs i det hele tatt. De kjører hjemmefra i SUV-ene sine, parkerer i garasjen under kontorbygningen. De sier at hvis de går fem meter utendørs så er skjorten gjennomvåt av svette.

– Mine arbeidere har pause fra klokken 11 til 15 i sommermånedene. Men de er fortsatt på arbeidsplassen. Det er alltid over 40 grader og høy luftfuktighet. Jeg er ikke en av de formennene som sitter i bilen med air conditioning på full guffe. Jeg vil oppleve det samme som arbeiderne, vise at jeg bryr meg om dem. Men det er tøft. Om sommeren er jeg nesten konstant svimmel og kvalm, jeg føler hele tiden at jeg må kaste opp, sier Jiri.

– Personlig har jeg ingenting imot at Qatar arrangerer VM. De har råd til å kaste bort pengene, så la dem gjøre det.

Qatarerne har ingen anelse om hvor tøft det er for fremmedarbeiderne.

Jiri

Jiri bor sammen med sin kone fra Filippinene.

– Vi kunne aldri vise oss sammen. Hadde politiet sett oss, ville vi begge blitt arrestert og deportert. Så vi dro til Hongkong, giftet oss, kom tilbake hit og kunne flytte sammen. Det gjorde livet mye lettere for oss. Nå trenger vi ikke være kjærester i smug.

De betaler 10 000 kroner i husleie.

– Denne leiligheten er jo ikke det helt store, men samtidig, hvis jeg skal sammenligne med dem som jobber for meg, er dette paradis.

Strandet uten lønn og jobb. Klokken er halv seks om morgenen, men utenfor arbeidsleiren Shahaniya er det hektisk aktivitet. Hundrevis av hvite busser står utenfor arbeidsleiren og venter på å frakte titusenvis av arbeidere til byggeplasser i og rundt Doha. Disse bussene er knapt å se i hovedstaden, selv om Doha på mange måter er en eneste stor byggeplass. Årsaken er at de hvite bussene ikke får lov til å kjøre på motorveiene. Bussene må kjøre på såkalte truck roads. Hvis de skulle finne på å kjøre på motorveiene vanker det store bøter.

Vi har en avtale med noen filippinske arbeidere som har jobbet i Qatar i mange år. En dag forsvant plutselig arbeidsgiveren deres, det libanesiske selskapet Alumco. Tilbake sto 40 arbeidere uten jobb og lønn, uten muligheter til å forsørge familiene i hjemlandet og uten mulighet til å reise hjem til Filippinene. Utreisevisum er det kun arbeidsgiveren som kan skaffe dem, men over natten opphørte selskapet å eksistere.

Det er i alt 13 arbeidere som møter oss. Roger, den som snakker best engelsk, tar ordet:

– Vi sliter fordi vi er sultne, vi sliter fordi vi ikke vet hva som vil skje med oss. Men mentalt er det tøffest å tenke på familien hjemme. Nå er det gått tre måneder uten at vi har fått sendt penger hjem, sier han.

Alle har kone og barn hjemme på Filippinene. De fleste forsørger også foreldrene og andre slektninger. Noen av dem har vært her i 15 år og alle i mer enn fem år. De jobbet seks dager i uken og tjente 3000 kroner i måneden.

– Hvordan får dere tak i mat uten penger?

– Vi prøver å hjelpe hverandre så godt vi kan. Nå har ingen av oss noen penger, men vi får lånt litt av andre filippinske arbeidere. Dessuten får vi krite ris, grønnsaker og vann i butikken.

Så vi sulter ikke i hjel, problemet er familiene våre: De sulter når vi ikke sender penger hjem. Det er hardt å tenke på at barna våre går sultne hjemme, og at vi går her uten jobb og uten fremtidsutsikter. Men de sliter også ekstra fordi de vet at vi sliter her. Noen av konene våre mistenker at vi lurer dem; at vi har jobb og får lønn, men ikke sender penger hjem, sier Roger.

Mennene fra Filippinene har jobbet på byggeplasser med glass og aluminium. Siste byggeplass var for Ministry of Education and Higher Education. Før det jobbet de på Hamad International Airport.

– Vi har i etterkant fått høre at kontrakten til vår arbeidsgiver hadde gått ut, men det fikk vi aldri beskjed om, sier Roger.

– Det vi ønsker nå, er å få utbetalt manglende lønn og så dra hjem til familiene våre. Vi har passene våre, men uten utreisevisum kommer vi oss ikke hjem.

– Vi prøver å sende inn en offisiell klage, men det er ikke lett. Heldigvis får vi hjelp fra noen.

– Hvem?

– Det kan vi ikke si. Da setter vi vedkommende i fare.

– Fare for hva da?

– Dette er Qatar. Folk som oss har ingen rettigheter og ingenting vi skulle ha sagt.

– Hva gjør dere nå da?

– Sover og jobber med klagen. Det er ingenting annet å gjøre.

De sier at livet i Qatar har vært bra, på den måten at de i mange år har klart å forsørge familiene sine.

– Vi er stolte av det, alle sammen, at vi har klart å forsørge familiene våre. Livet her består av å jobbe, sove og sende penger hjem.

På spørsmål om de savner barna, svarer alle i kor: Yes, yes, yes.

– Jeg har ikke være hjemme på tre og halvt år – og jeg har tre små barn, sier en av de andre arbeiderne.

– Det gjør vondt å være borte fra dem. Noen ganger gråter vi alene i sengene våre, sier Roger.

– Mange hevder at måten Qatar behandler sine fremmedarbeidere på er mistenkelig likt slaveri.

– Vi har mer enn nok å tenke på om vi ikke skal tenke på det også. Mange av oss blokkerer følelsene våre. Det må vi gjøre for å overleve og for å bevare vår mentale helse.

På hjemmesiden forteller Alumco at «our values are the core of the company». Men når vi ringer selskapet på oppgitte numre i forskjellige land, blant annet i Qatar, er telefonen avstengt. På hovedkontoret i Libanon er det ingen som tar telefonen.

16-mannsrom og veggedyr. Arbeidsleiren Shahaniya er et falleferdig industriområde bestående av brakkemoduler. Utenfor brakkene henger det klær til tørk overalt. Klokken er åtte på kvelden, sola har gått ned, og det er mørkt. Her er det ingen pærer i lyktestolpene som lyser opp området. Vi passerer en større folkemengde, det viser seg å være flere hundre menn som venter i kø for å ta ut penger i den eneste fungerende minibanken. Det er tilløp til amper stemning.

Vi kommer i snakk med fire karer fra Bangladesh. Vi spør om de bor her, de svarer med å invitere oss til rommet deres.

– Vær så snill, sett dere ned, det er bare å sette seg på sengen.

De fire snekkerne fra Bangladesh er gjestfrie og hyggelige, men snakker lite engelsk. Vi spør om lønn, og Aktar viser oss lønnsslippen sin: han har en grunnlønn på 1100 kroner i måneden, som er langt under den varslede minstelønnen på 1800 kroner i måneden.

Det er 16 sengeplasser fordelt på åtte køyesenger i det smale soverommet. Alle eiendeler plasseres enten under eller i sengen. De har et provisorisk kjøkken bestående av to stekeplater. De fire er akkurat kommet hjem etter dagens skift.

De forteller at de blir hentet klokken fem om morgenen og som regel er de hjemme igjen syv på kvelden. Vanligvis jobber de syv dager i uken, med overtid kan de tjene opp mot 2000 kroner i måneden. De har vært her i tre år og skal snart reise hjem for første gang siden de kom hit.

Jeg har ikke noe liv, jeg er en slave.

Henry fra Nigeria

Aktar sier de er usikre på om de vil komme tilbake. For det første fikk de helt andre arbeidsoppgaver enn de var forespeilet før de kom. Ingen av dem hadde jobbet som snekker før. De fire hadde trodd at de skulle jobbe på et vaskeri og at lønnen skulle være vesentlig høyere.

– Dette er ikke noe sted å bo. Det kryr av kakerlakker og veggedyr. Se her!, sier Aktar og peker på tre små veggedyr under sengen.

I en annen del av Shahaniya, i området der afrikanerne bor, treffer vi Henry og Alex fra Nigeria. De jobber som sikkerhetsvakter for et privat vaktselskap ved en annen arbeidsleir. Henry har vært her i tre år og hater Qatar av hele sitt hjerte.

– Det kan du sitere meg på.

– Du liker deg ikke her?

– Hørte du meg ikke? Jeg hater Qatar.

– Jeg har vært her i snart tre år – og har jobbet hver eneste dag siden jeg kom hit, fra 7–19. Hvorfor? It’s a waste of life. Jeg har ikke noe liv, jeg er en slave. Og hvis jeg ikke tar fridager, får jeg mer i lønn, cirka 3000 kroner i måneden.

– Jeg skal være her så lenge at jeg har nok penger til å starte min egen lille butikk i Nigeria. Jeg vil være min egen sjef. Disse slavegreiene gjør meg motløs. Jeg hater livet mitt, sier Alex.

VM i ansvarsfraskrivelse. Vani Saraswathi fra India har bodd i Qatar i 18 år, driver organisasjonen migrant-rights.org og er aktivist og journalist. Hjelpeorganisasjoner er forbudt i Qatar, og migrant-rights.org er registrert i Nederland og mottar økonomisk støtte blant annet fra Sveits, Canada og Sverige.

– Vi jobber ute i felten eller hjemmefra og har ingen kontorer her. Vi blir overvåket hele tiden, også fysisk. Det er stadig noen som følger etter oss. De gjør det helt åpenlyst, som for å si «vi følger med på dere».

– Hva er den største forandringen som har skjedd i løpet av de 18 år du har bodd i Doha?

– Det har alltid vært mange byggeplasser her, men likevel i langt mindre skala. Før var det hovedentreprenøren som ansatte arbeiderne de trengte, på denne tiden fantes det knapt underleverandører. Hvis arbeiderne ble mishandlet, visste de hvor de skulle henvende seg. Det var også lettere for myndighetene å holde en viss oversikt. I 2006 økte antall byggeprosjekter kraftig. Det kom stadig flere fremmedarbeiderne og nå var underleverandørene på full fart inn. Og etter at Qatar i 2010 ble tildelt VM, skjedde en ny eksplosiv vekst. Det betød at de trengte enormt mange ufaglærte arbeidere, og de ante ikke hvordan de skulle håndtere dette. Og nå snakker jeg ikke om myndighetene, men om selskapene. De trengte arbeidere, men hadde ingen erfaring med å håndtere så mange av dem. Selskapene vokste og gikk fra noen hundre arbeidere til mange tusen. Dermed ble de avhengig av rekrutteringsbyråer og underleverandører. Og det verste med kafala-systemet, at man ikke kan skifte jobb eller dra hjem uten arbeidsgivers tillatelse, ble et kjempeproblem, sier Saraswathi.

– En av mine mest upopulære meninger er denne: Ting har vært dårlig i Qatar, men aldri så dårlig som enkelte skulle ha det til. Qatar ble fremstilt som det eneste landet i verden som behandlet arbeiderne sine på en grusom måte, at det var en eneste stor kirkegård med døde arbeidere, som noen internasjonale fagforeninger skulle ha det til. Det som er problemet med slike overdrevne uttalelser, er at det finnes reelle problemstillinger som er ille nok, det har skjedd så mange helt forferdelige ting her.

Vani Saraswathi mener blokaden har bidratt til de bebudede arbeidsreformene.

– Det er også viktig å huske på at Qatar som medlem av GCC (Gulf Cooperation Council, Golfrådet på norsk) ikke kunne få gjort stort på egen hånd. Det er GCC-landene som har utformet arbeidslovene, og en beslutning om å endre dem må derfor skje i fellesskap.

Men nå som Qatar har kommet med nye lovnader, sier noen at alt er fantastisk. Det er ikke det. Det er akkurat like ille som det var for to år siden, og like ille som det var i fjor. Det er fortsatt grusomt her. Men nå sier plutselig de internasjonale fagforeningene og ILO at «nå kommer reformene, nå er alt bra». For meg fremstår dette som en del av en PR-kampanje som skal sette Qatar i et heldig lys, sier Saraswathi.

Hun fortsetter:

– Den nye minimumslønnen er mindre enn 200 dollar. Det er ikke mulig å ha et liv her med så lav lønn. I de bilaterale avtalene Qatar har med mange av landene hvor fremmedarbeiderne kommer fra, er minimumslønnen langt høyere. Hvilken minstelønn er det som skal gjelde? Er det den minstelønnen som står i avtalen de har med myndighetene i Filippinene, eller er det den de har satt her, spør Saraswathi.

– Myndighetene har snakket nonstop om å fjerne kafala-systemet, men fortsatt kan ikke arbeidere bytte jobb. Hvordan kan man si at man har avviklet kafala, når to av de viktigste ingrediensene, muligheten til å reise hjem eller skifte jobb, fortsatt ikke er avviklet?

Overvåkning og krisesenter. De mest utsatte fremmedarbeiderne er ikke dem vi finner på byggeplassene, men kvinnene som jobber i private hjem. Mange blir psykisk og fysisk mishandlet, og i Doha finnes det et hemmelig krisesenter for mishandlede kvinner. Vi har fått beskjed om at vi kan besøke kvinnene. Men noen dager senere kommer kontrabeskjeden:

– Du er mest sannsynlig fysisk overvåket, og helt garantert elektronisk overvåket. Hvis du skriver om krisesenteret i din artikkel, vil myndighetene i Qatar lett finne ut hvor det ligger. Og da vil det bli stengt på flekken. Den sjansen kan vi ikke ta, sier kilden.

Vani Saraswathi bekrefter at hun kjenner til krisesenteret.

– Jeg har vært på besøk der noen ganger. Ingen av kvinnene har kommet via politiet, så de er ikke formelt registrert som voldtektssaker. Hvis du har ringt politiet, blir du kjørt til sykehuset før de kjører deg videre til en deporteringsanstalt. På dette tidspunktet er også ambassaden blitt koblet inn. De fleste voldtektsofrene vil ikke anmelde gjerningspersonen, de vil bare reise hjem.

– For hushjelper finnes det ingen inspeksjoner, så det er umulig å finne ut om en hushjelp lever under forferdelige forhold. Hvis du er vitne til at noen mishandler en hushjelp, kan du ikke politianmelde forholdet. De aksepterer ikke en tredjeparts klager eller anmeldelser. Hushjelpen må selv ringe et nødnummer. Og for de fleste er dette umulig, siden bare 40 prosent av hushjelpene får beholde telefonen sin. Det at så mange må klare seg uten telefon, gjør jo at de ikke har mulighet til å melde fra om overgrep. Disse kvinnene må rømme fra arbeidsgiveren. Problemet med dette er at dersom de rømmer, blir de kriminalisert, noe som gjør at man ikke lenger har gyldig opphold.

Vani Saraswathi er ikke optimistisk på fremmedarbeidernes vegne.

– At alle trenger flere arbeidere frem til VM i 2022 kommer til å føre til økt behov for underleverandører. Ingen av hotellene eller resten av servicenæringen kommer til å ansette alle de trenger. De kommer til å være avhengige av rekrutteringsbyråer og underleverandører. Og et stort problem med de lovede arbeidsreformene er at de ikke sier noe om underleverandører. Vi tror mange av disse underleverandørene i realiteten er rene bemanningsbyråer. Og siden de store selskapene ikke har disse arbeiderne ansatt, kan de vaske seg på hendene og peke på underleverandørene.

– Mange hevder at Qatar er en slave- og apartheidstat?

– Det minner helt klart om apartheid. Det er restriksjoner på hvor enkelte mennesker kan gå og ikke gå. Jeg er ukomfortabel med bruken av ordet slaveri, fordi det har noen konnotasjoner, og jeg vil ikke dit.

Fra snekker til gartner. Hver eneste dag returnerer to døde nepalske arbeidere til hjemlandet.

Barun Ghimire fra Nepal er advokat og jobber med menneskerettigheter og fremmedarbeidere.

– Vi jobber med å få i stand gode prosedyrer rundt dødsfall for arbeiderne våre i Qatar. Mange av de døde blir sendt hjem uten en forklaring på hvordan arbeideren døde. Her jobber vi sammen med nepalske myndigheter, vi mener vi har krav på å få innsyn i helseattester.

– Dessuten er rekrutteringsagenter et enormt problem i Nepal. Fremmedarbeideren betaler gjerne to agenter, først den som verver dem på landsbygda, så til agenten som faktisk skaffer dem en arbeidsgiver i Qatar. Dette fører til at fremmedarbeiderne er nedsyltet i gjeld før første arbeidsdag. Og husk at disse arbeiderne må låne pengene av lokale lånehaier som gjerne tar over 30 prosent i renter. Det gjør arbeiderne til økonomiske gisler. De kan ikke returnere hjem før de har tilbakebetalt pengene, helt uavhengig av hvor fæl arbeidsgiver de har.

Myndighetene sier at man ikke skal betale mer enn 10 000 rupi (ca. 900 kroner) i rekrutteringsavgift, men har mislyktes med implementeringen. Rekrutteringsselskapene krever opp til 80 000 rupi, mens arbeideren får en kvittering der det står at han bare har betalt 10 000.

Ghimire forteller at det er helt vanlig at arbeiderne blir lurt.

– En annen vanlig praksis her er at bemanningsbyråene sier til arbeideren at du for eksempel kommer til å tjene 4000 kroner i måneden. Så kommer du til Qatar og oppdager at lønnen er mindre enn halvparten. Ikke bare det, de får beskjed om at de skal jobbe på et supermarked, men ender opp som parkeringsvakter. I går snakket jeg med en arbeider som skulle jobbe som snekker, men som jobber som gartner, Ghimire.
 

Verdens største fagforening, ITUC, mener altså at ting går i riktig retning i Qatar. Angela Sherwood i Amnesty mener det er altfor tidlig å juble.

– Nei, vi er fremdeles svært varsomme. Vi ønsker arbeidsreformene velkommen og følger situasjonen nøye. Vi er i nær kontakt med arbeiderne. Vi har en pragmatisk og empirisk tilnærming til lovnader. Vi ser først og fremst på implementering og gjennomføring, ikke på løfter. Det er fremdeles store utfordringer på bakken, sier Sherwood.

Hun mener lite har skjedd siden oktober i fjor, da reformene ble annonsert.

– Kan en fremmedarbeider gå til flyplassen og kjøpe billett hjem? Nei. De trenger fortsatt tillatelse fra arbeidsgiveren. Kan en arbeider si jeg har fått ny jobb, jeg slutter? Nei, de trenger fortsatt tillatelse fra arbeidsgiveren. Arbeidsgiver har fortsatt alle verktøyene han trenger for utnytte arbeideren. Så har maktbalansen mellom arbeidsgiver og arbeider endret seg? Nei, det har den ikke.

Vi er glade for at Qatar har åpnet opp for reformer og vi forventer at de leverer. Men Amnesty sier ikke at dette er game over, det er det motsatte – det er nå kampen begynner, sier Sherwood.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), et FN-organ, åpnet i i april kontorer i Doha. Det er ILO som skal hjelpe Qatar med implementeringen av de nye arbeidslovene.

– Det vi forventer som en konsekvens av avtalen med ILO, er fundamentale endringer for fremmedarbeiderne i Qatar. Det er også den eneste måten Qatar kan være vertskap for et fotball-VM. Hvis ikke vil VM gå inn i historien som en skamplett for både Fifa og Qatar, sier Sherwood.

Talltriksing? At ILO nå er til stede i Qatar, gir forhåpninger. Samtidig er mange bekymret for at Qatar skal skyve ILO foran seg, at Qatar vil bruke ILO som unnskyldning hvis reformene mislykkes. Ifølge Josimars kilder har ILO vært i kontakt med organisasjoner som allerede opererer og samarbeider med selskaper i Qatar, for å få ut deres rapporter om bedring i arbeidsforholdene. Opplysningene rapporten er bygget på, berører bare en brøkdel av de to millioner fremmedarbeiderne.

– ILO tok kontakt og ville at jeg skulle gi dem våre rapporter. Da jeg spurte hvorfor, svarte de at det var viktig å vise til gode resultater tidlig i prosessen, slik at de kan kommunisere at ting går fremover i Qatar, sier en kilde til Josimar.

Vi tok en prat med Houtan Homayounpour, som er prosjektleder for ILO i Qatar.

– Etter hvert vil kontoret her bestå av 15 internasjonale medarbeidere.

Vi er i gang med samarbeidet med lokale myndigheter, og har fått på plass 15 motiverte medarbeidere, sier han.

– Qatar har også ved tidligere anledninger annonsert at de skal avskaffe kafala-systemet, uten at det har skjedd. Hvorfor skal vi stole på at det vil skje nå?

– Det jeg kan fortelle deg, er at vi vil jobbe hardt for å avvikle kafala-systemet. Både arbeidsministeren og myndighetene har fullt ut forpliktet seg til dette. Jeg er komfortabel med å si at jeg føler meg trygg på at vi kan fastslå at vi vil få fjernet problemene rundt utreisevisum innen utgaven av året. Vi vil også jobbe med myndighetene når det gjelder minimumslønnen. Vi skal finne terskel der minimumslønnen bør ligge, og jobber tett med myndighetene også om dette.

– Hvordan skal dere sørge for at arbeiderne får vite om deres rettigheter?

– Det er flere komponenter her. Vi skal ha en kommunikasjonskampanje som skal være synlig i hele Qatar, der de vil lære om endringene som finner sted.

– Løfter angående arbeidsreformer er blitt brutt mange ganger tidligere. Er det noe som bekymrer deg?

– Nei, vi har aldri vært til stede i Qatar tidligere. Dette er første gang ILO oppretter kontor her. Grunnen til at vi gjør det, er at Qatar har forpliktet seg til en ny start, og fra øverste hold har myndighetene forpliktet seg til å gjennomføre endringene. Jeg er helt trygg på at løftene blir holdt.

– Hvem tar regningen for kontorlokalene, for lønningene til ILO-ansatte og andre utgifter?

– Måten programmet er blitt formet på, etter forhandlingene med styresmaktene i Qatar, er at alt vi gjør her er fullfinansiert av Qatar.

Vi er blitt fortalt at ILO har bedt om rapporter fra en organisasjon som allerede har gjennomført grundige undersøkelser av flere store selskaper som opererer i Qatar. Hvorfor ba dere om disse rapportene? Er ikke noe av poenget at dere skal gjøre disse undersøkelse selv, på selskaper som ikke allerede er gjennomgått?

– Jeg er usikker på hva du sikter til. Det er første gang jeg hører om dette. Dette er nytt for meg.

– Gjennomsnittslønnen til ILO-ansatte vil bli på rundt 100 000 dollar, og dette er jo en skattefri inntekt. Er dette gjennomsnittslønnen til ILO-ansatte i resten av verden?

– Jeg er usikker på hvor du har de tallene fra. For FN-ansatte rundt omkring i verden er det en standardlønn som betyr at de fleste tjener omtrent likt.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Hver dag kappes det en bit av demokratiet.»