Stefan Löfven må gå, sa alle de fire partilederne i allianse-partiene på borgerlig side søndag kveld etter riksdagsvalget i Sverige. Det til tross for at de selv ikke har noe parlamentarisk grunnlag for å danne regjering. Alle fire utelukker å samarbeide med Sverigedemokraterna (SD), valgets fremste vinner, og to av dem utelukker helt å danne en regjering som får støtte av SD. Skal Alliansen danne regjering, må de dermed ha støtte fra venstre, altså fra ett av de to partiene som de nå krever skal forlate regjeringskontorene.
Det er ikke sannsynlig, særlig når Löfvens rødgrønne blokk mandag morgen ser ut til å ha fått ett mandat mer enn Alliansen i Riksdagen, 144 mot 143. SD har erobret 62 av Riksdagens i alt 349 plasser. Det er 13 mer enn i forrige periode.
Med de borgerliges harde utfall mot Löfvens mindretallsregjering allerede søndag kveld, vil det være vanskelig for dem å videreføre praksisen de siste fire årene, nemlig å unnlate å felle regjeringen for å holde SD utenfor regjeringsspørsmålet. Det kan være at Allianse-lederne tenker som så at det nå er deres tur: I fire år har de fredet Löfvens regjering, og nå er det venstresidens tur til å betale tilbake. Særlig hvis opptellingen av utenlands- og forhåndsstemmer onsdag gir Alliansen flest mandater, er det, sett fra borgerlig side, mest rasjonelt at de danner regjering.
Men om Socialdemokraterna og Miljöpartiet, dagens regjeringspartier, ikke følger Alliansens logikk, hva vil da skje?
Det vil trolig ta flere uker før vi får svaret. Men ett alternativ er at riksdagsflertallet gjør som Stortinget i 1997: Å stemme frem en statsminister fra et lite parti i midten, som så henter støtte fra begge sider avhengig av sak. Annie Lööf kan bli Sveriges Kjell Magne Bondevik.
Lööfs parti, Centerpartiet, var en av valgets vinnere. Det fikk 8,6 prosent av stemmene, 2,5 prosentpoeng mer enn ved forrige valg i 2014, som gir partiet ni flere plasser i Riksdagen, opp til 31. Liberale Centern har fint lite til felles med sin norske navnesøster, det står for en langt mer liberal politikk. Partiet er ett av de fire allianse-partiene, som er gått til valg på Moderaternas Ulf Kristersson som statsminister. Lööf vil bli husket for at hun i siste partilederdebatt i SVT fredag dundret knyttneven i bordet og protesterte da SD-leder Jimmie Åkesson hevdet at innvandrere ikke egner seg til jobber i Sverige fordi de ikke er svenske nok.
En storkoalisjon av de to største partiene, Socialdemokraterna og Moderaterna, som i Tyskland, virker helt urealistisk som utfall. Men det kan tenkes at Lööf kan lede en regjering som får støtte fra begge kanter, slik at en smalt fundert mindretallsregjering i realiteten blir omdreiningspunkt for en koalisjon av partier som i hvert fall er enige om én ting: Å holde SD unna maktens sentrum.
Men hvor lenge kan SD utelukkes? Er det mulig at Kristdemokraterna (KD), en tredje valgvinner, og Moderaterna, i løpet av neste riksdagsperiode vil åpne for regjeringssamarbeid med SD? Vi husker hvordan politikere i Høyre raljerte med Fremskrittspartiet og utelukket regjeringssamarbeid med populistene lenger til høyre. Men etter Høyres katastrofevalg i 2005 var sonderingene i gang, og det endte med at de gikk i regjering sammen i 2013.
Det er ikke usannsynlig at Moderaternas forhold til SD vil gå samme vei som Høyres forhold til Frp.
Det er ikke usannsynlig at Moderaternas forhold til SD vil gå samme vei som Høyres forhold til Frp. Men det er et stykke igjen. Moderaternas forrige leder, Anna Kinberg Batra, åpnet så vidt en luke i fjor for å snakke med SD om samarbeid. Det ble hennes politiske endelikt, og i oktober i fjor ble hun erstattet av Ulf Kristersson.
Men å holde et parti med nesten én av fem velgere bak seg utenfor all innflytelse i all evighet, det går ikke. Den strategien har vært fulgt i Frankrike overfor Nasjonal Front, nå omdøpt til det ikke helt heldige navnet Nasjonal Samling (Rassemblement National). Der har usynliggjøringen vært mulig fordi valgordningen med enkeltmannskretser har gitt partiet svært lite pondus i nasjonalforsamlingen. Men det har ikke demmet opp for oppslutningen om Marine Le Pen og hennes politiske agenda.
Med proporsjonalt valg, som vi har i Skandinavia, speiler den folkevalgte forsamlingen bedre hva velgerne faktisk har stemt, og dermed er usynliggjøring av SD i svensk politikk mye vanskeligere. Det virker åpenbart at Moderaterna vil gå i retning av en form for samarbeid med SD – de trenger bare litt tid.
Det kan også hende at SD har nådd taket for sin oppslutning blant svenske velgere. Noen meningsmålinger før valget varslet at SD ville bli største parti, med rundt 25 prosent oppslutning. Slik ble det ikke, de ble tredje størst, etter Socialdemokraterna og Moderaterna. SD er et én saks-parti, og denne saken er innvandring. På andre politikkområder, økonomi, EU, forsvar og velferd, er ikke partiet helt enkelt å begripe. Åkesson snakker ofte i strid med seg selv og eget partiprogram, for eksempel da han i partilederdebatten fredag sa at SD ikke har tenkt å trekke Sverige ut av Parisavtalen om reduksjon av klimautslipp. I fjor sa han at det hadde vært bedre om Sverige sto utenfor avtalen, og i Riksdagen stemte partiet i 2016 mot å ratifisere avtalen.
SD har lyktes med å fange opp en stor andel velgere som har sett med bekymring på det høye antallet innvandrere som er kommet til Sverige. I løpet av ti år, fra 2008 til og med 2017, har Sverige innvilget opphold til 1,14 millioner mennesker, hvor den største andelen er flyktninger og personer som har fått opphold på grunn av familiegjenforening. De siste tre årene har integrering og innvandring skåret høyest når velgerne har svart på hva de mener er det viktigste samfunnsproblemet, ifølge et årlig barometer fra SOM-instituttet ved Göteborgs universitet.
Frem til flyktningkrisen i 2015 lukket de etablerte partiene øynene for effekten av den høye innvandringen. Selv tillitsvalgte i partiene nådde ikke frem med sine advarsler.
På Moderaternas ekstraordinære landsmøte i januar 2015, da Batra overtok som partileder etter Fredrik Reinfeldt, snakket jeg med flere lokalpolitikere som klaget over at de lenge hadde advart partiledelsen, fordi de ute i kommunene var overlesset av utfordringer med å integrere innvandrere. Og de så hvordan SD stormet frem lokalt. Men partiledelsen i Stockholm ville ikke høre på dem, svaret var å «åpne hjertene», slik Reinfeldt sa i valgkampen i 2014.
Da Reinfeldt var ute, endret Moderaterna raskt politikk. Under Kristersson er partiet på nytt et normalt konservativt parti med en nokså streng innvandringspolitikk.
Socialdemokraterna gjorde samme u-sving i november 2015. Da stengte Löfven grensene og satte inn politi til å kontrollere togpassasjerene over Øresundbroen.
Sverige har fortsatt et langt høyere antall innvandrere enn Norge, målt i innvilget opphold, og i antall asylsøkere. 14 180 asylsøkere er kommet til landet hittil i år, mot 2192 til Norge. Men det er ingen tvil om at innvandringspolitikken er strammet inn, og at SD dermed allerede har hatt stor innflytelse på svensk politikk, i hvert fall i sin ene flaggsak.