En slags disputas på toget

---

Doktoren svarer

Bjørn Westlie disputerte 24. september ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo med avhandlingen NSB, krigsfangene og andre verdenskrig.

---

– Jeg sitter på toget. Skriver faktisk på disputasen min.

– Det passer jo bra, siden vi skal snakke om NSB, og hvordan de samarbeidet med tyske nazister da Norge var okkupert.

– Jeg skriver faktisk mye på tog, jeg. Det er en måte å komme seg vekk på.

– Tar du toget bare for å skrive?

– Jeg liker å dra bort for å skrive. Dra til Gøteborg eller Stockholm. Jeg har dratt mye til Gøteborg. Det er en flott by å skrive i. Men dette er et sidespor.

– Hvordan fant du historien om NSB og okkupasjonsmakten?

– Jeg jobbet 24 år i Dagens Næringsliv, mesteparten i lørdagsavisen som featurereporter. I 2011 skrev jeg en artikkel om bruken av sovjetiske krigsfanger som arbeidere i Norge. Da skrev jeg litt om NSB. Jeg jobbet videre og i 2015 skrev jeg en bok (Fangene som forsvant: NSB og slavearbeiderne på Nordlandsbanen journ. anm.) Doktorgraden er en videreføring av boken. Hvordan i all verden har NSB sluppet unna med at de ikke forteller at de faktisk kollaborerte med tyskerne? Jeg har analysert hvordan denne historien ikke er blitt fortalt. Dette er en ubehagelig del av norsk okkupasjonshistorie. Historien om nordmennene som var involvert, fortelles ikke.

– Hvordan gikk samarbeidet til?

– Før dette skjedde, avviste NSB krigsfanger på Sørlandsbanen. NSB ville ikke bruke krigsfanger. Det var en konsekvens av at de inngikk samarbeid med den tyske sterke makten. NSB fikk ganske mye igjen for samarbeidet. Tyskerne satset enormt på å bygge ut det lite moderne jernbanenettet i Norge. Det var stor arbeidsledighet i Norge høsten 1941, og det var ikke nok folk til å bygge: Tyskerne brukte krigsfanger en masse. Det døde flere sovjetiske krigsfanger i Norge enn det døde nordmenn. 10 700 sovjetiske på norsk jord – og noen tusen druknet.

– Har NSB forsøkt å feie historien under teppet?

– Om det er bevisst, vet jeg ikke, men det er et faktum at så har skjedd.

– Hva vet du ellers om kollaborasjonen?

– Kollaborasjonen var komplisert. Ingen i NSBs ledelse ble erstattet med nazister eller tyskere. De samme satt før krigen, under krigen og mange år etter krigen.

– Hva synes du om akademisk skriving?

– Det er noe jeg har slitt med. Jeg vil skrive tydeligere og enklere. På den andre siden har jeg lært mye av å jobbe med dette her. Presisjonsnivået er ikke alltid like klart i journalistisk skriving.

– Hvordan da?

– I akademia må du hele tiden vise frem kildene til alt du skriver.

Linjen spraker.

– Er du i tunnel?

– Dårlig. Er i tunnel.

Ti sekunders stillhet.

– Hallo?

– Nå hører jeg deg klart igjen. Jeg synes at journalister bør oppgi kilder mye mer enn de gjør, eller bruke fotnoter. Påstandene om fake news og så videre krever at vi er tydeligere på hva vi holder på med.

– Synes du akademisk skriving er kjedeligere?

– Jeg var nødt til å skrive andre ting ved siden av. Veldig mye akademisk skriving er ikke beregnet for at andre skal lese det. Den introverte akademiske skrivingen, og dette jaget for å få flest publiseringspoeng, er det motsatte av forskningsformidling. Dette er problematisk. Jeg er veldig for forskningsformidling. Å skrive for vanlige lesere er ikke noe som belønnes i særlig grad i akademia.

– Hvordan skal du formidle forskningen din?

– Det jeg har funnet ut av nå, vil jeg antageligvis skrive artikler om.

– I pressen?

– I Morgenbladet, kanskje? Dere skriver jo lange artikler, ofte altfor lange.

– Når du tar toget nå, tenker du da mye på de sovjetiske krigsfangene?

– Nei, jeg gjør ikke det. Jeg er med i et tv-program, på Discovery Channel, de har et togprogram som heter Mighty Train. Jeg var med dem på Nordlandsbanen i sommer. Det kommer en svær reportasje om dette, om krigsfangene på Nordlandsbanen. Den når et par millioner. Det er morsomt å tenke på.