Annonse
09:07 - 10. september 2018

En gulblå ballong

Visst gör det ont når det svenske systemet brister, skulle det stå her. Men så ble det omtrent som før likevel.

Vinner, på en måte: Jimmie Åkesson kom, jublet og hostet. Han fremstilte seg som valgets vinner, og er det – med en fremgang på nesten fem prosentpoeng. Men kvelden ble likevel en liten nedtur. Foto: Anders Wiklund / TT Nyhetsbyrån / NTB Scanpix
Annonse

Svensk valg

Svenskene valgte ny Riksdag søndag. 

Valgresultatet var mandag morgen uavklart: Rød blokk hadde ett mandat mer enn den borgerlige Alliansen. 

Sverigedemokraterna er på vippen, som i forrige periode, og kan i prinsippet avgjøre hvem som skal styre landet. 

Men rød og blå blokk har samarbeidet om å holde SD utenfor makten i forrige periode, det store spørsmålet fremover er om de borgerlige partiene vil ta SD inn i varmen. 

Hvilken blokk som blir størst, blir først avgjort når stemmer avgitt utenlands telles opp onsdag. 

Til slutt kom Jimmie. Klokken var ti på elleve og Sverigedemokraternas (SD) leder hadde utstrålingen til en mann som hadde bestemt seg for å være glad.

Jimmie Åkesson entret partiets valgvake-scene i Stockholm søndag kveld med sin spesielle kombinasjon av sydsvensk landsbygd-aura og prøvende Stockholms-dandy, og gjorde et hopp med sin mildt pæreformede kropp. Han takket partiet og fremhevet at SD enda en gang var det svenske valgets vinner.

Så begynte han å hoste, prøvde å fortsette, men hostet enda mer. Så mistet han stemmen og måtte ta en pause.

Manuset til kvelden var skrevet for så lenge siden at alle hadde møtt opp mest for å forsikre seg om at historien utspilte seg sånn dreieboken krevde. Dette skulle bli valget der SD omsider snudde opp ned på svensk politikk, kanskje til og med ble Sveriges største parti, som enkelte målinger hadde vist under valgkampen.

Sveriges 1968. – Det føles nesten som om 2018 blir vårt 1968, hadde Sverigedemokraternas sjefideolog Mattias Karlsson sagt under et intervju tidligere i sommer, da stemningen – og meningsmålingene – var på sitt mest evangeliske.

– Tidsånden har snudd. Det som var helt umulig for et par år siden, er blitt selvsagt nå.

Akkurat det siste kunne også de som tilhørte andre fløyer enn Karlssons parti, si seg enig i, og nå var hver eneste hvite skinnstol på nattklubben Kristall i Stockholm fylt opp for å se den svenske tidsånden passere til hest. Det hadde vært kamp om stikkontaktene i presserommet fra tidlig på ettermiddagen (en dyster type fra den finske avisen Ilta-Sanomat hadde okkupert begge uttakene ved min plass). På bordene var det stilt frem pakker med Mariekjeks som skulle fylle tomrommet før valgdagsmålingen.

Folk snublet i kamerastativer. VGs Hanne Skartveit tråklet seg frem blant rødkinnede SD-ere i dypblå dresser, en fotograf fra Reuters og en reporter fra Le Monde minglet med Expressens sertifiserte SD-gransker David Baas, som for noen uker siden hadde avslørt hvordan flere av partiets lokale kandidater var aktive på rasistiske nettsider, noe som hadde tvunget frem et tyvetalls avganger fra partiet i valginnspurten. Partiledelsen kaller dem visstnok «kommunmuppar»: raringer fra distriktene som sier uhørte ting når de tror bare meningsfeller hører dem. Og nå hadde det vært muppetshow, igjen.

Partiledelsen kaller dem visstnok «kommunmuppar»: raringer fra distriktene. Og nå hadde det vært muppetshow, igjen.

Mattias Karlsson, SDs tettbygde idésnekker, turnerte rommet med faste håndtrykk før de første resultatene ble sluppet. Om han fortsatt følte 1960-tallsstemningen av opprør og folkebevegelse? Jo, det hadde vært en helt spesiell valgkamp, alle torgmøtene med Jimmie, atmosfæren hadde vært utrolig. Trodde han denne valgkampen kunne ha vært mulig uten flyktningkrisen som bakteppe?

– Nei, jeg tror ikke det, sa Karlsson.

– Det var den som fikk folk til å innse at vi hadde rett, at vi må ha restriksjoner i innvandringen. Det var da tåken lettet, på et vis.

«Passer ikke inn». De siste meningsmålingene før valget hadde riktignok sprikt med 9 prosentpoeng for SDs del, de landet på alt fra 16 til 25 prosents oppslutning. Men det bekreftet jo bare det vi hadde hørt så mange ganger før: Engstelige høyrepopulister tør ikke å si hva de mener i en knugende svensk tystnadskultur – ikke engang i meningsmålinger (i sosiale medier, derimot, har de gjerne en mer frimodig tone).

Da TV4s valgdagsmåling ga SD en oppslutning på drøyt 16 prosent, ble prognosen derfor møtt med et blidt skuldertrekk i salen. Kanalen hadde bommet grovt på partiets oppslutning for fire år siden, dette var bare en lignende undervurdering.

I dagene og timene før valget hadde Jimmie Åkesson forvandlet oss alle til filologer, som nærleste uttalelsen hans fra den siste partilederdebatten med energien til kirkefedre. Hva hadde han egentlig ment med at innvandrere «ikke er svenske, de passer ikke inn i Sverige»? Og hvordan skulle det veies opp mot uttalelsens andre del, om at man derfor måtte gi de nyankomne bedre forutsetninger for å bli svenske?

Replikken hadde ført til åpen konflikt mellom Sveriges Television og Åkesson, som anklaget statskanalen for å sitere ham løsrevet fra kontekst da de tok avstand fra uttalelsen.

Jøder og samer. Spørsmålet var bare hva som er riktig kontekst for Åkessons sitat? Etter at Sverigedemokraterna for noen år siden forlot ideen om etnonasjonalisme og i stedet lanserte tanken om «åpen svenskhet» – at alle som vil, kan bli kulturelt assimilerte svensker – hadde partitoppene samtidig gjort det klart, igjen og igjen, hvor trangt dette blågule nåløyet er i praksis.

Den tidligere synthrock-stjernen Richard Jomshof gikk rundt med kameraklar sminke. Han tok alle spørsmål på strak arm.

Som da partitoppen Björn Söder – en av firerbanden som grunnla det moderne SD, og i dag viseordførende i Riksdagen – i 2014 sa at samer og jøder ikke er svenske, og ikke kan være det. (Og så sa det samme igjen nå nylig.) Som da Zlatan Ibrahimovic ikke var svensk for noen år tilbake, ifølge Mattias Karlsson. Som da rapperen Timbuktu heller ikke var det noen år etterpå.

Eller som da partisekretær Richard Jomshof tidligere i år sammenlignet dagens vestlige kultur med Romerriket, der man nok også hadde følt seg trygge, men der det som kjent ikke gikk så bra til slutt.

«Jeg tror at det vi har nå, bare er en parentes i historien», sa Jomshof til avisen Dagens Nyheter. «Jeg tror Vest-Europa kommer til å gå under som følge av islamisering, hvis vi ikke tør å håndtere de problemene vi har i dag.»

Retorikken skrus til. Denne kvelden gikk den tidligere synthrock-stjernen Jomshof, som i sin tid mistet lærerjobben sin på grunn av engasjementet i SD, rundt med kameraklar sminke på sine høye kinnben og rette nese. Han tok alle spørsmål på strak arm.

Jo, det var irriterende med SD-kandidatene som var aktive rasister på nettet, men se på de andre partiene, på islamistene som ramlet ut av skapet hos Miljøpartiet? Og ja, svensk høyreekstremisme kunne være et problem og en trussel mot enkeltpersoner, men ikke glem at aktivistene på venstresiden er like ille.

Flere har påpekt at Sverigedemokraterna har beveget seg til høyre i løpet av valgkampen, at partiet har gjennomgått en slags avpolering for å vinne ny politisk mark. SDs valgfilm snakket om «borgerkrig» mellom landets rivaliserende kriminelle gjenger. En slags historisk dokumentarfilm, regissert og utgitt av det SD-eide organet Samtiden, skildret svenske sosialdemokrater som inspirasjonskilde for mellomkrigstidens nazisme (koblingene finnes, men ble sterkt overdrevet). Den vanlige stramme innvandringspolitikken ble skrudd til et ekstra hakk, til et forslag om stopp av kvoteflyktninger i tillegg.

Man trenger ikke være analytiker for å se det, partiledelsen sa det like greit selv. Når andre har nærmet seg vår banehalvdel, kan vi på enkelte områder gå lenger, konkluderte partisekretær Jomshof i det samme intervjuet med Dagens Nyheter fra i vår. Det var for eksempel ikke så lett å snakke om återvandring – å sende etablerte innvandrere ut av landet igjen – når de andre partiene ikke engang erkjente at tilstrømmingen var et problem. «Da blir vi mer som den religiøse fanatikeren som står på en trekasse på et gatehjørne og sier the end is near, mens folk går forbi og ler.»

Nå, derimot? Nå kunne man si at enden er nær, og alle hørte etter.

Polsk gjest. Én etter én gikk forskjellige SD-profiler på scenen under valgvaken og fortalte om stemningsskiftet de har opplevd rundt partiet. Fra å bli spyttet på for fire og åtte år siden, fra å bli skjelt ut i skoledebatter og demonstrert mot på valgmøter, til nå å bli møtt av kjærlighet og velgere som sa: «Dere trenger ikke å overbevise meg. Jeg har allerede bestemt meg for å stemme på dere.»

I et hjørne sto Aron Emilsson og hørte på, SDs kulturpolitiske talsmann og en av de nye stjernene i partiet, en velflidd 28-åring med masterutdanning i stats- og kulturvitenskap og et vinnende vesen. Han forklarte hvordan nasjonalisme og kulturpolitikk henger tett sammen i SDs verdenssyn, men tok behørig avstand fra utviklingen i land som Polen og Ungarn.

– Jeg er bekymret for en utvikling hvor man fra ministernivå prøver å styre innholdet i public servicekanaler.

Ikke så langt unna støtte jeg på en mer fremfus type, med bredt slips og ditto smil: Dominik Tarczynski, tidligere kanalsjef for polsk tv, nå parlamentsmedlem for det polske Partiet for lov og rettferdighet og offisiell gjest hos Sverigedemokraterna under valget (de to partiene sitter i samme gruppe i EU-parlamentet).

– Fra mitt perspektiv handler ikke dette valget om Sverige. Det handler om Europa, sa Tarczynski.

– Det handler om identitet. Om trygghet. Om masseimmigrasjonens galskap. Det handler om verdier, om arven vi gir til våre barn.

Han viste tommelen opp mot scenen mens han filmet en av talene med mobilen.

– Vi har allerede med oss Polen, Slovakia, Italia og Ungarn. Nå håper vi at Sverige vil starte sin reise og slå følge.

Nedturen. Og så, liksom uten at man kunne merke overgangen fra det ene stadiet til det andre, var det som om noen dro ut et teppe over salen, boblene stilnet i champagneflaskene som medlemmene fra ungdomsforbundet Ungsvenskarna hadde funnet frem. Visst: Et foreløpig resultat på 17,6 prosent, frem 4,7 prosentpoeng, det var jo fabelaktig etter alle vanlige standarder. Men hva skjedde med det politiske jordskjelvet vi hadde kommet fra hele verden for å live-tvitre om? Hva hendte med de stockholmske elitenes fall, den svenske modellens endelige sammenbrudd?

Da Jimmie Åkesson fikk stemmen tilbake, insisterte han på økt innflytelse i kommende mandatperiode og inviterte Moderaternas leder Ulf Kristersson til regjeringssamtaler. Men SD ble ikke størst, de ble ikke engang nest størst, og valgresultatet tilsa først og fremst business as usual i svensk politikk (ikke at det er så mye vanlig med den).

På vei ut av lokalet passerte jeg en eldre dame i blomstrete kjole og SD-merke rundt halsen.

«De har nok kastet vekk stemmesedlene våre», sa hun mutt.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.