Annonse
00:00 - 07. september 2018

Den økonomiske liberalismens 11. september

Liberalerne i tankesmien Civita håndterer ikke den mørke siden av favorittfilosofens frihetslære – Friedrich Hayek viste vilje til å kvele demokratiet med vold, skriver Magnus Marsdal.

Kuppet: Militærjuntaen samlet tusenvis av politiske fanger i Nasjonalstadion i Santiago. Daniel Cespedes (midt i bildet) var en av de heldige som slapp ut igjen etter syv uker, antagelig fordi dette bildet av ham gikk verden rundt. Santiago, Chile 1973. Foto: David Burnett / Contact Press Agency
Annonse

Carmen Fuentes Arends (25) våknet i sengen til kjæresten sin. Det var en helt vanlig tirsdag, hjemme hos svigermor, inntil Carmen skrudde på radioen. I stedet for de vanlige programmene, hørte hun militærmusikk.

Uvissheten ble feid til side av landets president Salvador Allende, som talte til nasjonen over radioen ti over ni: «Dette er mine siste ord.»

I bakgrunnen kunne man høre drønnet fra eksplosjoner og geværild inne i presidentpalasset. 

«Jeg er sikker på at mitt offer ikke vil være forgjeves. Historien vil dømme dem.»

Drapene i departementet. Carmen hastet ned til sentrum av hovedstaden Santiago. På veien måtte hun innom en leilighet med noen kart som skulle gjemmes. Nede i byen løp folk omkring i panikk, bussene var overfylte og det drønnet fra kampfly i luften over dem. En massiv panservogn kom buldrende mot henne. Her hvor mennesker pleide å gjøre sine hverdagslige ærender, her hvor hun vokste opp, her i hennes egen by, Santiago de Chile.

«De har skutt dem! De har skutt dem!» 

Mannen som kom mot henne, skjelvende og blek, var kanskje midt i 30-årene. Han jobbet i departementet, fortalte han, og hadde nettopp sett kuppmakernes styrker ta seg gjennom kontorlandskapet for å drepe alle de utenlandske embetsfolkene i departementene. Mange av dem var nemlig politiske flyktninger fra de høyreorienterte militærdiktaturene i regionen: Argentina, Brasil, Ecuador, Guatemala, Bolivia, Peru.

«Du må komme deg til en europeisk ambassade», ropte hun, og dyttet mannen i retning ambassadestrøket. Det var det beste hun klarte å finne på.

Unntakstilstandens mørke senket seg over Chiles ti millioner innbyggere. Snart skulle likene flyte nedover elven som deler hovedstaden i to. Enhver som protesterte mot militærkuppet, kunne bli skutt på åpen gate.
 

Måtte flykte fra Pinochets Chile: Carmen Fuentes Arends (til høyre) bor i dag i Asker sammen med datteren Daniela Orge Fuentes. Det er fremdeles minner fra regimets overgrep hun ikke snakker om, for å skåne sine nærmeste. Foto: Katinka Hustad

Uventet støtte. Hvis jeg sier 11. september, hvem tenker da på bombene som falt over presidentpalasset i Santiago den dagen i 1973? Det gjør Carmen Fuentes Arends (70). Det gjør datteren Daniela Orge Fuentes (40). Jeg møter dem over et kafébord i Oslo sentrum sommeren 2018, idet vi nærmer oss årsdagen for hendelsen som dyttet familiens liv ut av kurs og brakte dem til Norge.

Under arbeidet med boken Frihetens mødre: Jakten på et bedre liv i Norge og USA oppdaget jeg noe forbausende. Jeg hadde hørt om en stadion i Santiago som ble omgjort til konsentrasjonsleir for over 7000 mennesker, alle mistenkt for å ville forsvare Chiles demokrati. Jeg hadde hørt om Víctor Jara, den berømte sangeren som fikk gitarfingrene sine knust der og ble funnet med maltraktert ansikt og 44 kulehull i kroppen. [1] Jeg visste at diktator Augusto Pinochet etablerte statlige torturkamre over hele landet.

Det jeg ikke var klar over, var at dette diktaturet fikk uttrykkelig støtte fra den store tenkeren som «den liberale høyresiden» regner som frihetens aller fremste forkjemper de siste hundre årene.

Civitas yndling. Friedrich Hayek (1899–1992) var «særpreget ved sitt moralske mot, sin uavhengighet og ved sin usvikelige motstand mot ufrihetens fristelser», fastslår den høyreorienterte tankesmien Civitas økonom Lars Peder Nordbakken i Minerva. Blant de selverklærte liberalerne på norsk høyreside finnes det antagelig få andre tenkere som hylles oftere enn Friedrich Hayek. Han var objektet for tidligere Civita-medarbeider, nå næringsminister Torbjørn Røe Isaksens masteroppgave. Han nevnes oftere på det liberalkonservative magasinet Minervas nettsted enn den økonomiske liberalismens åndelige gudfar Adam Smith. Ifølge Civita, er Hayek rett og slett «den helt uunnværlige liberale tenkeren i det 20. århundre». [2]

Hvis denne storslagne mannen faktisk forsvarte et brutalt militærdiktatur, burde det være et problem for de høyreorienterte som fortsatt hyller ham, særlig med tanke på hvor nidkjært de kritiserer venstresiden for å være «autoritær». Ganske nylig oppildnet Kristin Clemet, leder for den liberale tankesmien Civita, landets massemedier til kritisk gransking av Rødts partiprogram, «fordi vi må være på vakt mot alle autoritære og totalitære ideer».

Det skulle bare mangle at partileder Bjørnar Moxnes må svare på sånt. I 1970-årene hadde Klassekampen portrettet til den brutale eneherskeren Josef Stalin i logoen på avisen. Partiet AKP (ml) sluttet å kjempe for ettpartistaten i Norge først i 1984, hundre år etter innføringen av parlamentarismen. Denne bevegelsen er forløperen til dagens Rødt. Dermed har Clemet påskuddene hun behøver, og vel så det, til å kreve at Moxnes viser papirer på at han er en patent demokrat.

For Clemet synes ideologisk rensing å være et livskall. Hun minnes stolt hvordan hun i 1990-årene tok på seg å vaske det totalitære grumset ut av ørene på SV-leder Erik Solheim. Nå skal borgerlighetens tante Sofie vaske ørene på Bjørnar Moxnes. Men har hun feid for sin egen dør?
 

«Føler seg ikke truffet» - les Civitas svar her.

Livsfarlig engasjement. Carmen Fuentes Arends i Santiago ble grepet av sekstiåtterradikalismen på omtrent samme tid som min egen mor i Trondheim. Men der mamma ble trukket til de prinsippfaste revolusjonistene i SUF, ble Carmen engasjert i den revolusjonære bevegelsen MIR (Movimiento de Izquierda Revolucionaria). Det som var relativt trygt å gjøre her hjemme, skulle vise seg å være livsfarlig der borte.

Som jentunge på vei til kirken på søndagene ble Carmen sjokkert ved synet av hjemløse unger som sov på gaten med bare noen aviser over seg. Hvorfor har de ingenting, spurte hun faren, som var elektriker og fagorganisert, men aldri sosialist fordi han var sterkt religiøs, prestbyterianer. Etter hvert skulle hun få noen andre teorier om årsaker til fattigdom.

Nå skal borgerlighetens tante Sofie vaske ørene på Bjørnar Moxnes. Men har hun feid for sin egen dør?

Carmen var oppdratt til å hjelpe andre. Selv om de var en arbeiderklassefamilie med mange barn og dårlig råd, fungerte barndomshjemmet i noen perioder nesten som sosialkontor for de fattigste i menigheten. Som ung student på slutten av 1960-årene ville hun bidra til samfunnsendring, men syntes ikke de etablerte partiene hadde noe å komme med. Kommunistpartiet var veldig Moskva-orientert. Hun og vennene hennes hadde ikke sans for tyranni. Sosialismen skulle komme nedenfra. Og i hvert fall ikke være avhengig av Russland.

Carmen så at MIR lot teoriene følges av handling. De organiserte bostedsløse, okkuperte brakklagte områder og krevde sosial boligbygging. Hun meldte seg til tjeneste, i bevegelsen som på det meste skulle telle om lag 10 000 stramt organiserte medlemmer, samtidig som hun studerte til sivilagronom. Hun ble forskningsassistent for en studie av jordreformer til fordel for de fattige. Reformene hadde begynt i 1960-årene, men skjøt fart med den venstreorienterte presidenten Salvador Allende.

Den 62 år gamle medisineren chilenerne valgte til president i 1970, var kjent for å ha stått i spissen for innføringen av det første velferdsstatlige helsevesenet i Latin-Amerika. Allendes regjering inngikk en avtale med det chilenske LO som ga mye mer makt til fagbevegelsen. Demokratiet tok kontroll over store banker, skaffet dyrkbar jord til fattigfolk på bekostning av godsherrenes eiendom og innførte nasjonal styring med de enorme naturressursene i Chiles koppergruver.

General Augusto Pinochets høyreradikale diktatur ville sette jordreformene i revers og føre eiendommer tilbake til de rike og mektige grunneierne. Landbruket skulle omdannes i tråd med en «nyliberalistisk» modell som slapp kapitalistene løs og omdannet bønder til proletarer. Titusener av offentlig ansatte skulle miste jobben, i en situasjon med høy arbeidsløshet, enorme verdier under fellesskapets kontroll skulle privatiseres, alt sammen legitimert med troen på «det frie marked».
 

Slo hardt ned: Venstreorienterte tvunget ned på bakken etter å ha blitt arrestert av kuppmakeren. Santiago, Chile 11. september 1973. Foto: Ap / NTB scanpix

«Vær forsiktig, da, Carmen». Den 11. september 1973 klarte Carmen til slutt å komme seg på en buss i retning fabrikkenhvor hun hadde instruks om å møte opp. Hun fikk høre at militæret hadde tatt kontroll over hele byen.

Arbeiderne ved fabrikken satte pris på at aktivistene ville forsvare landet sitt og fabrikken deres. Men dere kommer til å bli drept, sa de, og føyset dem ut igjen. 

Da fabrikkporten smalt igjen bak henne, så Carmen at det var knapt en time igjen til det varslede portforbudet. Hun fikk bli med hjem til en ung, kvinnelig aktivist hun aldri hadde møtt før. De ble boende sammen i dagevis, lot som om de var bestevenninner, for ikke å vekke mistanke. Etter tre dager våget hun å ringe hjem for å fortelle at hun var i live.

– Det verste med den tiden var å måtte lyve hele tiden for å overleve. Alt som det militære regimet sa var løgn. At alle de drepte var kriminelle og så videre. Jeg var så sint på at de skulle knuse demokratiet på den måten. Men jeg kunne ikke si noe.

Hun beskriver en følelse av noe grått, hardt og vanskelig, at alt i verden lukker seg inn mot dette ene: overlevelse. Tenke klart, ikke si et pip om noe politisk. Ikke sette andre i fare. Leve inne i et skall av en blid og normal fasade.

– Det var en enorm påkjenning.

Halvannen uke etter militærkuppet, våget hun seg ned på jobben igjen. Ved instituttet fikk hun beskjed om at veilederen hennes hadde forsvunnet til Mexico. Ingen ville si noe mer. De snakket som om veggene hadde ører. Militæret var stadig innom.

Hun spurte etter hvert om å få en ny veileder, og fikk svaret hun fryktet. Temaet «jordreform» eksisterte ikke lenger ved dette universitetet.

– Folkene ved vårt fakultet var redde, så fryktelig redde. Alle visste at vårt institutt, som var knyttet til University of Wisconsin, hadde vært progressivt innstilt.

Forskningsprosjektet som skulle avslutte utdannelsen hennes var lagt dødt. De ansatte ved instituttet sa bare «vær forsiktig, da, Carmen». De visste at hun ville delta i motstanden mot landets ulovlige regjering. «Og ikke kom hit unødig.»

Skrekkregime. Motstanden mot den økonomiske politikken til Pinochet ble pulverisert av en væpnet stat som knuste og kriminaliserte fagforeningene, tok kontroll over universitetene, stengte kongressen, opphevet de politiske partiene og fjernet alle massemedier som ikke var lojale til regimet.

For å utrydde opposisjonen og sette frykt i befolkningen, opprettet og kontrollerte Pinochet det hemmelige politiet DINA, med 17 statlige tortursentre ut over det langstrakte landet. Der ble individer med tankefeil, og 25 år gamle Carmen i Santiago visste hun var et slikt individ, utsatt for en behandling Gestapo ville vært stolt av.

«Grillen»: Fangen reimes fast oppå en sengeramme av metall og får elektrosjokk mot alskens kroppsdeler, inkludert kjønnsorganene.

«Ubåten»: Fangen senkes ned i en tank full av urin og ekskrementer eller iskaldt vann.

«Telefonen»: Torturisten slår håndflaten hardt og rytmisk mot øret til fangen, inntil han eller hun er døv.

Dette er noen av metodene som beskrives i de nær 40 000 vitnemålene som ble inkludert i rapportene til Chiles kommisjon for gransking av politisk fengsling og tortur. I fengslet Villa Grimaldi, i utkanten av Santiago, ble fanger slept ut på parkeringsplassen, hvor vaktene kjørte en bil over bena deres og knuste dem. [3]

Det hemmelige politiets skrekkregime ble ikke holdt hemmelig. De kunne komme hjem til deg og sørge for at hele familien så arrestasjonen, eller de kunne snappe deg opp hvor som helst langs byens gater, i fullt dagslys, og tvinge deg inn en sivil Ford Falcon, bilmodellen som ble DINAs signatur.

I Pinochets tortursentre var det ingen fordel å være kvinne. Nesten hver eneste kvinnelige fange ble utsatt for voldtekt gjentatte ganger. Vaktene gjorde det selv, eller brukte redskaper og til og med dyr.

«Jeg ble voldtatt og seksuelt misbrukt med dresserte hunder og levende rotter,» fortalte et av sannhetsvitnene til kommisjonen. «De tvang meg til å ha sex med faren min og broren min, som var innsatte de også. Og jeg måtte høre på at faren og broren min ble torturert.» 

Flere enn 3000 mennesker ble drept eller «forsvunnet» av staten under Pinochet. Noen ble lempet i massegraver. Andre ble sluppet i havet fra helikopter, etter at de hadde fått magen oppskåret, slik at kroppene ikke skulle flyte. Demokratiet ble knust. Pinochet ville viske vekk minnet om Víctor Jara ved å beordre destruksjonen av alle sangerens innspillinger. Mange hundre tusen mennesker forlot landet som politiske flyktninger.

 

En død president: Liket av Salvador Allende, tullet inn i en boliviansk poncho, bæres ut av presidentpalasset i Santiago, 11. september 1973. Allende begikk selvmord før militærjuntaen tok ham. Foto: El Mercurio / AP / NTB scanpix

Arrestasjonen. Carmen fikk seg en jobb i Mattilsynet. Deltok i det illegale motstandsarbeidet til MIR. Utvekslet lapper med en av de unge mennene bak disken hos fiskehandleren. Alt var underlagt strenge sikkerhetsrutiner.

MIR var organisert i celler bestående av få personer. Hvis en aktivist ble tatt og torturert, kunne det i verste fall avsløre navnene på de andre i cellen, men ikke de andre i organisasjonen.

En ettermiddag skulle Carmen besøke en venninne fra det kristensosialistiske miljøet, en aktiv motstandskvinne. 

Hun glemte å undersøke det avtalte signalet før hun gikk bort og banket på. I samme øyeblikk var de der, like bak henne.

Carmen skrek høyt på vaktmesteren, som kom ut. De fire mennene bare dyttet vaktmesteren inn igjen. De holdt armene bak ryggen hennes i et jerngrep. De satte en kraftig tape over øynene hennes, drev henne inn i baksetet på en ventende bil og dyttet henne ned på gulvet.

– Der kjente jeg at de satte noe i kaldt metall mot tinningen på meg.

De kjørte. Hun ante ikke hvor. Hun lå sammenkrøket med beskjed om å holde kjeft.

– Du kjenner bare en iskald følelse innvendig, at her er livet mitt akkurat på grensen, her kan jeg dø når som helst. Det var som en kulde i kroppen. Alt snevres inn mot ett lite punkt: Hvordan skal jeg klare å ikke avsløre noe?

Besøk fra frihetens professor. Da Friedrich Hayek kom til Santiago i 1977, for å møte akademiske kollegaer, samt general Pinochet og hans menn, var de groveste overgrepene allerede begått.

Friedrich Hayek

Britisk-østerriksk økonom og politisk filosof (1899–1992).

Sterk forsvarer av økonomisk liberalisme og tilsvarende kritisk til velferdsstaten og sosialistiske retninger.

I 1974 fikk han Nobels minnepris sammen med Gunnar Myrdal.

Kilde: britannica.com

Foto: Hulton / Getty Archives

Pinochet visste både før, under og etter kuppet at det brutale juntastyret hadde støtte fra USA, selv om ett internt notat innen den amerikanske utenrikstjenesten kalte regimet «militaristisk, fascistisk, tyrannisk og morderisk». [4] Fra andre stater, og Amnesty International, haglet de offisielle fordømmelsene tett. En hemmeligstemplet CIA-rapport fra 1976 konstaterte at «Pinochet-regimet beveger seg på den internasjonale arena som en metalland på en skytebane.»

Derfor må det ha vært kjærkomment for diktatoren å få besøk fra den internasjonalt berømte professor Hayek, som var primus motor i et intellektuelt miljø som arbeidet utrettelig for frihetens og den økonomiske liberalismens sak, med kjente navn som Milton Friedman og Karl Popper på laget.

Under velferdsstatens storhetstid kjempet liberalistene lenge i motvind, men nå hadde vinden snudd. Hayeks prinsippfaste frihetsevangelium var på fremmarsj verden over. I desember 1974 kunne han stolt reise til det sosialdemokratiske Sveriges hovedstad for å motta heder og ære og den såkalte Nobelprisen i økonomi. Gitt Hayeks økende prestisje, er det forståelig at Amnesty International dynget ham ned med dokumentasjon og advarte sterkt mot å reise, da det ble kjent at frihetens professor hadde takket ja til en invitasjon fra Santiago. Men han ville se Chile med egne øyne og gjøre seg opp en mening selv. [5]

Middager og æresbevisninger. I Santiago ble Hayek mottatt med offisielle middager og beæret med en akademisk æresgrad. Han møtte regjeringsmedlemmer og fant at de var «utdannede, fornuftige og innsiktsfulle menn». Han møte den brutale herskeren selv.

Det er ikke overraskende at Hayek så positivt på den økonomiske politikken under Pinochet. Den ble i stor grad utformet av unge økonomer som var opplært i den økonomiske liberalismens læresetninger ved Hayeks eget University of Chicago, med Milton Friedman som mentor. Men hva med den individuelle friheten? Hva med demokratiet og menneskerettighetene?

Til torturkammeret. Med svart tape over øynene ble Carmen Fuentes Arends slept og dyttet nedover trappene, som en potetsekk. De skubbet henne inn på cellen, hvor hun kunne høre at det befant seg mange andre kvinner. Hun kjente igjen stemmen til en venninne, men våget knapt å snakke til henne, bortsett fra å hviske: «Kan jeg sove sammen med deg? Jeg er så redd».

Vaktene kom med te og brød på morgenen. Så begynte de å hente ut kvinnene til avhør.

Carmen og venninnen hadde blitt enige om å oppgi at lederen deres i motstandsarbeidet var en av kameratene i MIR, han noen-og-tyveåringen som jobbet på fiskemarkedet. De skulle si at han hadde rekruttert dem til motstandsarbeidet og var eneste kontaktperson. De visste at han allerede hadde fått most hodet i stykker av det hemmelige politiets jernlenker. Carmen hadde bind for øynene under hele avhøret og så ingenting. Fortalte dem bare at hun var kristen, at hun forsøkte å hjelpe folk, at hun var imot den ulovlige regjeringen. Hun aner ikke hvor mange timer det varte. Da hun ble ført tilbake til cella, var ansiktet helt hovent. Øyenlokkene sammenklistret.

Det fortsatte en hel uke. De slo. De slengte henne i gulvet. De sparket. De bandt henne fast på en metallseng. Mens hun lå der, festet de ledninger på diverse kroppsdeler. Så skrudde de på strømmen.

– Det var ganske heftig. Men jeg klarte meg noenlunde. Jeg måtte jo vinne tid.

Alle MIR-aktivister hadde instruks om å evakuere bostedet sitt innen tre dager, hvis de mistenkte at en kamerat som kjente identiteten deres, var arrestert. Carmen måtte holde ut, så de andre fikk tid til å komme seg unna.

Hun ga ikke fra seg ett eneste navn til det hemmelige politiet. Hun slapp ut av torturkammeret og satt en uke på isolat i et annet fengsel. I mellomtiden hadde det hemmelige politiet gjennomsøkt en ubebodd leilighet som tilhørte motstandsbevegelsens kommunikasjonssystem. Carmen hadde låst seg inn og lagt pakker inn i et skap i den leiligheten flere ganger. Nå hadde staten fått fingrene i papirer som viste at hun måtte vite mye mer enn hun hadde fortalt under de brutale avhørene. De hentet henne tilbake til torturkammeret.

Holdt tett i over to uker. – De skjønte at jeg hadde løyet for dem, så nå var de sinte. Denne gangen ble det mye verre.

De hadde en liste over ting de ville vite. De skulle ha de reelle navnene bak psevdonymene som sto i MIR-aktivistenes rapporter og referater. Hun forsøkte som best hun kunne å holde ut. Det gikk ikke så bra. Til slutt måtte hun gi dem noen navn.

Pinochet-regimet

11. september 1973 ble Chiles valgte president Salvador Allende avsatt i et militærkupp ledet av general Augusto Pinochet. Allende mistet livet samme dag.

I 17 år ledet Pinochet et svært brutalt diktatur. Rundt 3000 politiske motstandere ble drept eller forsvant og over 40 000 ble utsatt for tortur, ifølge Valech-kommisjonen som la frem dokumentasjon i 2009.

Pinochet gikk av som president i 1990, etter å ha blitt tvunget til å avholde valg i året før.

Kilde: Store norske leksikon

– Jeg hadde holdt tett i over to uker. Regelen var tre dager. De måtte forstå at jeg var arrestert. De måtte ha kommet seg unna!

Noen hadde det. Men ikke alle. De ble arrestert.

Carmen går ikke nærmere inn på hva som fikk henne til å knekke under avhør.

– Altså, jeg vil ikke gå i detaljer, for det er så …

Stemmen brister.

– … og så har jeg datteren min her.

Daniela sitter ved siden av meg.

– Du har noe som ikke kan uttrykkes til dine nærmeste, fordi du må beskytte dem, forklarer Carmen.

– Eller du tror du må beskytte dem. Ikke påføre dem unødig smerte … og det tror jeg fortsatt. Det er et ensomt liv. Sånn sett.

Hayek «visste om overgrepene». Hayek vant sitt ry ved å være høyresidens mest skarpsynte kritiker av livsfarlige trusler mot friheten som kunne lure i selv den, tilsynelatende, mest uskyldige sosialdemokratiske reform. Ta for eksempel noe så normalt som å stå streikevakt utenfor en bedrift som er i konflikt. Mens mang en kapitalist hadde vent seg til å akseptere denne fremgangsmåten, insisterte Hayek på at streikevakt er «en form for organisert press utøvd mot individene» som ikke kan tolereres i «et fritt samfunn». [6]

Den samme Friedrich Hayek gikk god for Augusto Pinochet. Professoren roste diktatoren for blant annet å røske «fagbevegelsens privilegier» opp med røttene. [7] 

Hayek var rasende på menneskerettighetsaktivistene som kritiserte regimet i Chile. «Jeg har ikke kunnet finne en eneste person», rapporterte han etter sitt besøk i Santiago i 1977, «som ikke var enig i at den personlige friheten var mye større under Pinochet enn under Allende». [8] Hayek «visste om disse overgrepene», påpeker akademikere ved de liberalistiske tankesmiene Cato Institute og Institute of Economic Affairs i en artikkel fra 2014, men må likevel konstatere at høyresidens store frihetstenker «like fullt var villig til å uttrykke offentlig støtte til Pinochet-regimet». [9] Hvordan fikk han det til å henge på greip? Vi kan nærme oss et svar ved å se nærmere på hva slags frihet Hayek egentlig kjempet for.

Spol tilbake til arbeiderbevegelsens kamp for allmenn stemmerett på 1800-tallet, epoken hvor vi finner Hayeks ideologiske forfedre. 

Liberalistisk janusansikt. Alle tenkerne på Hayeks foretrukne gren av «den klassiske liberalismen», som David Hume, Adam Smith, Benjamin Constant og Alexis de Toqueville, [10] hadde et ambivalent forhold til den demokratiske friheten. På den ene siden bekjempet dette brorskapet av liberale menn eneveldige konger og adelsmakt. Derfor sa de at individet ikke er fritt om det ikke får være med og bestemme lovene det tvinges til å leve under. På den andre siden kjempet brorskapet av liberale menn like frenetisk mot at folk flest skulle få ta del i den demokratiske friheten de krevde for seg selv.

Slik Pinochets regime skulle kombinere liberalisme i markedene med diktatur i staten, hadde den ideologiske tradisjonen som Hayek stammet fra, et janusansikt. I det økonomiske liv insisterte liberalistene på frihet fra statlige inngrep. I det politiske liv kjempet de for en snever elites diktatur over alle andre. Disse liberalistene kjempet innbitt mot arbeidsfolkets krav om allmenn stemmerett, om nødvendig med statlig maktmisbruk.

Slik Pinochets regime skulle kombinere liberalisme i markedene med diktatur i staten, hadde den ideologiske tradisjonen som Hayek stammet fra, et janusansikt.

Den liberale kentaurstaten sikret frihet for de øvre lag gjennom tvang mot de lavere. Men friheten til de opphøyde var noe annet og mer enn friheten til de lavere klasser. Folk flest kunne bare tilkjennes den rent private friheten til å spille kortene du har fått utdelt slik du selv vil, uten inngrep, innenfor spilleregler sikret av rettsstaten. Tilgang til den høyere, demokratiske friheten til å bestemme over spillereglene ble forbeholdt en snever elite. I Norge, for eksempel, hadde under ti prosent av befolkningen stemmerett da Arbeiderforeningene reiste kampen for demokratisk frihet i 1848.

Problemet med demokratiet. Det demokratiske gjennombruddet i Europa skjedde i årene omkring første verdenskrig og revolusjonen i Russland. Da Friedrich Hayek, ved utgangen av andre verdenskrig, ville blåse liv i høyresidens liberalistiske tradisjon, hadde allmenn stemmerett kommet for å bli. Dermed fantes en avgjørende forskjell mellom den klassiske liberalismens epoke og Hayeks samtid, påpekte han: «the problem of democracy». [11]

Det store problemet med demokratisk frihet for alle, advarte Hayek, var at vi ikke har noen garanti for at flertallets holdninger vil være «kompatible med frihetens opprettholdelse». Demokrati er nemlig ikke det samme som frihet.

Her hadde han åpenbart rett. At et vedtak har støtte fra flertallet, er ingen garanti mot at det kveler manges individuelle frihet. Det er derfor vi har trosfrihet og andre grunnleggende menneskerettigheter som ingen regjering og intet flertall har rett til å krenke. Det vil være helt feil å se på disse rettighetene som demokratiets motsetning, for de er folkestyrets forutsetning. Uten ytringsfrihet, intet demokrati.

Men Hayek var ikke så opptatt av grunnleggende menneskerettigheter. [12] Han var opptatt av markedet. Av friheten til å spille sine sterke eller svake økonomiske kort akkurat slik man selv vil. Denne markedsfriheten, ikke den demokratiske friheten, er den opphøyde helligdom i Hayeks politiske lære. Og han satte den ene opp mot den andre. Hayeks store frykt var at den demokratiske friheten – massedemokratiet – skulle kvele markedsfriheten. I dette perspektivet, ble den demokratiske arbeiderbevegelsen frihetens erkefiende.

Markedsfriheten, ikke den demokratiske friheten, er den opphøyde helligdom i Hayeks politiske lære. Og han satte den ene opp mot den andre.

Hvis den demokratiske friheten beveget seg for langt inn i markedets rettmessige domene, ville «sosialdemokrati» snart være synonymt med «totalitært demokrati». [13] Hva ville være å gå for langt? Hayek listet opp tidens dødelige trusler mot friheten: Progressiv beskatning. [14] Velferdsstatlig helsevesen. [15] Tariffavtaler og koordinert lønnsdannelse. [16] Akkurat den politikken som flertallet i mange vestlige land ønsket seg etter andre verdenskrig.

Én mulig løsning på «the problem of democracy» ville være å avskaffe allmenn stemmerett. Hayek anbefalte en annen: «Det essensielle problemet», påpekte han i 1960, «er ikke hvem som regjerer, men hva regjeringen har rett til å foreta seg». [17] Markedsfriheten kunne beskyttes ved å innskrenke den demokratiske frihetens aksjonsradius.

Hvis demokratiet lærte å kjenne sin plass, kunne folk flest ha politiske rettigheter uten å utgjøre en trussel for «friheten». Men hvis ikke? Hva skulle være den prinsippfaste liberalismens svar, hvis folk flest ikke respekterte dens grenser for hva et demokrati har «rett til å foreta seg»?

Pinochets eksperiment. I Chile møtte Hayek dette teoretiske problemet i praksis. Allende var kanskje demokratisk valgt, men den sosialdemokratiske politikken regjeringen hans førte, gikk langt ut over de hayekianske grenser for hva demokratiet har rett til å foreta seg. Den chilenske maktelitens svar ble å monopolisere makten over spillereglene hos en snever elite. Folk flest fikk ta til takke med markedsfrihet.

Under diktaturets beskyttelse, fikk en gruppe økonomer kalt «the Chicago Boys» gjøre Chile til et markedsliberalistisk eksperiment. Storstilte privatiseringer innen helsevesenet, høyere utdanning og pensjonssystemet slapp kommersielle aktører inn i fellesskapets domene. Helsevesen og utdanning ble mer klassedelt.  Den økonomiske ulikheten, som vokste mye raskere enn økonomien, nådde groteske nivåer under Pinochet

Dette var en sterk stat etter Friedrich Hayeks smak. Det fantes kanskje intet folkevalgt parlament, ingen fri presse og ingen politisk ytringsfrihet i Chile, men det var heller ingen streikevakter der.

Forklaringen på at Hayek mente den personlige friheten var større under Pinochet enn under Allende, er at han snakket om markedsfriheten, ikke den demokratiske friheten. I hans lære har markedsfriheten forrang, mens den demokratiske friheten er sekundær, og det i en slik grad at Hayek ville foretrekke «en liberal diktator», som han kalte det, fremfor «et demokratisk styre med mangel på liberalisme». [18]

Det kan se ekstremt ut. Men når Hayek først mente at sosialdemokratiske reformer à la Allende er en dødelig trussel mot friheten, var støtten til militærkuppet en nærliggende konklusjon.

Riktig nok ville Hayek aldri godta diktaturet som en evig tilstand. Det understreket han tydelig overfor en Pinochet-vennlig avis (den eneste typen avis) i Santiago, under sin andre reise til diktaturstaten i 1981. Men som en nødvendig overgangsfase, som «et middel til å etablere et stabilt demokrati og frihet, rensket for urenheter», kunne han ikke bare «rettferdiggjøre» Pinochets metode, men også «anbefale» den. [19]


 

Luftangrep: La Moneda, presidentpalasset i Santiago, ble bombet 11. september 1973. Foto: AP / NTB scanpix

Norsk Hayek-hyllest. Carmen Fuentes Arends var en av disse urenhetene som ble rensket ut av Chile i 1970-årene. Nå lever hun i et Norge hvor NHOs tankesmie jevnlig hyller Friedrich Hayek som frihetens mest uunnværlige profet på 1900-tallet og et på alle måter framifrå menneske. Ifølge tidligere nestleder i Civita Dag Ekelberg, nå NHO-direktør, befinner Friedrich Hayek seg faktisk «så nær idealet for den liberale vitenskapsmann som hva de menneskelige svakheter tillater» (Minerva).

Hvordan håndterer Civita-liberalerne den mørke siden av mesterens frihetslære – viljen til å kvele det politiske demokratiet med vold? Vil de unnskylde støtten til Pinochet? Bagatellisere? Bortforklare? Eller kritisere?

Jeg leter. Og finner. Ingenting.

Dag Ekelberg har skrevet en artikkel i Minerva der Civita skal gi «en innføring i hovedtankene til Friedrich Hayek – en av det 20. århundrets viktigste politiske filosofer». Det vanskelige temaet er ikke nevnt. 

Civita-økonom Lars Peder Nordbakkens bok Liberale tenkere for vår tid har et helt kapittel om Hayek. Professorens støtte til Pinochet er ikke nevnt.

Civita har publisert en hel bok om «livet og arbeidene til 1900-tallets mest innflytelsesrike liberale tenker», der forfatteren Eamonn Butler ikke bare vil forklare leserne hvorfor Hayek er høyst «politisk relevant, som en av de ledende guruene bak frammarsjen til Den nye høyresiden i 1980- og 1990-årene», men også gi oss en gjennomgang av «hovedargumentene til hans kritikere». Ikke et pip om støtten til Pinochet.

Mens skribenter ved så Hayek-vennlige tankesmier som Cato Institute (USA) og Insititute of Economic Affairs (UK) vedgår at Hayeks «forsvar for Pinochet har viktige implikasjoner for hvordan vi forstår og vurderer hele hans intellektuelle bidrag» og avdekker «en fundamental svakhet» i Hayeks tenkning om friheten, [20] sees foreløpig få slike tegn til glasnost i Norge, hvor Civita-økonom Marius Gustavson nøyer seg med å fastslå at «når det gjelder påstander om autoritære trekk» ved Hayeks tenkning, «skal man lete langt etter bevis»

Ut av Chile. Fra det hemmelige politiets politikammer ble Carmen sendt videre til interneringsleiren Tres Álamos, hvor kvinner måtte føde barn tross mangel på varmt vann og hvor maten var forferdelig. Dit kom en dag en representant for FNs høykommissær for flyktninger, en velkledd og vakker kvinne fra Sverige, som satt bak et bort og ropte opp noen av fangene. Plutselig hørte Carmen sitt eget navn.

 – Åh guri malla, for en lettelse.

Da broren hennes forsto at Carmen var i det hemmelige politiets hender, tok han kontakt med hovedkontoret for den kristne organisasjonen de begge var involvert i, som lå i Genève. Der nådde beskjeden en nordmann som en gang hadde møtt Carmen i Santiago, mens han var på reise for en kristen, norsk organisasjon som drev solidaritetsarbeid med folket i Chile. Han tok umiddelbart kontakt med Utenriksdepartementet i Oslo, og innen en uke hadde Carmen fått utstedt visum til Norge.

Hun glemmer aldri møtet med den svenske FN-kvinnen i interneringsleiren.

– Det var en følelse av at endelig finnes det noen som vil beskytte meg.

Hun kom til Norge i september 1976. Utdannelsen Augusto Pinochet avbrøt, gjorde hun ferdig ved Landbrukshøyskolen på Ås. Hun ble alene med Daniela. Jobbet et langt yrkesliv som statsbyråkrat. Nå er hun pensjonist og bestemor og når det nærmer seg 11. september, husker hun tilbake til tiden da høyresiden pisket opp frykt og krisestemning blant vanlige chilenere med påstander om at Allende ville føre landet ned veien til trelldom og inn i et sovjetdiktatur.

– Men Allendes program var sosialdemokratisk. Det handlet om å etablere helsestasjoner, bedre skole, jord til de fattige, og så ekspropriasjonen av noen av disse utenlandske selskapene som tok naturressursene våre, men ikke betalte noe særlig skatt.

Det var «ekstrem ytringsfrihet» under Allende, mener Carmen Fuentes Arends. Det var liv og røre, alle sa hva de mente og den engasjerte debatten om hvordan landet skulle styres inn i fremtiden stilnet bare når det var fotball på tv.

– Under Pinochet fantes ingen ytringsfrihet. Avisene publiserte ingenting han ikke ville se publisert.

Arven. I 1990 gikk general Pinochet av som statsleder, og 17 års militærdiktatur var over. I 1998 gikk han også av som sjef for Chiles militære styrker, og ble utpekt til senator på livstid. Margaret Thatcher ble så imponert over avgangen at hun takket sin aldrende venn Pinochet med ordene «det er du som brakte demokratiet til Chile»

De to kvinnene jeg møter i Oslo sentrum, ser det annerledes.

– Etter 17 år under et brutalt diktatur var folk så redde for å gjøre store forandringer at de aksepterte en udemokratisk grunnlov med et overhus av senatorer, sier Carmen. – De har ikke lenger noe minne om hvordan man organiserer seg for å vinne forbedringer. De resignerer i politikerforakt og aksepterer en pensjon så lav at den ikke dekker husleien engang.

Litteraturliste

Farrant, Andrew, Edward McPhail & Sebastian Berger: «Preventing the Abuses of Democracy: Hayek, the Military Usurper’ and Transitional Dictatorship in Chile?» i American Journal of Economics and Sociology, Vol. 71, No. 3, juli 2012.

Hayek, Friedrich: The Constitution of Liberty. Routledge Kindle-utgave 2006.

Meadowcroft, John & William Ruger: «Hayek, Friedman, and Buchanan: On Public Life, Chile, and the Relationship between Liberty and Democracy», i Review of Political Economy, 26:3, 2014, s. 362.

Kornbluh, Peter: The Pinochet File: A Declassified Dossier on Atrocity and Accountability. The New Press 2003.

Nordbakken, Lars Peder: Liberale tenkere for vår tid. Civita 2017.

Og hvem bryr seg om historien? Chile fikk sitt Museo de la Memoria, hvor ofrenes brutale erfaringer er bevart for ettertiden, i 2010.

– Men jeg tror mye av dette er litt glemt, sier Daniela.

– Ikke minst her i Norge. Det er kanskje noen på venstresiden som husker det, men ingen andre. Folk ser lite tilbake. Det ser ikke ut til at vi har lært noe særlig.

Arven etter Pinochets styre preger fortsatt Chile i form av en økonomisk ulikhet som er større enn i USA, faktisk den nest verste blant OECD-landene.

– Folk tror ikke på endringer lenger. De opplever at det ikke har noe å si hvem du stemmer på. Det fører til at mange slutter å bry seg, sier Daniela.

Hun tror det kan ha en viss sammenheng med Pinochets radikale privatisering innen sentrale fellesområder som utdanning, helse og pensjon.

– Det er jo noen sosiologer som mener at når man knapt har noen velferdsstat og ikke noe fellesprosjekt, blir samfunnet mer som en alles kamp mot alle. Chile kan virke litt sånn. Folk ser at politikerne bare meler sin egen kake, og da tenker de at de må gjøre sånn selv også.

Chilenerne har nok med seg og sitt. De ser liten verdi i den demokratiske friheten, og sitter igjen med markedsfriheten. Tilpasser seg som best de kan, mens mektigere menn bestemmer spillereglene. Folk flest har resignert. Slik så Daniela lenge på situasjonen i gamlelandet.

Så kom det siste tiårets tre bølger av studentopprør mot profittstyringen av universitetene og et segregert og klassedelt utdanningssystem. [21] Deretter en metoo-kampanje som beveget seg et stykke forbi akademiske opprop: I rasende protest mot maktmisbruk og seksuell trakassering gikk studenter tidligere i år til fysisk okkupasjon av 22 universiteter gjennom flere måneder. Studentene utløste en bevegelse mot undertrykkende «machismo» som preger de fleste områder av det chilenske samfunnet og koster mange kvinner livet hvert år.

Noe har løsnet, håper Daniela.

– Vi ser et økende engasjement. Jeg tror resignasjonen diktaturet skapte, som har preget Chile i hele overgangsperioden, kan være i ferd med å slippe taket.


 


All gjenfortelling av Carmen Fuentes Arends’ opplevelser i Chile er bygget på hennes egne ord.


[1] Kornbluh, s. 161–162.

[2] Nordbakken, Lars Peder: Liberale tenkere for vår tid. Civita 2017, s. 50.

[3] Kornbluh, s. 171.

[4] Kornbluh, s. 209.

[5] Farrant m.fl., s. 517–518.

[6] Hayek 2006, Kindle location 5133.

[7] Hayek, intervju med El Mercurio, 19.4.1981.

[8]    Hayek, innlegg i The Times, 3.8.1978.

[9] Meadowcroft & Ruger, side 362.

[10] Hayek 2006, Kindle location 1112–1125.

[11] «James Buchanan interviews Friedrich A. Hayek (Part I)» 28.19.1978. Video arkivert under The Hayek Interviews. http://hayek.ufm.edu/index.php/James_Buchanan [00:52:15].

[12] Meadowcroft  & Ruger.

[13] Hayek 2006, Kindle location 1106.

[14] Hayek 2006, Kindle location 5725.

[15] Hayek 2006, Kindle location 5615.

[16] Hayek 2006, Kindle location 5300.

[17] Hayek 2006, Kindle location 7425, min utheving.

[18] Intervju i El Mercurio, 12.4.1981.

[19] Intervju i El Mercurio, Santiago, 12.4.1981.

[20] Meadowcroft & Ruger.

[21] https://gemreportunesco.wordpress.com/2018/03/30/the-chilean-students-are-back-for-more-protesting-for-education-equality/


Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.