Sommeren med Salvini

I et land som ser ut til å ha gått inn i en evigvarende valgkamptilstand, trives Italias innenriksminister Matteo Salvini som hovedrolleinnehaver. Europas ivrigste høyrepopulistiske frontfigur har stått i sentrum for det meste av den politiske debatten i hele sommer. Regjeringspartnerne i Femstjernersbevegelsen har vært henvist til å snakke lavt om at de ikke er enige i absolutt alt Salvini sier. Innvandring er utgangspunktet, naturligvis: Etter at den italienske regjeringen stengte landets havner for organisasjoner som har drevet redningsarbeid i Middelhavet, er overfarten blitt dødeligere. Skjebnen for dem som blir fraktet tilbake til libyske leirer, er i beste fall uklar. Mens bildene av druknede barn ikke lenger havner på avisforsidene, forsøkte deler av Italias sivilsamfunn og opposisjon seg med demonstrasjoner 7. juli, da folk kledte seg i røde T-skjorter over hele landet, lik de en del migranter kler seg i for å være synlige på havet. Salvinis facebooksvar med kysse-emotikon: «Ah, jeg fant ikke en eneste rød trøye i skapet, det var forferdelig synd!» (Det eneste røde han hadde hjemme var vin, la han til senere.)

Sommeren har hatt plass til flere vedtak. 24. juli kom meldingene om at Salvini vil gjøre det obligatorisk med krusifikser både i offentlige bygninger og i landets havner, der de skal «henge høyt og være godt synlige». Den ikke veldig religiøst aktive innenriksministeren har tidligere forklart at kristendom for ham først og fremst handler om identitet, kulturkamp og sivilisasjonsforsvar. Redaktøren for Italias eldste katolske tidsskrift, som står tett på pave Frans, gjorde det klart at han ikke satte pris på Salvinis krusifikstog: Han mente ministeren fjernet korsets religiøse betydning, og gjorde det om til en politisk merkelapp. Frans’ mann fikk indirekte støtte av en annen publikasjon, Famiglia Cristiana, to dager senere. Med forsidetittelen «Vade retro Salvini» ba de Salvini «vende om» og endre både migrasjonspolitikk og -retorikk. Det var kraftig kost, ettersom uttrykket vanligvis forbindes med djevelutryddelse, men Salvini hevdet utallige prester, munker og nonner står på hans side. «Den skammelige forsiden er mer kommunistisk enn kristen», utdypet han.

Debattene følger et fast mønster, selv om sakene er forskjellige: 1. Provokasjon 2. Reaksjon. 3. Avvæpnende/hånlig Salvini-melding i sosiale medier. Det gjelder selv når retten er involvert. 26. juli stengte den italienske regjeringen en leir for romfolk i Roma, til tross for at den europeiske menneskerettighetsdomstolen vedtok en oppfordring om midlertidig stans i utkastelsen inntil man hadde gode planer for hvor beboerne skulle gjøre av seg. «Det eneste som manglet nå, var den Europeiske romfolksrettighetsdomstolens godhets-ideologi», svarte Salvini på Twitter.

Parallelt med regjeringens forskjellige tiltak, har en rekke voldsepisoder mot immigranter i Italia vakt oppsikt. 2. juli ble en nigeriansk kvinne skutt i foten av forbipasserende menn i en bil. 17. juli ble et romfolk-spedbarn skutt i ryggen av en mann som hevdet han skulle teste luftgeværet sitt. 26. juli ble en elektriker fra Cap Verde skutt av en mann på en balkong, som forklarte at han forsøkte å treffe en fugl. Og så videre. Ukemagasinet Espresso talte opp 33 voldsepisoder de regner som rasistisk motiverte fra juni til begynnelsen av august, og hevder regjeringens alarmistiske innvandringsretorikk må ta noe av skylden. Salvinis svar: «Rasist-alarmen er venstresidens oppfinnelse. Italienere er bra folk, men tålmodigheten deres er snart oppbrukt.»

Det er vanskelig å målbinde Salvini. Forfatteren Roberto Saviano, som i flere år har vært blant Salvinis skarpeste kritikere, har endt opp i et verbalt slagsmål som nå kan få rettslige konsekvenser. For et par uker siden sto han bak en appell til alle landets intellektuelle, forfattere, politikere – alle som har en talerstol – om å bruke stemmen sin mot en regjering Saviano mener allerede har gjort «uopprettelig skade». Han savner opprøret som fantes under Berlusconi, og mener alle som sitter stille og ser på hva som skjer i Italia nå, er medskyldige. Salvini, på sin side, har saksøkt Saviano for ærekrenkelser.

Det er en uvanlig sterk reaksjon fra Salvini. Stort sett kan innenriksministeren tillate seg å vifte vekk alle innsigelser, vel vitende om at meningsmålingene peker hans vei. Det mest eklatante eksempelet på hvor lite bekymret han er for kritikk kom i forrige uke, da Salvini sendte ut et bilde av seg selv med slagordet «Mange fiender, mye ære». Det pleide fascistdiktatoren Benito Mussolini også å si – det er for sikkerhets skyld hugget inn i stein foran idrettsanlegget diktatoren fikk bygget i Roma på slutten av 1920-tallet. Leken med fascistsitater er et foreløpig endepunkt i Salvinis strategi om å nøytralisere kritikk ved å legge premissene for diskusjonen på forhånd: Alle moralske innvendinger er moralistiske. All idealisme er uærlig. All kritikk er virkelighetsfjern. Slik har «realismen» i innvandringsdebatten trumfet virkeligheten.

Da Leger Uten Grenser gjenopptok redningsarbeidet i Middelhavet igjen i forrige uke, var det ut fra en tanke om at organisasjonen er forpliktet til å redde liv. Altså: Man kan ha forskjellige meninger om hvordan migrantstrømmen skal håndteres, men man kan ikke late som om det er greit å la folk drukne mens man bestemmer seg for hva som skal gjøres. At det går an å fremstille det som om stans i redningsaksjonene i Middelhavet og ikke-eksisterende asylleirer i Afrika løser migrasjonsutfordringene – og at det er naivt å argumentere på andre måter – er en betydelig seier for Salvini og hans meningsfeller. Kritikken preller av, i alle fall så lenge koalisjonspartnerne i Femstjernersbevegelsen kan leve med at Matteo Salvini styrer showet.