Annonse
09:47 - 25. august 2018

På vei til ødelagt hjemland

Assad og Putin legger press på flere land for at flyktningene skal returnere til Syria.  

Flyktninger vender hjem: Noen av de 70 000 syriske flyktningene som ventet på å krysse grensen til Syria fra den libanesiske byen Arsal. Bildet er tatt 23. juli i år. Foto: Xinhua/Sipa USA/NTB scanpix
Annonse

I slutten av juli kjører godt og vel et dusin busser over grensen mellom Libanon og Syria, ved grenseovergangen Masnaa. Bussene fremst i kolonnen er prydet med syriske flagg og bilder av president Bashar al-Assad. I veikanten på den syriske siden av grensen står det en gigantisk plakat med bilde av Assad, og ved siden av, i forseggjort skrift: «Det seirende Syria ønsker dere velkommen.»

Om bord i bussen sitter returnerende syriske flyktninger som har oppholdt seg årevis i Libanon. Videoene på statlig syrisk fjernsyn viser Assads grensevakter som kontrollerer papirene til de ankomne, i tillegg til korte intervjuer. «Vi er glade for at terroristene er overvunnet og for at vi kan vende tilbake til hjemmet vårt», sier en mann med grå bart i mikrofonen til en av statskanalene. De reisende ved siden av ham holder Assad-plakater i hendene, en gutt har hyllet seg inn i et syrisk flagg. Flagget har fortsatt folder, som om det er nyutpakket. De returnerende flyktningenes ansikter er ikke glade, men utmattet.

Det er fortsatt bare noen tusen som vender tilbake til Syria fra Libanon, i noen få uker har det kjørt busskonvoier over grensen annenhver dag. Men dette skal være bare begynnelsen. Libanons utenriksminister sier at snart kan flere hundre tusen følge etter.

Masnaa-bussene er som en fortropp: Det er første gang siden krigsutbruddet at flyktninger bringes tilbake i stor skala, og dette skjer i regimets busser. Det er i manges interesse at testen skal vise seg vellykket: den syriske regjeringen i Damaskus, Assads viktigste allierte Russland og selvsagt nabolandene, som i årevis har måttet ta støyten for flukten fra det krigsherjede Syria. En retur i stor skala ville blitt den endelige begynnelsen på etterkrigstiden i Syria. Derfor er Masnaa-bussene også viktige for Vesten – for USA, for Frankrike og for Tyskland.

En retur i stor skala ville blitt den endelige begynnelsen på etterkrigstiden i Syria.

Deserterte. En som ønsker å vende tilbake, er Ahmad G. 30-åringen, som av sikkerhetsmessige årsaker ikke vil ha sitt fulle navn i avisen, flyktet til Libanon etter å ha desertert fra den syriske hæren. «Jeg ville ikke skyte på andre syrere», sier G. Han hadde flaks og fant tilflukt i Arsal, en småby ytterst i den nordøstlige delen av Libanon. Der fikk han bygget opp en liten dagligvarebutikk, hans eksistensgrunnlag. Likevel vil han tilbake, skjønt snarere av bekymring enn av håp. Av bekymring over situasjonen i Libanon. Samt av bekymring over hva Assad har fore i etterkrigstidens Syria.

Arsal ligger avsides til i fjellene, fra sentrum av byen kommer man seg til den syriske grensen i løpet av en halvtime på uasfaltert vei. I begynnelsen av krigen var dette en fluktrute: Flere hundre tusen tok denne veien hit til Libanon, utenom de offisielle grenseovergangene. De fleste av dem dro videre til andre deler av Libanon, noen ble igjen i Arsal. Til tider har det bodd 90 000 syrere her, i tillegg til 30 000 libanesere. I dag er det fortsatt rundt 60 000 flyktninger i byen.

På kjøretur gjennom Arsal ser man dem først ved nærmere øyesyn: kvinner som døser i inngangene til brakker, barn som leker barbent mellom skjul bestående av plastpresenninger. «Se hvordan disse menneskene lever», sier Rima Karnabi. Karnabi er andreborgermester i Arsal. Hun vil vise verden hvor hardt livet er for flyktningene, hvordan byen er overlatt til seg selv av staten.

Arsal og fremtiden. I Arsal er situasjonen i Libanon synlig som i et brennglass: Dette landet med litt over fire millioner innbyggere har tatt imot over en million syrere. Libanons regjering tolererer dem, men har hele tiden understreket at de ikke skal bli værende på lang sikt. Etter hvert har den opprinnelige solidariteten fra libanesernes side slått over i avvisning.

Nå er Arsal nettopp den byen som skal vise vei inn i fremtiden. Dette har vært startpunktet for alle busskonvoiene med returnerende flyktninger de siste ukene. At det ble slik, er også Rima Karnabis fortjeneste. Hun har personlig gått inn for å gjøre returen mulig. «Innbyggerne våre er utslitt, flyktningene likedan. Nå som krigen i Syria ser ut til å gå mot slutten, bør syrerne kunne vende hjem». Men dette går ikke uten samarbeid med de syriske myndighetene.

I Arsal har representanter for flyktningene og byen slått seg sammen, også dette på Karnabis initiativ. Via uformelle kontakter skal de ha kontaktet både den libanesiske hæren og den libanesiske etterretningstjenesten, som igjen har henvendt seg til Syrias etterretningstjeneste. Man ble enig om en avtale: Den som vil vende hjem, setter navnet sitt på en liste. Den libanesiske og den syriske etterretningstjenesten kontrollerer deres personalia. Den som vurderes som ufarlig, får en plass i gruppetransporten. Siste forutsetning: De som vil vende hjem, må skrive under på at de retter seg etter regjeringen.

De som vil vende hjem, må skrive under på at de retter seg etter regjeringen.

Karnabi viser kopier av listene med navn i snirklete håndskrift lagt inn i Excel-tabeller, skrevet ut på løse A4-ark. Rundt 70 000 skal ha skrevet seg opp. Da FNs flyktninghjelp får kjennskap til listene, uttaler sjefen seg opprørt: Forholdene i Syria gjør det ikke mulig å returnere i sikkerhet og verdighet. «Jeg forstår at det er kritisk når regimet kan velge ut hvem som skal få komme tilbake», sier borgermester Karnabi. «Men vi må se realitetene i øynene: De fleste av flyktningene er apolitiske. De ønsker bare å leve. Her tilbys de ikke noen fremtid».

Konfiskerer tomter. Om fremtiden sier Ahmad G. det samme. I Libanon har han ingen gyldige papirer. Han frykter for sin eiendom i Syria: I april innførte regjeringen i Damaskus en lov som gir den syriske staten rett til å konfiskere tomtene og husene til alle som ikke melder seg hos myndighetene innen en viss frist. Denne loven skal berede grunnen for «gjenoppbyggingen». Blant flyktningene vekker den angst. Ahmad G. eier to hus og noe jord i Syria. Han står overfor følgende dilemma: Hvis han blir værende i Libanon, risikerer han å miste sin eiendom i Syria – uten å ha noe perspektiv i tilfluktslandet. Hvis han drar tilbake til Syria, risikerer han fengsel og tortur som desertør. Likevel har han bestemt seg for å returnere, sier G. Han satser på at han kan kjøpe seg fri etter noen uker i fengsel ved hjelp av bestikkelser. Akkurat som venner i Syria skal ha gjort. «Jeg kjenner jo regimet – når alt kommer til alt, er det det samme som vi gjorde opprør mot».

Det er ikke mulig å si om mange av menneskene i bussene har det på samme måte som G. Intervjuer med uavhengige medier finnes ikke. På de syriske statskanalene sendes det kun reportasjer som priser Assad-regimet.

Likevel går også den libanesiske regjeringen nå massivt inn for «pilotprosjektet» Arsal. Man håper at bildene av de første hjemvendte flyktningene skal oppmuntre andre syrere til også å reise tilbake til sitt hjemland, sier en talsmann for utenriksdepartementet i Beirut.

For den syriske regjeringen er slike bilder en gave. Særlig fordi de ikke fremstår som propaganda, men som nyheter. For tiden er det ingenting regimet trenger mer enn et seriøst image.

Tapt propagandakrig. Militært sett har Assad helt klart gått seirende ut av krigen. Hans styrker i Sør-Syria har akkurat gjenerobret byen Daraa, som var det stedet hvor opprøret begynte i 2011. Det er kun et tidsspørsmål før også opprørernes siste enklaver står under Assads kontroll.

Det er kun et tidsspørsmål før også opprørernes siste enklaver står under Assads kontroll.

Assad har imidlertid tapt propagandakrigen, iallfall i Vesten. Der betraktes han fremfor alt som en brutal diktator. Til tross for støtten fra sine allierte Iran og Russland har Assad kun klart å holde seg ved makten ved hjelp av den ytterste brutalitet. Syv år etter at opprøret begynte, er nesten en halv million syrere døde, og over halvparten av befolkningen er på flukt. Flere titalls tusen syrere sitter i fengsel. En tredjedel av alle bygninger i Syria er så ødelagt at ingen vil kunne bo i dem lenger. Assad regjerer i et land som mangler halvparten av sitt folk – og penger. Han kan ikke regne med sine allierte når det gjelder gjenoppbyggingen. De mangler finansielle midler – samt viljen. Pengene ville måtte komme fra Vesten.

Nå er det mye som tyder på at Assad og hans allierte ringer inn en ny offensiv: kampen for å rehabilitere regimet i verden – og dermed også kampen om etterkrigstiden.

Plan fra Moskva. Allerede i slutten av juli, mens hele verden fortsatt rystet på hodet over opptredenen til den amerikanske presidenten Donald Trump overfor Vladimir Putin i Helsinki, mottok Washington en konkret plan fra Moskva. Det russiske utenriksdepartementet har sendt sin amerikanske motpart et forslag til samarbeid om retur av syriske flyktninger, meldte det russiske nyhetsbyrået. Akkurat som Putin og Trump skal ha diskutert i Helsinki. Der advarte Putin Trump i en personlig samtale om at folk fra nabolandene ville kunne strømme til Europa eller til og med til USA. «Man bør ikke vente til de begir seg av gårde dit», forklarte Putin: «Forholdene må legges til rette for at de kan vende hjem igjen».

Det amerikanske utenriksdepartementet hevder Russland har foreslått at man bør samarbeide om å gjøre det mulig for 1,7 millioner syrere å vende hjem, herunder 900 000 fra Libanon – og 200 000 fra Europa. Med rene ord: USA må betale.

Det er en forbløffende situasjon. Russland står fullt og fast ved Assad-regimets side, mens USA tidvis har støttet opprørerne. Nå er det nettopp Moskva, Assads nærmeste allierte, som presser USA, Assads erklærte motstander, til å finansiere returen av flyktninger til Syria. Flyktninger som har flyktet fra regimets voldsbruk.

Det er en forbløffende situasjon.

Det er nok ment som et tilbud Vesten ikke kan avslå: Betal for returen av flyktninger til Syria – ellers kommer de til dere! Flyktningene blir et pressmiddel.

Assads støttende stormakt har det tydeligvis travelt. I forrige uke kunngjorde Russland at det skal opprettes «retursentre» for syrere i Libanon og Jordan. Parallelt reiste den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov på en overraskende visitt til Tyskland og Frankrike. I Berlin ble han mottatt av Angela Merkel. Samtalene dreide seg om retur av syrerne, hevdes det fra russisk side. Det tyske utenriksdepartementet vil ikke bekrefte dette. Så lenge det syriske regimet fortsetter å regjere med «vold og vilkårlighet», «ligger forholdene fortsatt ikke til rette for en omfattende frivillig retur», erklærte en talsmann.

Flyktninger betyr penger. Hittil har europeerne insistert på «klare linjer»: Gjenoppbygging skal kun finne sted etter en politisk løsning. Inne i Syria skal man yte humanitær bistand. En diplomat forklarer dette med et sykehus som eksempel: medikamentforsyninger, reparasjoner: ja; bygging av ny klinikk: nei. Altså nødhjelp, ingen infrastruktur. Dette ville imidlertid ikke være tilstrekkelig for et større antall av hjemvendte flyktninger. Da ville humanitær bistand være ensbetydende med gjenoppbygging. Hjemvendte flyktninger betyr penger.

I juli sendte Frankrike for første gang bistandsforsyninger direkte til områder som er kontrollert av regimet. Dette var fremforhandlet direkte mellom Frankrikes president Macron og Putin. Man kan få inntrykk av at planen til Assad og Putin går i oppfyllelse. Menneskene i Masnaa-bussene vender hjem – der hvor vilkårligheten råder.

Artikkelen er opprinnelig trykket i Die Zeit Nr. 32/2018. ©Zeitverlag Gerd Bucerius GmbH & Co. KG. Oversatt fra tysk av Globalscandinavia AS.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse