Annonse
00:00 - 10. august 2018

Hvordan kan et brudd i hoften gjøre deg psykotisk?

Unge forskere kan være i ferd med å endre geriatriens lave status. 

Særlig skrøpelige eldre er lite utforsket: Oslo Delirium Research Group er en av bare en håndfull grupper i verden som driver med forskning på delirium. Illustrasjonsfoto: Getty Images
Annonse

Doktoren svarer

Bjørn Erik Neerland

Forsvarte avhandlingen Delirium in elderly patients: pathophysiological mechanisms and clonidine treatment ved Universitetet i Oslo den 6. juni. 

– Hva er delirium?

– En akutt forvirringstilstand. Det vil si at man får en raskt endret mental funksjon i forbindelse med annen sykdom, for eksempel en lungebetennelse eller etter en operasjon. Man får påvirket bevissthetsnivå, og dårligere oppmerksomhet. Gjerne vet man ikke helt hvor man er, og man husker kanskje ikke hva som har skjedd. Noen får også vrangforestillinger eller hallusinasjoner.

– Det skjer altså utelukkende i forbindelse med andre sykdommer eller operasjoner?

– Ja. Noen forveksler delirium med demens, men demens er en kronisk tilstand som kommer gradvis over flere måneder og år, og som ikke går over. Mens delirium i de fleste tilfeller kommer veldig raskt – i løpet av noen få dager eller timer. Og går over når du har behandlet den sykdommen som har utløst det.

– Så det er mer dramatisk, men mindre vedvarende?

– Det som kan oppleves veldig dramatisk, er at det skjer raskt, og pårørende tror at pasienten har fått akutt demens. (Det er ikke noe som heter det.) Og det kan oppleves veldig skremmende for dem som har delirium, for de kan ha drømmer eller vrangforestillinger eller hallusinasjoner. Se ting på veggen eller tro at de er i fangenskap.

– «Så våknet jeg opp i helvete», så jeg en pasient beskrev det som.

– Sett utenfra, er vi der for å hjelpe. Vi tar kanskje en blodprøve eller trenger å legge inn nåler i pasienten for å få gi medisiner intravenøst. Dette tror pasientene kanskje fort er terror og tortur og at de plages og holdes i fangenskap. De kan bli ordentlig paranoide i verste fall.

– Det er ofte vanskeligere å behandle pasienter med delirium. De kan samarbeide dårlig om behandling. De river ut respiratorslangen eller kjefter og slår og vil gjerne ut av sengen. Det øker faren for komplikasjoner: Hvis du river ut en slange som sitter fast i kroppen, så begynner du å blø. Klatrer du over sengehesten, øker faren for at du faller og brekker lårhalsen.

– … og det rammer særlig eldre og alvorlig syke pasienter. Hva har du sett på i avhandlingen?

– Noe av det vi har sett på, er hoftebruddspasienter. Der er forekomsten høy. Da vi fulgte opp pasienter etter 4, 6 og 12 måneder, så vi at forekomsten av demens er høyest hos dem som hadde delir. Noen av de tingene man lurer på med delirium, er sykdomsmekanismer: Hva er det egentlig som skjer? Hvordan kan et brudd som skjer nede i hoften, gjøre at du blir helt psykotisk? Hva er mekanismene bak denne akutte forvirringstilstanden?

– Det andre vi har sett på er om det finnes medisiner som kan redusere deliriet, og aller helst leter vi selvfølgelig etter medisiner som kan forebygge komplikasjoner på lang sikt. Der har vi igangsatt en medikamentstudie på Ullevål, men det er fryktelig vanskelig å forske på disse pasientene, så vi har ikke kommet i mål med det.

– Hvorfor er delirium så lite utforsket, på tross av at det er ganske utbredt?

– For det første er det forsket lite på geriatriske pasienter generelt. Til tross for at de aller fleste pasienter på sykehus er eldre pasienter, er de ofte ikke representert i studier. Særlig skrøpelige eldre er lite utforsket. En 80-åring er ikke lik en annen 80-åring. En 80-åring kan være superfrisk og reise alene ned til Spania for å spile golf. En annen 80-åring kan ha masse sykdommer og ha begynt å utvikle demens. De siste regnes som skrøpelige, og de er nesten aldri involvert i forskning.

– Fordi det er for mye jobb?

– Ja, flere grunner. Det ene er kanskje at det ikke er prestisje i det.

– Hvorfor ikke?

– Jeg tror bare at det ikke er det. Det er mer sexy å være hjertekirurg eller nevrokirurg eller noe sånt enn å behandle gamle Olga på 80 år. Det er bare sånn det er, eller har vært i alle fall. Men i Norge er det god rekruttering av motiverte, yngre leger til geriatrien i dag. Forskningsgruppen jeg er en del av, Oslo Delirium Research Group, er en av bare en håndfull grupper i verden som driver med forskning på delirium.

– Den andre grunnen til at det er forsket lite på eldre pasienter, er at det er veldig vanskelig. Det er lettere å studere personer som har én enkelt sykdom. Disse pasientene her har kanskje fem kroniske sykdommer, de har kanskje ti faste medisiner, de har kanskje kognitiv svikt. Og vi er nødt til å ta hensyn til samtykke. 

Annonse