Annonse
00:00 - 17. august 2018

Digital dannelse

Foto: Fredrik Sandberg / TT / NTB Scanpix
Annonse

Mandag starter skolen og den digitale hverdagen sveives for alvor i gang etter ferien. Seksåringene skal ikke i barnehagen, men på skolen. Foreldrene kobler seg igjen på strømmen. Noen av oss vil krasje på fortauet med andre som går – og sykler! – med propper i ørene og nesen i telefonen, til og fra jobb. Mobilen er kommet for å bli og det må vi lære oss selv og våre barn å leve med. Men hvis internettavhengighet er en diagnose, hva er en sunn brukerdose? I hvilke sammenhenger hører dette dopet hjemme?

Frankrike vedtok nylig et nasjonalt forbud mot bruk av smarttelefoner og nettbrett for elever fra tre til femten år i den offentlige skolen. Siden har diskusjonen gått: Burde vi gjøre det samme i Norge? Foreløpig støtter ingen av styringspartiene her til lands, Høyre og Arbeiderpartiet, forslaget om nasjonalt mobilforbud i skolen, etter fransk modell.

Avholdslinjen er intimt forbundet med motkulturene i norsk historie: klassekamp, lavkirkelighet og målstrev. Kampen mot alkohol var avgjørende for arbeiderbevegelsens suksess her i landet. Forbud og offentlig kontroll har vært venstresidens politiske virkemiddel. Eksponering og selvkontroll er den borgerlige tilnærmingen. Drikkekultur må læres hjemme. Nettvett, derimot, er visst skolens ansvar.

Et mobilforbud kan «bli en unnskyldning for den enkelte lærer til ikke å ta et ansvar for å sette seg inn i vettig bruk av digitale verktøy i en stadig mer digitalisert skolehverdag», skrev Aftenposten på lederplass forleden. Et nasjonalt forbud vil kunne «stanse nyttige og fruktbare lokale diskusjoner rundt bruk av mobil«. Å fjerne skolens ansvar for «den løpende samtalen» om hvordan mobilen kan «balanseres inn» i livene våre, er ifølge avisen å gjøre fremtidens borgere en bjørnetjeneste. Mon det.

Argumentene mot et nasjonalt forbud er «en studie i varm luft», konkluderte Kjetil Rolness på Facebook i forrige uke. Rolness forteller i Facebook-posten om mobilforbudet på sønnens skole. Der kan elevene ha mobilen i sekken. Men den kan bare tas frem om læreren vil bruke den i undervisningen. Det synes sønnen på tolv – ifølge faren «en tung mobilbruker» – er helt greit.

Å stole på at de unge selv vil utvikle digitale grenser, slik psykologspesialist Peder Kjøs sier til Klassekampen at han gjør, er på mange måter sympatisk. Men det er også unnvikende, på grensen til konfliktvegrende. For det er ubehag knyttet til det å sette grenser for andre, å si at nei, nå får du ikke mer. 

Debatten om mobilforbud i skolen handler ikke bare om elevenes psykiske helse. Den handler også om lærerens autoritet, hennes mot og mandat til å kreve full oppmerksomhet om det som foregår her og nå, i klasserommet. Den løpende samtalen, eller den evige forhandlingen om grenser, kan erstattes med positivt innhold. I stedet for det helt tomme begrepet «digital kompetanse», bør vi begynne å snakke om digital dannelse. Den viktigste nettvettregelen vi kan lære oss selv og ungene våre nå for tiden, er å kunne la mobilen ligge. Og bare ta den opp når det er nødvendig.

Skuespilleren Ane Dahl Torp etterlyste på forsommeren en tydeligere holdning til skjermbruk fra skoleledelsen. Uten felles regler er det tungt for den enkelte å sette grenser, i nabolaget, på skolen og i arbeidslivet. Et nasjonalt mobilforbud i skolen vil gjøre det litt lettere for rektorer, lærere og foreldre å ta oppdrageransvar. Mobilen har samfunnsendrende krefter. Å begrense dem er et samfunnsansvar. Ja til nasjonalt mobilforbud i skolen.

MKS

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.