Det var en vakker sensommerdag at regjeringen Solberg inviterte til konferanse om sosial bærekraft og ulikhet under lysekronene i Gamle losjen i Oslo. Vi kom for finne ut hva sosial bærekraft kunne være.
Statsminister Erna Solberg, finansminister Siv Jensen og kulturminister Trine Skei Grande ønsket velkommen. De ville utvide perspektivet for ulikhet, «Gjennom årene har ulikhetsdebatten i altfor stor grad handlet om inntektssikringsordningene våre», sa Solberg. «Det er viktig at vi ikke reduserer debatten om ulikhet til et spørsmål om omfordeling gjennom skatter og overføringer.» sa Jensen. Kulturministeren bekymret seg for at ulikheten også gjelder deltagelse i politiske og frivillige organisasjoner. Høytlønte og velutdannede deltar mest. De andre må inviteres inn: Den viktigste grunnen ungdommer i Akershus oppgir til ikke å være med i et ungdomsparti er at ingen har spurt, fortalte hun.
Ingen av dem forklarte hva sosial bærekraft var.
Så kom den internasjonale mannlige professoren med grått hår og bitte litt pondus som er fast første post på enhver konferanse med respekt for seg selv. Denne gangen var det Branko Milanovic, som viste sin berømte elefantgraf. Den viser at inntektsveksten fra 1998 til 2008 var høyest for verdensborgere midt i inntektsfordelingen. «Det er den kinesiske middelklassen», sa Milanovic. Men for den tidelen som ligger nest øverst skraper snabelen i bakken. Ingen vekst på 20 år. «Her finner vi nedre del av den amerikanske middelklassen,» sa Milanovic. Deretter gikk snabelen rett til værs for å illustrere den eventyrlige inntektsveksten til den rikeste prosenten av verdens innbyggere på samme tid.
Så viste han hvordan ulikheten i dag følger geografi mer enn klasse. Selv de fattigste nordmennene befinner seg blant verdens 30 prosent rikeste i verden.
Selv de fattigste nordmennene befinner seg blant verdens 30 prosent rikeste i verden.
Slikt er interessant å vite. Men samtidig begynte jeg å undre. Hva har dette foredraget å gjøre som kick off til arbeidet med en norsk stortingsmelding om ulikhet? Hva skal vi lære? At den nasjonale ulikheten vi bekymrer oss for uansett er et luksusproblem helt i toppen av den globale inntektsfordelingen?
Neste taler, Kalle Moene, professor i økonomi og leder for Esop-senteret, ga et annet perspektiv på de samme tallene: «Samtidig som den globale ulikhetene krymper har alle land har hatt økt intern ulikhet. Absolutt alle land,» sa han.
Hvorfor betyr det noe? Jo fordi det blant annet er der de politiske fellesskapene er: Blir den økonomiske ulikheten stor nok lever vi ikke lenger i samme verden. Det er vanskeligere å enes om hva som er politiske problemer og hva som er gode løsninger, mente han.
Moene pekte på at selv ikke egalitære Skandinavia var immun: I Sverige har økningen i økonomisk ulikhet de siste tiårene vært dobbelt så stor som i Norge. Og mens veksten i Norge skylde større lønnsforskjeller og skjevfordeling av kapitalinntekt er den viktigste årsaken i Sverige kutt i offentlige stønader.
Moene hadde også talt opp antallet dollarmilliardærer per million innbygger. Målt på denne måten kommer Norge og Sverige ut med en større overklasse enn USA. «Noen går på Nav og andre går på arv,» sa Moene. Det meste av konferansen som fulgte handlet om førstnevnte.
Kunnskaps og integreringsminister Jan Tore Sanner oppsummerte dagen før lunsj:
«Selvsagt er det slik at skatt, velferdsordninger og et velorganisert arbeidsliv er viktig for ulikhet. Men det er viktig at vi også løfter inn andre aspekter.»
Han løftet frem den amerikanske samfunnsforskeren Robert Putnam: «I boken Our Kids beskriver han hvordan ulikheten ikke bare viser seg i skatteligningen, men også i at felles arenaer forsvinner. Folk som før bodde i samme nabolag lever nå adskilt,» sa Sanner. Det gjør de felles arenaene som fortsatt finnes – barnehager og skoler – enda viktigere mente Kunnskapsministeren. Han sa ikke noe om behovet for offentlig boligpolitikk for å motvirke økonomisk og utdanningsmessig ghettoisering.
Han forklarte heller ikke hva sosial bærekraft er. Handler det om vi har råd til velferdsstat og små lønnsforskjeller? Om dagens samfunn produserer sosialt gode resultater – hva nå det er? Eller betyr det at lønnsveksten er akkurat så høy og helsekøene akkurat så korte at det ikke blir revolusjon?
Uansett, det var fint dette. For det er vanskelig å tenke seg en tilsvarende konferanse i regi av den nåværende regjeringen i USA. En der finansministeren snakker varmt om behovet for forskning og fakta før lederen for et forskningsinstitutt som i sin tid ble grunnlagt av Fagbevegelsen (Tone Fløtten fra Fafo) inviteres til å holde foredrag. Vi snakker sammen. Forholder oss til hverandres data. Tar oss tid til å identifisere det som er verdt å ta vare på. «Innvandreres reise gjennom utdanningssystemet er en inspirasjon,» sa Sanner. «Blant pakistanske mødre deltok 26 prosent i arbeidslivet i 1993. Blant deres døtre deltar 73 prosent i dag,» fortsatte han.
«Selv om mye går i riktig retning er det to utfordringer. Ungdommer med kort botid og innvandrermødre må delta mer. Og selv om innvandrere deltar i arbeid og utdanning så ser vi at mange ikke ser seg som fullverdige medlemmer i det norske samfunnet. Det er viktig å bidra til å stryke tilliten norsk samfunnet.»
Det er slik vi bør snakke sammen når vi skal lage politikk.
Samtidig er det et spørsmål hva som ikke får plass i denne konsensussamtalen. En paneldebatt med blant annet folkehelsedirektør Camilla Stoltenberg og arbeidsminister Anniken Hauglie avsluttet konferansen. Der handlet det fortsatt om innvandring. Det er viktig. Innvandrere med svake norskferdigheter, lite utdanning og dårlig kjennskap til sosiale koder må ikke bli en økonomisk og politisk underklasse. Som professor Grete Brochmann påpekte er det også viktig å diskutere hvordan arbeidsinnvandring påvirker lønnen til nordmenn som opplever mest konkurranse.
Men i tillegg til elefantgrafen på storskjermen var det en elefant ute i rommet under lysekronene. Branko Milanovic nevnte den så vidt da konferansier Kristin Clemet spurte ham ut om årsakene til ulikhet i dag:
«Hva vi har oversett, er en veldig tett konsentrasjon av kapital i rike land.» Han lette opp fire nye grafer: I Tyskland, USA, Storbritannia og Norge er kapitalinntekten dramatisk mye skjevere fordelt enn arbeidsinntekten. «Så derfor bør en fokusere på utjevning av eiendeler. Spre eierskapet til kapitalen,» sa Milanovic.
Kalle Moene var inne på det samme da han lovet å snakke om ansatteide bedrifter til vi sovnet. Hvis noen bare ville spørre ham.
Til sist utfordret ordstyrer Kristin Clemet panelet til å komme med noen dristig forslag. Også disse forslagene konsentrerte seg om dem som står utenfor arbeidsmarkedet, innvandrere, lavt utdannede, funksjonshemmede, gutter som sliter på skolen.
Men hva med kapitalen som er langt skjevere fordelt enn arbeidet? Hva med bedrifter som presser lønninger og skattenivå under trussel om å flagge ut? Hva med de rikestes ansvar for å sikre den sosial bærekraften i samfunnene som gjør dem rike?
Her er et skikkelig dristig forslag fra USA. Forrige uke lanserte den demokratiske senatoren Elisbeth Warren et lovforslag til Accountable capitalism. Warren vil få store selskap til å ta mer hensyn til arbeidstagere, kunder, miljø og lokalsamfunn, ikke bare maksimere aksjonærene overskudd. Blant annet skal ansatte utgjøre førti prosent av dem som velger selskapets ledelse i de største selskapene. Warren utfordrer her både mektige økonomiske interesser og politiske holdninger.
Men skal en minske ulikhet må en også inn på slike konfliktfylte temaer: Arveavgift, skatt på aksjeutbytte og formue, tilgang på kapital. Hvilke krav lokalsamfunn og arbeidstagere kan stille til bedriftene som operer hos dem? Og ikke minst boligpolitikk.
Eller for å bli i grafen der inntektene til vestens aller rikeste vokser til himmels, mens deres landsmenn opplever stagnasjon: Vi må ta elefanten ved snabelen.