Tysklands innenriksminister Horst Seehofer har hatt en privat agenda helt siden han fikk denne prominente posten i Angela Merkels fjerde regjering tidligere i år. Som partileder for Den kristeligsosiale union (CSU) i Bayern siden 2008, har han fremfor alt vist seg å være opptatt av å vinne delstatsvalget til høsten. Slik Seehofer ser det, innebærer dette å trekke velgere bort fra det sterkt innvandringsfiendtlige Alternative für Deutschland (AfD). I hvilken grad dette trumfer hensynet til rikspolitikken, ble synliggjort tidligere i sommer. Seehofer truet med å stenge grensen mellom Bayern og Østerrike mot forbundskanslerens ønske – selv om det ville innebære at måtte forlate sin ministerpost. Konflikten mellom Seehofer og Merkel ble så sterk, at det historiske regjeringssamarbeidet mellom kristeligdemokratene (CDU) og CSU var nær ved å bryte sammen.
Men på de siste meningsmålingene ser det ut som om Seehofers tøffe linje har gitt CSU mindre oppslutning. Nå ligger partiet under førti prosent, hvilket er katastrofalt for en politisk bevegelse som har regjert delstaten gjennom flere tiår med over halvparten av velgerne bak seg.
Denne historisk sterke posisjonen forklarer hvorfor CDU – som dekker de 15 andre delstatene – har gått i kompaniskap med dem i stedet for å stille egne lister i Bayern. Et brudd mellom de to partiene, som i dag omtales med fellesbetegnelsen «Union», ville trolig innebære at CDU gikk inn i den sydlige delstaten og tok enda flere stemmer fra dem.
Hva gikk galt? Det mest plausible svaret er at Seehofer gapte for høyt. Særlig hans omfattende innenrikspolitiske program for innstramning på asyl og migrasjonsfeltet, er beheftet med mye uklarhet. Selv hovedpunktene, mer grensekontroll og strengere returpraksis, henger i luften. For det første er det fortsatt ikke avklart hva sosialdemokratene, som de borgerlige er i koalisjon med på riksplan, kan akseptere. For det andre er det knyttet sterk tvil til hva jussen – både den tyske grunnloven og EU-reglene – kan gi klarsignal til. Sist men ikke minst krever flere av Seehofers tiltak tilslutning fra andrekammeret – Forbundsrådet – hvor de er avhengige av stemmer fra De grønne. Dette liberale paritet har kategorisk avvist å støtte de strengeste tiltakene.
Likevel er det ikke gitt at det er fraværet av konkrete resultater som veier tyngst, når CSU mister oppslutning. Hvis så var tilfelle skulle man jo forvente en fremgang for AfD, men også dette partiet har nå lavere oppslutning enn tidligere i sommer. Den største endringen i partilandskapet i Bayern er faktisk at De grønne går kraftig frem.
Den største endringen i partilandskapet i Bayern er faktisk at De grønne går kraftig frem.
Særlig kvinnelige velgere forlater CSU. Ifølge en analyse i Süddeutsche Zeitung skyldes i stor grad at de synes partiet er blitt for innvandringsfiendtlig.
Seehofer har også lagt seg ut med den katolske kirken, som er en mektig instans i delstatens samfunnsliv. Erkebiskopen i München, Reinhard Marx, har med klar adresse til CSU-toppen slått fast at det ikke er mulig å være både nasjonalist og katolikk.
Konflikten mellom Seehofer og Angela Merkel fikk internasjonal oppmerksomhet i forbindelse med det siste EU-toppmøtet i juni, hvor asylpolitikken sto sentralt. Mange kommentatorer lot til å tro at vedtakene derfra i realiteten ville speile tysk innenrikspolitikk: Hvis innstramninger kunne vedtas, ville Merkel bli sittende videre.
Men i praksis er det vanskelig å se hva CSU, og de andre regjeringspartiene i EU som ønsker innstramninger, egentlig oppnådde på møtet. Klarsignalet for etablering av mottakssentrene utenfor unionen, hvor asylsøkere kunne skilles fra andre migranter, mangler substans. Det er høyst tvilsomt om noen land virkelig vil huse slike, og enda mer uklart hvordan de eventuelt skulle fungere i pakt med EUs regelverk for asylrett og humanitære hensyn.
Det toppmøtevedtaket som i praksis kan få størst effekt, at EU-land på frivillig basis mottar flyktninger fra mottak i Europa som driftes av EU, skjermer ikke Tyskland. Tvert imot er Merkel blant de statslederne som har gjort det klart at de vil delta i denne ordningen for å avlaste de sydlige middelhavslandene – noe en rekke andre EU-land plent nekter.
Seehofer har frontkollidert med det mer asylvennlige tyngdepunktet i tysk politikk, og det gjenstår å se om han får realisert noe annet enn en sterkt utvannet versjon av sin kontroversielle masterplan.