Annonse
13:58 - 02. juli 2018

Filming forklarer verden 2.0

– Neymar er min favorittspiller akkurat nå, skriver Marius Lien.

Neymar Jr. høstet mer kritikk etter nok et bevis på lav smerteterskel i åttendelsfinalen mot Mexico mandag. Foto: Marcelo Machado de Melo/Fotoarena/Sipa USA/NTB Scanpix
Annonse

Hva jeg tenker på når jeg tenker på filming under VM i fotball 2018? På svenske Granqvist med kapteinsbindet rundt armen. Etter å ha kynisk revet ned en lynrask sørkoreaner under kontring, lå han skrikende på bakken og simulerte skade ved å holde seg til ansiktet. Like patetisk som da Suárez holdt seg til tennene og ville ha frispark etter å ha bitt Chiellini i 2014.

Jeg tenker på Toivonen, en annen svenske, og hans fattige forsøk på å filme seg til straffe i samme kamp.

Og på den svenske stjernen Forsberg, som krabbet rundt utenfor sekstenmeteren som en toåring etter å ha kastet seg uten grunn.

Svært mange fotballkommentatorer under VM prøver å framstille filming som utelukkende et sørlig problem. Noe de derre sleipingene driver med, de som bor der nede.

Et grelt eksempel kom i Dagsavisen 2. juli, der kommentator Espen H. Rusdal kalte brasilianske Neymar for «VMs ekleste spiller». Rusdal følger den dobbeltmoralske flokken og prøver å sirkle inn filmingen som et isolert problem som egentlig ikke er så utbredt: «Ja, han stiller i en egen liga der», skriver han om Neymar, før han litt lenger ned avslører at han først og fremst er opptatt av å ta mannen og ikke ballen: «En fyr med den sveisen og alle de tatoveringene ligger allerede godt i minus på sjarmskalaen.»

I dagens fotball preges nesten hver eneste kamp av tatoverte spillere som kaster seg. Noen skuespillere reiser seg opp raskt etter filmingen, andre blir liggende en liten stund og den tredje kategorien er verst: De som trekker ut tiden ved å bli fraktet ut på båre, før de er klare til spill igjen så snart de er over linja.

Alle lag har spillere som driver med dette, ikke minst svenskene, noe som fullstendig overses av Rusdal og hans likesinnede. Tankegodset deres har lange tradisjoner. I bunnen ligger en forestilling om at den rene, blonde fotballen i Nord-Europa er ærligere og mer fair enn fotballen andre steder i verden: Engelsk fotball, helst uten for mange utlendinger på lagene, er det aller høyeste. Skandinavisk og tysk følger deretter, for de er i besittelse av den samme anglosaksiske/germanske ånd.

I bunnen ligger en forestilling om at den rene, blonde fotballen i Nord-Europa er ærligere og mer fair enn fotballen andre steder i verden.

Et ferskt eksempel kom i den høyrevridde engelske avisa Daily Mail, der spissen Harry Kane ble framstilt som engelsk fotballs siste håp. Her er noen av argumentene: En gang signerte Harry autografer i et par timer. Han er gift med barndomskjæresten. Han takker foreldrene for all støtten gjennom livet. Han bor i et beskjedent hus i Essex, det koster bare 30 millioner. Og ikke minst, det kanskje aller viktigste: Harry Kane har ikke tatoveringer.

Her hjemme har Dag Solstad i mange år vært talsperson for tradisjonen, senest i VM-boka fra 2014, der han kritiserer undertegnede for å være «i krig med Tyskland». Dette fordi jeg hadde påpekt at tyske Thomas Müller hadde opptrådd unfair i en duell med Portugals Pepe. For å bruke forfattergeniets foretrukne titulering: Hr. Solstad, det handler ikke om å ligge i krig med Tyskland. Det handler om at store mengder nordeuropeiske fotballfans lukker øynene for at spillere fra vår del av verden er minst like sleipe og utspekulerte som de sørfra.

«Det er så flaut at det er vi som skal grine, ikke Neymar,» skrev Rustad, med henvisninger til spillerens tårer etter kampslutt mot Costa Rica. Brasil hadde stanget mot en ultradefensiv forsvarsmur i nitti minutter, men fikk endelig fikk hull på byllen på overtid. Mange har latterliggjort Neymars gråt etter kampen – for en sissy, for noen feige, latinske krokodilletårer. Mens når halve Kroatia gråt etter straffeseieren mot Danmark søndag, var det barske Balkan-tårer. Når danskene gråt over nederlaget var det barske vikingtårer. Igjen – dobbeltmoralen blant fotballskribentene er påfallende.

Det finnes mange måter å framvise slett moral på. I VM i 1982 spilte Tyskland og Østerrike en parodi av en fotballkamp, da de samarbeidet om et resultat som ville sende dem begge videre i VM. I år har vi hatt en rekke tilsvarende kamper der lag fra Nord-Europa ikke har spilt for å vinne: Danmark mot Frankrike, England mot Belgia og også Japans siste kvarter i kampen mot Polen.

Så vidt jeg husker sa NRKs eminente kommentator Lise Klaveness at Neymar fikk elleve korrekt idømte frispark i åpningskampen mot Sveits. Ok, han ble liggende for lenge etter noen av dem, men kritikken av dette har fått altfor stor plass. Sveits ble rundspilt i første omgang, og i mine øyne er taktikken deres i andre omgang mer kritikkverdig: Spark ned Neymar hver eneste gang muligheten byr seg. Men nei, Sveits ble jevnt over rost for å ha spilt en «bra forsvarskamp», et mantra som er blitt gjentatt utallige ganger under dette VM. Neymar, som ble hindret ulovlig igjen og igjen, ble skurken fordi han ikke spratt opp igjen med en gang. Selv elsker jeg Neymar, selv om han rulla for mye den ene gangen mot Serbia. Han er nok min favorittspiller akkurat nå, og til å ha vært skadet de siste tre månedene før VM synes jeg åpningen av mesterskapet har vært ganske ok. Jeg håper han fortsetter utviklingen som har vært så langt: Litt bedre for hver kamp som går.

Les også: Dan Eggen forklarer filmingens vesen i Filming forklarer verden (1.0). 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvererklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.