Annonse
00:00 - 06. juli 2018

Er det lov å angre på unionsoppløsningen?

Fem norske gutter på søken etter folkefest var nok de lykkeligste i Göteborg tirsdag kveld.

Ballbesettelse: Da en i vennegjengen kom med ideen om å dra til Sverige for å bevitne folkefest, var vi fire andre ikke vonde å be. Men da vi «grävde efter guld i Göteborg», fant vi bare laber stemning. Mannen på bildet er en helt tilfeldig svenske, tydelig fornøyd etter seieren mot Sveits. Foto: Paer Fredin / AFP / NTBscanpix
Annonse

Ballbesettelse

Betraktninger i anledning verdensmesterskapet i fotball, som åpner i Russland 14. juni. 

Nye tekster kommer gjennom mesterskapet, både på papir og eksklusivt på nett gjennom mesterskapet.

Følg spalten og les flere artikler her.

Gøteborg (Morgenbladet): Å være født på midten av 90-tallet har sine fordeler, men den norske generasjon z mangler én vesentlig ting: Et norsk fotballandslag å være stolte av. Et av mine første ordentlig klare fotballminner er keeper Espen Johnsens grusomme tabbe i playoff-kampen mot Spania i 2003, da han klarerte en ball rett i hodet til den spanske angriperen. Det resulterte i spanjolenes tredje mål og drømmen om EM i Hellas i 2004 var knust. Det var som et illevarslende varsku om årene som skulle komme og mesterskapene som skulle gå uten norsk deltagelse. Sankthansaften 1998 var jeg tre år, og har bare sett Norge – Brasil i opptak, samt den triste Omkampen på Ullevål tidligere i sommer. 

Derfor befant fem norske gutter seg på en buss til Göteborg tirsdag morgen. Sent lørdag kveld slang en venn ut ideen, egentlig som en spøk. Skulle vi ikke ta turen over grensen for å se Sveriges åttendelsfinalekamp mot Sveits? Bussbilletter ble bestilt, og kursen gikk noen dager senere til Nya Ullevi stadion, der kampen ble vist på storskjerm. Tenk om vi kunne få oppleve noe av det babyboomerne, generasjon x og generasjon y har fortalt oss skjedde på Karl Johan 23. juni 1998? 

Vel fremme i Göteborg stekte solen i gule landslagsdrakter. Uten at jeg i utgangspunktet sympatiserer nevneverdig med den svenske landslaget, lar man seg jo rive med. Det er litt som å være på Danskebåten: Man liker å tro man har den kule ironiske distansen, men plutselig drikker man Piña Colada og ser på musikalshow sammen med alle dem man på forhånd lovet seg selv at man ikke skulle være som. For alt blir morsommere om man går inn i situasjonen fullt og helt, ikke stykkevis og delt, og en erkjennelse av at vi med våre sivile klær ikke passet inn i den gulmalte byen ledet oss inn i en souvenirbutikk i Göteborg sentrum. 

I våre nyinnkjøpte blågule supportereffekter satte vi kursen mot Nya Ullevi, der køen allerede en halv time etter stadion åpnet var flere hundre meter lang. Men effektiv svensk køkultur kombinert med en lemfeldig sikkerhetssjekk gjorde at vi ikke lenge etterpå var på plass på setene våre, ganske høyt oppe under stadiontaket. Foran oss lå det blågule hav, omtrent 15 000 nervøse, men feststemte svensker. 

Alt lå til rette for norske tilstander i Sverige. Det var dette vi søkte.

Det var først da den amerikanske dommeren blåste kampen i gang, jeg forsto hvor stort dette faktisk var. For Norges fem utsendinger til Göteborg denne kvelden hadde ikke bare drukket den söta kool-aiden, saften hadde med den største glede gått ned på høykant. Eller som det til stadighet ble sunget på tribunen: «Vi er svenske fans allihopa». Og ja, den kvelden var det som vi var svenske og fikk delta i idrettsbragden, ikke fra et utenfra-perspektiv, men som en som med hånden på brystet sang med på Du gamla, du fria. 

Den noe nervøse og avventende stemningen som rådet fra første fløyte, holdt seg gjennom hele første omgang. Sverige hadde flere store muligheter til å ta ledelsen, men det sto fortsatt målløst da lagene i St. Petersburg trakk inn i garderoben og svenskene på tribunen i Göteborg stimet mot de tragisk underbemannede ølkranene. Da dommeren satte i gang kampens andre omgang, stormet folk tilbake fra ølkøen for ikke å gå glipp av et eneste spark på ballen i denne ekstremt avgjørende ettermiddagen i svensk idrettshistorie. Folkeøl eller ei, den skulle uansett snart gå til spille. 

For midt i andre omgang fikk Ola Toivonen ballen på det ene hjørnet av sekstenmeteren. En kvikk pasning, en smart Emil Forsberg og et uheldig sveitsisk forsvarsben senere lå ballen i nettet. Simultant med at ballen, som senere skulle vise seg å sende svenskene til kvartfinale, lå i nettet, eksploderte det gule havet. Folkeøl og popkorn ble kastet i alle retninger og den store irritasjonen rettet mot han rett bak oss med det ekstremt høylytte lufthornet var plutselig glemt. Seven Nation Army, White Stripes-låten som er blitt den fremste fotballklisjeen, ljomet over stadionanlegget, og i samme øyeblikk tok jeg meg selv i å forbanne Christian Michelsen og Bjørnstjerne Bjørnson og alle andre som ivret for å oppløse unionen med Sverige. 

Men ettermiddagens norske delegasjon hadde ikke kommet den lange bussturen til Göteborg bare for å se Sverige slå Sveits. Vi var der også for å bevitne folkefesten i gaten i etterkant. For da Norge slo Brasil og gikk videre fra gruppespillet, er vi blitt fortalt at Oslo sto på hodet hele natta. Alt lå til rette for norske tilstander i Sverige. Det var dette vi søkte.

Men vi fant det ikke. Noen biler tutet riktignok da de kjørte forbi det gulkledde toget på vei bort fra stadion, men ellers ble seiersrusen lagt igjen ved Nya Ullevis porter. Noen ekstatisk folkefest à la Oslo 1998 kunne det ikke sies å være. Livet gikk sin vante gang som om lite hadde skjedd, til tross for den enorme idrettsprestasjonen vi hadde bevitnet. Mine fire venner og jeg var på aktiv utkikk etter hvor det skjedde, vi ville feire söta bror med våre søte brødre. Vi endte opp i Masthugget-området, der vi fant et vannhull som viste dagens andre kamp, England mot Colombia. Det var også vi som ivret for at bartenderne skulle sette på Sveriges fantastiske fotballsang När vi gräver guld i USA, og da den endelig ble avspilt, var det pøbbens nordmenn som sang den alene. Man kan jo spørre seg hvordan et utested i Oslo hadde sett ut om Norge hadde gått videre til en kvartfinale i VM og noen hadde satt på Bønda fra nord.

Hvorfor så avmålt? For det er ikke slik at svenskene er lei av VM-suksess. Dette er bare tredje gang Sverige kvalifiserer til kvartfinale, sist var i USA i 1994, og første gang på hjemmebane i 1958. Det er tolv år siden de sist spilte et verdensmesterskap i det hele tatt, og årets prestasjon er langt bedre enn noen forventet av det svenske mannskapet. 

Man kan si mye om 1905. Gunstig for utviklingen av norsk herrefotball var unionsoppløsningen neppe, og en re-signering av Mossekonvensjonen av 1814 ville løst begge lands fotballrelaterte problemer: Dere gir oss VM-deltagelse, så kan dere få litt sårt tiltrengt entusiasme i retur. Så kan vi alle dø lykkelige i Norden.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.