Annonse
00:00 - 13. juli 2018

Donald Trump minner norske politikere på at bærebjelken i vår sikkerhetspolitikk kan svikte, skriver Aslak Bonde.

Donald Trump minner norske politikere på at bærebjelken i vår sikkerhetspolitikk kan svikte, skriver Aslak Bonde.

Annonse

Mens «alle» snakker om Donald Trump, Vladimir Putins stormaktsambisjoner, det britiske brexit-kaoset og innvandringspolitikken som nesten førte til at Angela Merkel mistet makten i Tyskland, gjør norske politikere sitt beste for å tone ned dramatikken i storpolitikken. De insisterer på at norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk ligger fast, og at det ikke er noen grunn til å tvile på at USA fortsatt vil forsvare oss, dersom våre grenser skulle bli truet.

Slik må det være i et lite land som Norge. Vi må analysere de store landenes egeninteresser og tilpasse oss som best vi kan – samtidig som vi jobber aktivt for å få de store landene til å definere vår sikkerhet som en del av sin egen. Mye av det arbeidet bør skje i det stille – det er også en fordel at det ikke er altfor mye innenrikspolitisk uenighet om måten vi jobber på. «Nu gjelder det å holde kjeft,» skrev statsminister Christian Michelsen til Bjørnstjerne Bjørnson under unionsoppløsningen i 1905. Han var redd for at dikterhøvdingen kunne skremme landene rundt oss med sin høystemte nasjonalistiske tale.

Ulempen med denne holdningen er at enigheten og den offentlige roen kan føre til at det heller ikke blir tenkt så mye. Politikerne blir i liten grad presset til å argumentere, og de sikkerhetspolitiske ekspertene får stort sett holde seg i sin egen boble – i to departementer og noen få forskningsmiljøer. Besvergelsene om at vår utenriks- og sikkerhetspolitikk ligger fast, kan enkelt sagt føre til at den over tid blir mindre robust enn den burde være.

Hvordan kan de sakte og målbevisst vri forsvars- og sikkerhetspolitikken slik at vi ikke får åndenød hver gang presidenten tvitrer?

Det er det USAs president minner oss om denne sommeren. Uansett effektene av Nato-toppmøtet og utfallet av neste ukes toppmøte med Putin, så viser Trump at USA kanskje ikke vil forbli det sikkerhetspolitiske fastpunktet det har vært i de siste 70 årene.

Tenk følgende scenario: Putin og Trump finner tonen i Helsinki på mandag. De starter en reell prosess for nedrustning og avspenning dem i mellom. I en slik situasjon vil Norges strategiske betydning for stormaktene bli dramatisk endret. USA vil ha mindre interesse av å sikre alliert kontroll av Nord-Norge og Svalbard, mens Russlands interesse vil være nesten uforandret. Det blir langt mindre sannsynlig at vi vil få amerikansk hjelp, dersom Russland skulle bruke militære midler for å forsvare russisk befolkning i Kirkenes eller egne interesser på Svalbard.

Hvem skal Norge ty til da? Det mest nærliggende er våre nordiske naboer. Eller vi kan satse på vår historiske allierte Storbritannia, eller kanskje gjøre noe historisk nytt: Legge vår skjebne i det europeiske forsvarssamarbeidets hender. Akkurat nå er de to siste alternativene sammenfallende. Britene ønsker sterkt å fortsette i det europeiske forsvarssamarbeidet på tross av at de forlater EU, men fra historien vet vi at britene og kontinentaleuropeerne har ulike strategiske interesser. Det kan vise seg igjen, og da vil Norge kunne komme i skvis.

Slapp av, vil ansvarlige politikere fra nesten alle partier svare på slike spekulasjoner. Sannsynligheten er fortsatt definitivt størst for at Nato-fellesskapet består i en troverdig form og at rivaliseringene mellom øst og vest, som gjør Norge så viktig for USA, vedvarer.

Samtidig er tidsperspektivene i sikkerhetspolitikken ekstra lange. Vi må se for oss mulighetene to-tre tiår frem i tid. Årsaken er at det tar veldig lang tid å bytte struktur og materiell i et moderne forsvar. Våre forsvarsplaner, vår etterretningsvirksomhet og våre jagerflykjøp binder oss så sterkt til USA at det vil ta meget lang tid å fjerne bindingene – om vi noen gang skulle bli nødt til å gjøre det.

Spørsmålet for norske politikere vil være om de skal forsterke og lage nye bindinger til vår viktigste allierte eller om de skal ta Donald Trumps omfattende og motstridende tvitring på alvor og forberede seg på at USA kan komme til å trekke seg fra sine Nato-forpliktelser. Da må vi bruke mer penger og krefter på å utvikle nye sikkerhetspolitiske allianser og kanskje litt mindre på å tilfredsstille USA.

En begynnelse er at Norge har bestemt seg for å kjøpe nye ubåter fra Tyskland og at det er blitt litt mer innhold i det nordiske forsvarspolitiske samarbeidet. Men det er foreløpig ikke et eneste tegn på at norske myndigheter sier nei når USA ber oss om noe som er mer i deres enn i vår interesse.

Da forsvarssjefen for noen år siden la frem sitt forslag til langtidsplan for Forsvaret, gikk han inn for å erstatte Orion-flyene på Andøya med en langt billigere drone-løsning, men USA fikk – uten åpen debatt – regjeringen og Stortinget til å forkaste det rådet. Nå skal vi bruke 10 milliarder kroner på å kjøpe fem fly av den såkalte P-8 Poseidon-typen. De skal samle inn etterretning fra store områder utenfor vår kyst – en etterretning som er enda mer interessant for USA enn for Norge.

Når norske soldater blir sendt til fremmede land for å «stabilisere» eller å drive «kapasitetsbygging», er det også nesten alltid USA som ber oss om det. Utvalget som gransket vårt Afghanistan-engasjement kom til at norske myndigheter bare nådde en av flere målsetninger med den mangeårige, livsfarlige innsatsen. Det var den som dreide seg om å hjelpe USA med å forfølge sine mål – vi viste at vi var en alliert til å stole på.

Det skal vi vise i årene fremover også. Vår sikkerhetspolitikk bygger i så stor grad på at USA garanterer vår sikkerhet, at det vil være uansvarlig av politikerne å komme på kant med amerikanerne for ofte og i for store saker. Det er de små skritt politikerne bør begynne å diskutere.

De bør begynne å snakke høyt og åpent om nye nordiske og europeiske sikkerhetspolitiske forankringer.

De kan for eksempel børste støv av et forslag Thorvald Stoltenberg fremmet for drøye ni år siden. Den tidligere utenriksministeren – faren til dagens generalsekretær i Nato – var bedt av Nordisk råd om å utrede forsvarssamarbeid. Et av forslagene var en nordisk forsvarsunion – noe som den gangen ble sett på som fullstendig urealistisk. De strategiske interessene til hvert enkelt land er for ulike – dessuten har vi forskjellige alliansetilknytninger. Selv i det rent praktiske forsvarssamarbeidet som innkjøp og vedlikehold av lettere militært materiell, har det vært vanskelig å få til noe.

Nå er situasjonen endret. Russlands folkerettsbrudd i Ukraina og en medfølgende intensivert øvingsaktivitet nær Baltikum har fått Sverige og Finland til å tenke nytt om sin egen sikkerhetspolitiske situasjon. De frykter at det kan bli storkonflikt mellom Russland og Nato i et av de baltiske landene, og da vil det bli mye vanskeligere enn før å opprettholde deres ulike former for nøytralitetspolitikk.

Norden alene blir antagelig for svakt til å virke avskrekkende. USA og/eller de europeiske stormaktene må i så fall gi en troverdig støtte til det som vil bli en nordlig regional forsvarsallianse. Det igjen betyr at vi må snakke høyt om mulighetene for å bli vevet inn i en kontinental-europeisk sikkerhetsstruktur. Noe som innebærer at vi i større grad forplikter oss overfor dagens EU-land og at vi klarer å få noen av de europeiske stormaktenes strategiske interesser til å sammenfalle med våre.

Da er det ikke langt igjen før vi er inne i en ny debatt om norsk medlemskap i EU.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Aktuelt