Annonse
00:00 - 01. juni 2018

Nasjoner som forestilte fellesskap

Forskning kan være en nøkkel til å forstå også andre typer samhørighet. 

Lillehammer 1994: Et eksempel på forestillingsevnen av nasjonen som «et dypt horisontalt kameratskap»?  Foto: Pål Hansen / NTB Scanpix
Annonse

Fellesskap kommer i mange former. Det handler om følelsen av å høre sammen med noen eller mange, i øyeblikket eller for evigheten, som gjør det til et vanskelig fenomen å definere. Fellesskapets realitet fremtrer ofte tydeligst for dem som står utenfor. Fellesskap er nødvendigvis både inkluderende og ekskluderende, og foranderlige.

Nasjonen er historiens kanskje mest komplekse og politisk potente form for fellesskap. Den er også relativt ny, sammenlignet med diverse lokale, familiære, religiøse eller politiske fellesskapsformer. Vi vet fra norsk sammenheng hvilken rolle nasjonen har spilt, der også historiefaget har tatt del i «nasjonsbyggingen».

I internasjonal forskning har det vært vanlig å se nasjonens og nasjonalismens fremvekst som svar på moderniseringens og industrialiseringens samfunnsomveltninger. Eller som resultat av en ideologi, med røtter hos Rousseau og Herder. Men kan dette forklare hva som fikk folk til å begynne å elske og dø for nasjoner? Eller å hate og drepe i nasjoners navn? Hvordan oppsto nasjonalfølelsen?

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse