Kommentar

Jeg er luta lei alle fordommene som rettes mot hjemmet mitt, skriver Nazish Khan.

---

KJØNNSLIV

Kjønnsliv er en spalte om kultur og biologi, feminisme og anti-feminisme, kjærlighet og kjærlighetskamp.

Spaltistene er Marianne Nordli, Eline Lund Fjæren, Nazish Sbeen Khan, Kyrre Wathne og Hannah Helseth.

---

«Bor du fremdeles på Stovner!?» Venninnen min jeg tilfeldigvis møtte etter flere år på en konferanse er sjokkert. «Jeg er så glad for at jeg kom meg ut av den ghettoen for flere år siden og reddet fremtiden til barna mine», sier hun idet hun haster forbi meg. Jeg står igjen like sjokkert av hennes utbrudd. Hva er det som er så galt med å bo på Stovner? Tankene mine vandrer til mediahysteriet om Stovner den siste tiden. Spesielt til Oslo Frps «ghettosafari» natt til 1. mai, hvor politikerne kom i buss og besøkte bydelen som om innbyggerne var fra en annen planet. Dette besøket vakte ikke annet enn en enorm følelse av fornærmelse i meg. Jeg er oppvokst på Stovner, bor fremdeles her med min egen familie og har ingen planer om å flytte herfra. Mine barndomsminner er fylt av latter, vannkrig på sommeren, og skøyter på vinteren, åpen dør hos naboer, aktiviteter og samhold både på skolen og i borettslaget. Det viktigste minnet jeg har er følelsen av trygghet som eksisterer den dag i dag. Det er denne tryggheten jeg vil at mine barn skulle ha, tryggheten til å utfolde seg og være stolt av hvem de er.

Verden går i dag igjennom en omfattende globaliseringsprosess hvor ulike etnisiteter og kulturer sameksisterer og er i ferd med å smelte sammen. Norge er intet unntak. Denne prosessen foregår raskt. Naturlig nok vil vi møte på utfordringer. Istedenfor å kategorisere og svartmale er det nok mer konstruktivt å møte disse utfordringene som et felles samfunnsproblem og finne løsninger, heller enn å blåse de ut av proporsjoner.

Stovner har – i likhet med andre bydeler – utfordringer. De må vi jobbe med. Men hva med å fokusere på de positive sidene også?

Stovner er mer multikulturelt i dag enn det var da jeg vokste opp på 80-tallet. Riktignok hadde jeg en trygg og lykkelig oppvekst her, men var forvirret i tenårene når det gjaldt hvem jeg egentlig var, hva min identitet var. På skolen hadde jeg bare norske venner som sa at jeg var helt norsk. De glemte at jeg hadde en tokulturell bakgrunn. Inni meg følte jeg meg ikke helt norsk. Hjemme ønsket foreldrene at jeg skulle være helt pakistansk, men jeg følte meg ikke helt pakistansk heller. Det tok meg flere år å finne meg selv. I godt voksen alder innså jeg at jeg er et produkt av to kulturer, både den norske og den pakistanske. De er en del av meg og hvem jeg er. Jeg har valgt det beste fra begge kulturer og skapt min egen multikulturelle identitet hvor jeg ikke føler presset om å bli enten norsk eller pakistansk.

Veien hit var lang og smertefull, og mitt indre føltes som Munchs Skrik. Det er denne smerten jeg ville spare mine barn for. De skal ikke være redd eller flau over hvem de er. De skal ikke ha komplekser for at de ikke er norske nok eller pakistanske nok. De skal være stolte av at de er norskpakistanere. For å skape denne tryggheten hos mine barn var det svært viktig for meg at de vokste opp i et multikulturelt miljø med både etnisk norske barn og barn fra andre kulturer. Stovner var et helt bevisst og naturlig valg.

Mine barn er mer selvsikre og bevisst på sin multikulturelle identitet enn det jeg var. De har venner fra ulike kulturer. Målet var å oppdra barna mine til å bli selvstendige individer som ser forbi sosial status, etnisitet, fordommer og legger mer vekt på toleranse, respekt for medmennesker uansett kultur og ikke være flau over hvem de er. Dette målet føler jeg i stor grad er nådd. Når jeg ser Silje, min datters venninne, lære henne punjabi-dansen bhangra fordi hun mestrer den bedre, og datteren min lære Silje å lage verdens beste norske kjøttkaker, er det en indikasjon på at vi på Stovner har kommet langt i vår multikulturelle utvikling. For fremtiden er faktisk en globalisert verden der ulike kulturer vil sameksistere og til en viss grad smelte sammen.

Stovner har – i likhet med andre bydeler – utfordringer. De må vi jobbe med. Men hva med å fokusere på de positive sidene også? Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen om at Stovner er en ghetto hvor man ikke tør gå ut om kvelden og må se seg over skulderen. Stovner er mitt trygge hjem, og jeg er luta lei av det ensidige fokuset og alle fordommene som rettes mot hjemmet mitt.

Både østkanten og vestkanten i Oslo sliter med ulike typer utfordringer. Den 12. desember 2016 kom det en artikkel i Dagsavisen der politiet i Asker og Bærum advarer mot at flere unge slutter seg til høyreekstreme miljøer på Oslos vestkant. Politiet ba lærerne se etter faresignaler og gripe inn. Da jeg leste dette følte jeg at utviklingen mot et tolerant multikulturelt samfunn stagnerte og ble skjøvet tilbake i tid. Som en norsk-pakistansk mor vil jeg da føle meg mer utrygg og redd for sikkerheten til mine barn i dette området enn på Stovner, der den multikulturelle utviklingen, med sine fordeler og ulemper, florerer og er godt på vei til å bli integrert i et globalisert verdenssamfunn.

Mer fra Kommentar