Når Trumps Amerika nå står overfor et Kina som er i ferd med å bli en stormakt igjen – i en konfrontasjon hvor verden vakler stadig nærmere en handelskrig om tradisjonelle industriprodukter som stål – kan det virke som om Washington fullstendig har glemt hvilke mekanismer som opprinnelig sikret Amerikas dominans etter den kalde krigen.
Av alle mytene som har befestet Amerikas hegemoni de siste tretti årene, har myten om teknologien vært den mest kraftfulle. Den fremstilte teknologien som en naturlig og nøytral kraft som på sikt ville virke utjevnende på maktbalansen mellom landene. Teknologien var ikke noe man burde forsøke å påvirke eller styre; man måtte bare tilpasse seg den. Hvem som eide den, var langt mindre viktig enn hvem som brukte den – og hvordan.
Amerikanske beslutningstagere visste meget godt at kjennetegnet på effektivt hegemoni er at dets virkemåte er usynlig. Å få andre land til å gjøre det du ønsker, er enklere dersom de tror at det ikke bare er i deres egen interesse, men at det også er historiens og fremskrittets naturlige gang.
En global landsby var under utvikling, takket være nettverkstilknytning og data. Man kunne si «historiens slutt» på mange språk, men ingen språk kunne uttrykke det like overbevisende som det teknologiske. Aldri før hadde det vært mulig å være så optimistisk på kapitalismens vegne uten å nevne den ved navn. For klikken rundt World Economic Forum i Davos var det mindre risikabelt å be folk tilpasse seg teknologidrevne samfunnsendringer enn å be dem bøye seg for markedets luner.
Slike talefigurer har lenge tilslørt grunnleggende sannheter om forholdet mellom teknologi og makt. For det første: Den globale landsbyen var bare global i den utstrekning dens hovedsponsor – USA – hadde behov for det.
Den globale landsbyen var bare global i den utstrekning dens hovedsponsor – USA – hadde behov for det.
For det andre: Det var ingenting naturlig eller nøytralt ved standardene, nettverkene og protokollene som drev det digitale universet. De fleste av dem vokste ut av den kalde krigen og hadde som formål å spre amerikansk dominans til nye områder.
For det tredje: Å slutte seg til ett enkelt, ubrytelig nettverk med tilsynelatende universelle prinsipper var knapt veien til nasjonal frigjøring. Nettverkstilknytning og digitalisering har i liten grad utvisket gamle ulikheter, men cyberkrigføring, kunstig intelligens og overvåkning har skapt mange nye.
Ikke desto mindre har denne ideologien – internetts ideologi – tjent amerikanske interesser vel og gitt Washington mulighet til å kjøpe seg tid og dyrke frem verdens største teknologiselskaper. Men nå, i 2018, begynner ideologien å vakle.
Dagens globale landsby virker langt mindre global. Bare se på digitale plattformer som, med sin evne til å tilpasse seg alle markeder, skulle utgjøre høydepunktet av USAs tekno-hegemoni. Planen virket, men bare i begynnelsen, inntil Silicon Valley innså at USAs nærmeste allierte ikke hadde noen betenkeligheter med å bruke sine økonomiske muskler til å styrke lokale utfordrere til de amerikanske teknologigigantenes globale ekspansjon.
Uber kan tjene som eksempel: Selskapets globale ambisjoner er blitt stanset av Ola i India, DiDi i Kina, 99 i Brasil, Grab i Sørøst-Asia og Yandex Taxi i Russland. Med unntak av Yandex er alle disse utfordrerne – inkludert Uber selv – blitt finansiert av Japans Softbank, og inngår i dag i Softbanks Vision Fund, som forvalter penger for USAs nærmeste allierte, fra Saudi-Arabia til De forente arabiske emirater. Etter å ha tapt store summer måtte Uber til slutt kaste inn håndkleet.
Kinas fremgang har utfordret mange andre myter bak det amerikanske tekno-hegemoniet. For det første: De en gang så nøytrale standardene – som 5G – ble plutselig gjenstand for intens motstand, hvor Beijing gikk inn for regler som favoriserte deres egne selskaper.
De globale ambisjonene til Huawei og ZTE, og den voldsomme veksten til Tencent, Baidu og Alibaba, har også tvunget Washington til å gjøre det utenkelige: å ty til rå makt, og dermed gjøre hegemoniet synlig.
Amerika etter Trump kommer bare til å ha ett valg.
Trumps veto mot Qualcomm-Broadcom fusjonen, de nesten kvelende tiltakene mot ZTE ved å blokkere deres amerikanske leverandører, det kontroversielle notatet fra Det hvite hus om å nasjonalisere USAs 5G-nettverk – man kan selvsagt lese alt dette som en bekreftelse på USAs fortsatte overlegenhet.
Men uten mytene vil ikke USA like lett kunne overbevise andre land om å la sine industrier bli undergravd av amerikanske selskaper, om å gi opp å utvikle sin egen kunstige intelligens eller om aldri å stille spørsmål ved bestemmelsene om fri flyt av data som amerikanske forhandlere omhyggelig har fått inn i store handelsavtaler. Kina har gjort nøyaktig det motsatte og lyktes. Hvorfor skulle noen da frivillig fortsette å danse etter USAs pipe?
Det amerikanske teknologiske hegemoniets begrensninger var åpenbare for Barack Obama, som styrket den digitale mytologien rundt temaer som «internett-frihet» samtidig som han prøvde å begrense Kinas ekspansjon innenfor rammeverket av et USA-ledet globalt handelsregime.
Trump gjorde slutt på det mytologiske aspektet. Han skadet dessuten det amerikanske teknologiske forspranget på lang sikt ved å kutte i forskningsmidler, begrense immigrasjon (som teknologibransjen er svært avhengig av), og til og med forhindre den umiddelbare oppløsningen av Kinas ZTE.
Amerika etter Trump kommer bare til å ha ett valg: å fortsette å utfordre selve den globale økonomiske ordenen som for tiden hindrer USAs egne globale ambisjoner, samtidig som de må utvikle en omfattende anti-Beijing-strategi for å straffe sine egne allierte for å gjøre seg avhengige av de kinesiske teknologigigantene.
Når den teknologiske kalde krigen bryter ut for alvor, vil det ikke være åpenbart hvilken side som forsvarer den globale kapitalismens interesser.
Oversatt av Marius Middelthon.