Aktuelt

I år kommer fotballen hjem

Her er et akkurat passe anglofilt forsøk på å forklare hvorfor England kan vinne VM.

---

Ballbesettelse

Betraktninger i anledning verdensmesterskapet i fotball, som åpner i Russland 14. juni.

Nye tekster kommer gjennom mesterskapet, både på papir og eksklusivt på nett gjennom mesterskapet.

Tidligere spalter:

Glem Nederland – russene fant opp totalfotballen.

---

Lørdag 30. juli 1966 koker London. Etter 90 minutter på Wembley er det ennå ikke kåret en vinner i denne skjebnesvangre fotballkampen. Vest-Tyskland og England har scoret to mål hver, og lagene må ut på matta med slitne ben og kokende hoder for å avgjøre kampen. Elleve minutter ut i ekstratiden sender Alan Ball et innlegg inn i feltet. Ballen lander hos målmaskin Geoff Hurst, som fyrer av gårde et skudd som treffer undersiden av tverrliggeren. At ballen aldri var inne er det ingen som bryr seg om, for den sovjetiske dommeren blåser i fløyta. Målmaskinen ekspederer en hel nasjon, og sender hele landet inn i en gledesrus De britiske øyer siden ikke har sett maken til. England er verdensmestere i fotball.

I dag er både kaptein Bobby Moore, Alan Ball og trener Alf Ramsey døde. Så synes Englands fotballhistorie og stolthet også å være. Siden den etterlengtede triumfen på hjemmebane i 1966 har ikke fotballens hjemland stort å skilte med. Tre ganger har de ikke kvalifisert til mesterskapet (deriblant til VM i 1994, da Norge vant kvalifiseringsgruppen foran Nederland, med England på en katastrofal tredjeplass), og aldri vært i en finale. I forrige VM endte England på sisteplass i gruppespillet. Alltid dårlige, alltid like smertefullt for britene som liker å tro de er best i verden i idretten de selv fant opp.

Til tross for at man faktisk må huske krigen (nesten) for å huske det engelske landslaget som et godt lag, er vi mange her til lands med en tilsynelatende irrasjonell dragning mot dette kronisk elendige og underpresterende landslaget. Svaret på dette mysteriet finner man på en hvilken som helst norsk fotballpub en lørdag mellom august og mai. Der vil du mest sannsynlig møtes av et hav av rødt, med enten «Glory, glory, Man. United» eller «You'll never walk alone» rungende veggimellom. Fransk, tysk, spansk, italiensk klubbfotball? Glem det, her til lands er det Premier League som gjelder.

Helt siden «The wingless wonders» tok pokalen hjem i 1966, har forventningene vært enorme til Englands landslagsgutter. Med generasjoner av spillere som Paul Scholes, Steven Gerrard og David Beckham (kalt den «gylne generasjon», til tross for at de ikke vant noe som helst), er det kanskje ikke så rart at man krever landslagssuksess. Ved ethvert nederlag – som det de siste 52 årene er blitt mange av – har den britiske tabloidpressen kvesset sine nådeløse penner ved første og beste anledning. Som The Sun slo opp i krigstyper etter Englands forsmedelige 4-1-tap mot Tyskland i Sør-Afrika i 2010: «Message to the England players after Germany gave them one hell of a beating: YOU LET YOUR COUNTRY DOWN». Englands fotballhistorie er en om lidelse, nederlag og optimisme som gang på gang blir knust.

I gjennomsnitt har det meget unge laget mindre enn 20 landslagskamper.

Men i år synes forventningene å være lavere enn tidligere. Kanskje klok av skade, kanskje fortsatt traumatisert etter det katastrofale nederlaget mot lilleputt Island i EM for to år siden, snakker ikke britene om gull og grønne skoger. Mest sannsynlig er årets 23 engelske spillere grunnen. De er både yngre og antatt svakere enn på veldig, veldig lenge. I gjennomsnitt har det meget unge laget mindre enn 20 landslagskamper. Bare fem spillere i sommerens tropp var med da England ble kastet hodestups ut av gruppespillet i Brasil for fire år siden og samtlige 23 spillere spiller i hjemlig liga. Joa, det skorter kanskje på internasjonal rutine, men på den annen side er ikke de britiske ungguttene traumatisert på samme måte som eldre spillere er: Ingen arr, intet press.

Likevel er det ikke slik at det engelske folk vil være fornøyd med samme utfall som forrige verdensmesterskap. Mye er nytt under solen siden den gang, blant annet landets løsrivelse fra Den europeiske union. Om man tillater seg å trekke paralleller fra politikken til idretten, kan man påstå at brexit ikke bare har gitt britene fornyet tro på eget land, men også på eget landslag. Rule, Britannia, på bøljan blå, men også på fotballbanen.

Men om man skal tro England-trener Gareth Southgate, har ikke Brexit-sjåvinismen gjennomsyret landslaget: «Jeg tror jeg vet hvor vi er. Vi er rangert som nummer 13, og ikke like utviklet som Brasil og Tyskland». Bak disse uttalt lave forventningene ligger også det med årene så velkjente presset der. Men i år er den evige drømmen om et nytt VM-gull gjemt bak en slags schizofren, ironisk dobbelthet man ikke finner andre steder enn på balløya. Selvsagt skal England vinne hele greia, men innerst inne hater de seg selv. Britpop-bandet Blur sier det best: Modern life is rubbish.

Så er det også vi som tror de kan gå langt, kanskje hele veien til finalen og ta trofeet med over kanalen. Med årets unge og uerfarne tropp har de nesten ingenting å tape. Det er unikt i britisk fotballhistorie. England har også en høyst levelig gruppe, der de kanskje taper mot Belgia, men skal kunne slå Tunisia og senere valse over VM-jomfru Panama. I første utslagsrunde møter de vinneren av VMs svakeste gruppe, som etter alle solemerker blir enten Polen eller Colombia. Det er overkommelig motstand, men om England vinner den, ligger sluttspill-oppsettet an til at de ikke kan gå utenom den store, historiske bøygen – Tyskland. Det går an å håpe på en reprise av finalen i 1966, men man minnes smertelig Gary Linekers noe klisjéfylte og profetiske utsagn etter ett av Englands mange tap mot «Die Mannschaft»: «Fotball er et enkelt spill. 22 mann løper etter en ball i 90 minutter. Så vinner Tyskland».

Når vi allerede snakker i platitydiiske termer: Ballen er rund, dens veier er uransakelige, cup er cup, og i et VM kan alt skje. I løpet av mesterskapets første helg har tre kanonfavoritter allerede snublet: Argentina avgitt poeng mot Island, Brasil spilt uavgjort mot lille Sveits og Tyskland tapt mot Mexico. Bookmakere har – heldigvis, sett med britiske øyne – aldri helt rett. Neymar, Messi, Ronaldo, sier du? Pfft. La meg kontre med Harry Maguire, Ruben Loftus-Cheek og Jesse Lingard mens jeg nynner på britenes fotball-nasjonalhymne: I år kommer fotballen hjem.

England møter Tunisia i sin første kamp i dag, mandag 18. juni. 

Mer fra Aktuelt