Annonse
00:00 - 29. juni 2018

For fotballen er livet enkelt

Hvorfor denne trangen til å åndeliggjøre noe så enkelt og håndgripelig som o jogo bonito

Metafysikk manifestert? Det er VM 2010 i Sør-Afrika og Cristiano Ronaldo har bommet på mål. Nord-Koreas R. Jun Il er også der. Var Portugals lavtliggende forsvar et bilde på Max Webers teorier om katolske arbeidsetikken? Spilte diktaturet Nord-Korea mer organisert enn demokratiene? Portugal vant i alle tilfeller kampen 7–0. Foto: Jurie Senekal/Getty Images
Annonse

Ballbesettelse

Betraktninger i anledning verdensmesterskapet i fotball, som startet i Russland 14. juni og avsluttes med finale 15. juli. 

Nye tekster kommer gjennom mesterskapet, både på papir og eksklusivt på nett gjennom mesterskapet.

Følg spalten og les flere artikler her.

Det som gjør at så mange av oss benker oss ned foran tv-en for å høre Alsaker hyle inne mens solen skinner ute, er den fagre buketten av fotballstiler som mangfoldiggjør seg på skjermen disse fire ukene hvert fjerde år. Fra Brasil, med sin blendende raske fotball og ekstreme individuelle ferdigheter, anført av driblegeniet Neymar, til Island, som har videreutviklet stilen Drillos holdt seg med på 90-tallet: dødballer, duellsterke spisser som river, sliter og kriger for å få den ene ballen de trenger i mål.

Når det fungerer, kan det være like deilig å bevitne et islandsk krigermål som et fintspillende Brasil-angrep, uansett hvor diametralt ulike spillestilene er. Å se sagaøya spille mot sambaens hjemland ville nesten ha vært som å se den 94 kilo tunge spydkasteren Andreas Thorkildsen konkurrere mot mellomdistanseløperen Vebjørn Rodal, en liten spirrevipp på knapt 77 kilo, i frittstående. At turnmatta er et kvadrat på 144 kvadratmeter er likt for alle, men utover det er forutsetningene helt ulike.

De vidt ulike måtene å spille fotball på har ført til det som synes å være en hel idéhistorisk tradisjon: åndeliggjøringen av fotballen, ment for å gi idretten et slags metafysisk tilsnitt. Kanskje mest ivrig ført i pennen av den britiske sportsjournalisten og forfatteren Jonathan Wilson. Han mener Max Webers teorier om den protestantiske arbeidsetikk manifesterer seg på fotballbanen, for protestantiske landslag jobber hardere og presser dermed høyere enn sine katolske motstandere. Siden de ikke besitter den nordeuropeiske arbeidsmoralen, har de sydlige katolske landene funnet andre måter å organisere spillestilen sin på. Den må også være mer effektiv, hevder han, da det er katolske land som har vunnet nesten alle VM-trofeer.

For hvordan skal man egentlig forklare landslagenes påfallende ulike tilnærming til taktikk og spillestil? Noen benytter metafysiske forklaringsmodeller, som Jonathan Wilson. Andre tyr til politikkens klamme forklaringsmodell, med gjengangeren om at diktaturer spiller mer organisert og på lavere risiko, mens åpne demokratier generelt sett har friere spillerroller. Felles for disse teoriene er at man tillegger ulike fotballag en abstrakt sjel, noe transcendent som gjør at lagene spiller som de gjør. Men i anledning årets Karl Marx-jubileum kan det være på tide å børste støvet av den gode gamle materialismen. Metafysikk er opium for fotballfolket.

Metafysikk er opium for fotballfolket.

For hva om Brasils tekniske fullkommenhet forklares av landets trange gater, endeløse strender og bare føtter, ikke Max Webers teori fra 1904, 26 år før det første verdensmesterskapet i fotball? Eller at katolske lands dominans i VM-historien er ganske logisk, befolkningsstørrelse og klimatiske forhold tatt i betraktning? Og kan ikke inntredenen av verdens minste VM-land gjennom tidene, Island, forklares av en usedvanlig samkjørt generasjon spillere, en særs fotballfiendtlig – dog effektiv – taktikk, samt økonomiske muskler mange andre land bare kan drømme om? Dette, i motsetning til at islendingene skal ha et slags iboende markerings- og erobringsbehov, slik det postuleres i NRK-dokumentaren Island mot verden.

En entydig forklaringsmodell vil man nok aldri finne, men ikke bare er de mer abstrakte teoriene søkte, de er også en kilde til stor frustrasjon. Fotballen nytes best som et enkelt og håndgripelig pusterom i en ellers gjennomintellektualisert hverdag. De tok musikken og moten, men o jogo bonito får de aldri. For det rev litt i hjertet da jeg leste den ellers så sindige Aslak Nore sitt D2-essay om Lionel Messi: Å fatte kvalitetene hans «er som å titte opp på stjernehimmelen. Vi fornemmer størrelsen, men klarer ikke å begripe dimensjonene». Vakkert teologisk, samtidig det rene semantiske sprøyt. Og så er Cristiano Ronaldo en langt bedre fotballspiller. Men det er en helt annen diskusjon.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.