«Teknologien er kommet for å bli.» Ja vel. Slik kan foreldre bli klippet av, når de spør om skolen har en holdning til hvordan man kan begrense barnas skjermbruk hjemme – nå som mange førsteklassinger får utdelt Ipad på skolen. På baksiden av denne avisen sier Gudmund Hernes seg enig i at seksårsreformen – som ble utformet mens han var statsråd – bør evalueres. Det første skoleåret er blitt mer «skolete» enn lovet, «lek og læring» er blitt erstattet med stadig flere kompetansemål. Hernes trekker frem Ipaden som en av endringene som er skjedd siden grunnskolereformen, R97.
Nettopp skjermbruk blir raskt tema når voksne med barn i skolealder møtes. Problemstillingen er akutt aktuell for mange av oss: Hvordan skal vi regulere barnas skjermbruk, når skolen, naboen og ungens bestevenn hverken har sammenfallende regler eller felles normer? Hva gjør vi når ungen endelig har fått en venn i gata, og han har en skjerm fem ganger så stor som den vi har i stuen, på rommet sitt? Og hva med han som har med seg Ipaden på lekeplassen? Hvordan motivere seg for å ta kampen når ungen maser om å spille eller se på at noen andre spiller, bare litt til?
Det mest provoserende ved utsagn som «teknologien er kommet for å bli», er at det gir seg ut for å være en verdinøytral konstatering av fakta. Å bli møtt med den frasen når man på slutten av foreldremøtet forsøker å åpne en samtale om teknologi som er så ny at ingen kan skilte med tung erfaring, og som endrer seg mens vi snakker – er ikke bare en fornærmelse. Det er også et tydelig ideologisk signal. «Digital kompetanse» overkjører alle innvendinger.
Men hva er digital kompetanse, om ikke nettopp å utvikle en kritisk bevisst holdning til den nye teknologien, hva den kan brukes til og hvordan den virker, positivt og negativt? Apple-gründeren Steve Jobs lot som kjent sine egne barn vokse opp i et lavteknologisk miljø. Avhengighetsforskningen – den som kobler klikkutløst endorfinrus og vanlig rus – er kommet langt nok til at «internettavhengighet» er etablert som en folkelig diagnose. Selvsagt har teknologien positive sider. Men hvilke muligheter har vi som foreldre til å beskytte barna våre mot de negative? Hvor tidlig skal vi utsette dem for det sosiale presset som ligger i å vurdere seg selv og andre uten stans? Det er det bekymringen dreier seg om, ikke hvorvidt vi kan skru tiden tilbake eller stoppe verden og gå av. Det er muligens møteplaging å påpeke det, men det er jo nettopp fordi teknologien er kommet for å bli, at vi trenger å snakke om den.
MKS