Annonse
00:00 - 01. juni 2018

Alle dagene etterpå

Det er 14 år siden terrorangrepet i Beslan. Hvor lang tid tar det å lege sårene?

Samhold: Georgij Dzgojev (14) var bare syv måneder gammel da skolene i Beslan åpnet dørene etter sommerferien den 1. september 2004. Moren ble hjemme for å passe ham, mens søstrene Fatima, da ti år, og Zalina, da åtte, bega seg avgårde for å feire første årets første skoledag. Bare Fatima kom hjem igjen, hardt skadd. I dag er hun 24, men vil alltid mentalt være et barn, helt avhengig av pleie fra lillebroren og foreldrene.
Annonse

Terrorangrepet i Beslan

1. september 2004 stormet tsjetsjenske og ingusjetiske islamister skole nummer én i byen Beslan i den russiske delrepublikken Nord-Ossetia.

Terroristene tok nærmere 1 200 mennesker som gisler, de fleste av dem skolebarn.

Etter tre dager stormet russiske styrker skolen ved hjelp av tunge våpen. 334 av gislene ble drept, 186 av dem barn.

Russiske myndigheter fikk sterk kritikk for håndteringen av gisselaksjonen.

Kilde: snl.no

Gravlunden i Beslan må være Russlands mest velholdte. Marmorgravene skinner i det gylne ettermiddagslyset, rad på rad. Igjen blir jeg slått av hvor mange det er. Hele familier ligger side ved side. Gorod angelov står det med kyrilliske bokstaver over porten som leder inn til de døde. «Englebyen».

Bortsett fra en vaktmester som rusler rundt og feier løv, er gravlunden tom. På en av gravene er det festet fargerike ballonger; rosa, grønne, blå. De flagrer lekent i kveldsbrisen. «Irina Berezova» står det inngravert på steinen. En skolejente med kort, krøllete hår smiler mot oss fra bildet på steinen. Dagen i forveien skulle hun ha fylt 23 år.

Irina ble bare ni år gammel. Som alle de andre i Englebyen ble hun drept den 3. september 2004.

Fjorten år. Det er snart fjorten år siden en gruppe tungt væpnede terrorister angrep en barneskole i Beslan og tok over 1200 mennesker – skoleelever, lærere, foreldre og småsøsken – som gisler. Da det tre dager lange gisseldramaet var over den tredje september 2004, hadde 186 barn og nesten like mange voksne mistet livet.

Verdenspressen fulgte tragedien minutt for minutt, men så snart de døde var i jorden, pakket journalistene koffertene og reiste videre til neste nyhet. Innbyggerne var overlatt til seg selv, til en bunnløs sorg og et voksende raseri.

Minnesal: Diskusjonene om hva som skulle skje med gymsalen var lange og vonde. Skulle den rives eller bevares? Til slutt landet man på det siste. For noen år siden ble det bygget et forgylt tak over gymsalen for at den skulle være beskyttet mot vær og vind. Også skolebygningen står fremdeles, delvis ødelagt etter sammenstøtet mellom terroristene og spesialstyrkene. Det er fortsatt ikke bestemt hva som skal skje med selve skolebygget.

Hvorfor hadde ikke myndighetene klart å forhindre terrorangrepet i en region med flere veisperringer og sjekkpunkter enn spritutsalg? Spørsmålene var mange. De offisielle svarene var få og lite troverdige. Konspirasjonsteoriene hadde gode kår. Samholdet fra ukene like etter tragedien, utviklet seg raskt til splittelse, fiendskap, giftige beskyldninger, sågar misunnelse.

Ikke noe sted i Russland har jeg tilbragt mer tid enn i Beslan. I timevis har jeg sittet ved enkle kjøkkenbord og lyttet til tapre, fortvilte mødre. Det er nå gått åtte år siden sist jeg var her, og jeg har ofte lurt på hvordan det gikk med mødrene i den hardt prøvde provinsbyen.

Et umulig valg. Aneta Dogan tar imot meg i blokken i utkanten av Vladikavkaz, hovedstaden i Nord-Ossetia, der hun bor nå. Det er mange år siden hun flyttet fra Beslan. Hun orket ikke å bo der lenger, så tett på minnene. Selv om vi begge er blitt åtte år eldre siden sist, virker hun yngre nå. Kanskje fordi hun har farget håret, kanskje fordi hun har lagt på seg litt, men mest fordi det lyser av ansiktet hennes igjen. Ordene er imidlertid de samme som før:

– Alle disse årene føles som en drøm, nesten uvirkelige, sier hun. – En gang i uken drar jeg inn til Beslan og besøker Alanas grav. Jeg føler fremdeles skyld, men med intellektet forstår jeg at det var et umulig valg jeg ble stilt overfor.

Den første september 2004 hadde Aneta fulgt eldstejenta Alana på åtte og et halvt til første skoledag. Med seg hadde hun også den yngste datteren, Milena, som bare var ett år gammel. Sammen med hundrevis av livredde barn og voksne ble de jaget inn i skolens gymsal av de tungt væpnede terroristene. Her ble de sittende tett i tett, reddslagne, varme og tørste. Ute var det over tretti varmegrader, i gymsalen var det enda varmere. Til å begynne med hadde Aneta likevel vært ved relativt godt mot. Hun hadde gått ut fra at myndighetene ville gripe inn, ja, kanskje ville president Putin dukke opp i egen person og ordne opp? Men timene gikk, dag ble til natt og en ny dag opprant.

President Putin kom aldri, men utpå ettermiddagen den andre dagen troppet Ruslan Ausjev, tidligere president i naborepublikken Ingusjetia, opp i gymsalen. Han klarte å overtale terroristene til å slippe fri de aller yngste barna. Aneta tok det som en selvfølge at hun også fikk ta med seg Alana, for hvem ber vel en mor om å forlate barnet sitt? «Bare de aller minste barna!» lød den brutale ordren fra terroristene. Ettåringen Milena hadde allerede mistet bevisstheten. Åtteåringen Alana, derimot, så ut til å greie seg noenlunde bra. Aneta reiste seg og gikk ut av gymsalen med yngstedatteren i armene.

Dagen etter ble Alana drept under stormingen av skolen.

Sorgen som ikke tar slutt: Det går ikke en dag uten at Aneta Dogan tenker på datteren Alana, som bare ble åtte og et halvt år gammel. Det siste året har Aneta funnet tilbake til Gud: – Når jeg ber, føler jeg at jeg er nær Alana. Det føles bra.

Dom til besvær. Milena har nettopp fylt fjorten og er, som så mange jenter i den alderen, sjenert og fåmælt.

­­– Hun drømmer om å bli journalist, smiler moren. – Jeg prøver å overtale henne til å bli lege i stedet.

Når Milena er forsvunnet inn på rommet igjen, kommer det stille fra Aneta:

– Hele livet mitt er viet disse to: datteren som døde og datteren som overlevde. Bare når det skjer noe bra i Milenas liv, kjenner jeg glede i hjertet.

Om forfatteren

Erika Fatland er forfatter og sosialantropolog. Hun har skrevet flere bøker fra Russland og nabolandene. 

Hun skrev masteroppgave om Beslan, og intervjuet i 2007 berørte av gisseldramaet. 

I 2010 vendte hun tilbake og gjorde nye intervjuer, også av granskerne av angrepet. Boken Englebyen. Fortellinger fra Beslan kom ut i 2011.

Les flere artikler av forfatteren på morgenbladet.no, søk på Erika Fatland.

Første gang jeg var i Beslan, i 2007, snakket alle om menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg og søksmålet mot den russiske stat. Det var mødrenes eneste håp om å oppnå rettferdighet og kanskje få svar på de mange spørsmålene ingen så langt hadde kunnet svare på. Den europeiske menneskerettighetskvernen maler langsomt, men den maler, og i fjor falt endelig dommen. I et 240 sider langt dokument konkluderer domstolen med at russiske myndigheter ikke gjorde nok for å forhindre angrepet, til tross for etterretningsvarsler om at noe var i gjære, og at det under stormingen av skolen den siste dagen ble brukt unødig tunge våpen, noe som i sin tur førte til at unødig mange liv gikk tapt.

– Personlig skulle jeg ønske at dommen var mer kategorisk, sier Aneta. – Vi sitter fremdeles igjen med mange ubesvarte spørsmål, for domstolen har ikke gjennomført noen selvstendig gransking, slik vi håpet den ville gjøre. For øyeblikket diskuterer vi hvordan vi nå skal gå videre. Vi i komiteen Beslans Mødre ønsker oss en objektiv etterforskning. Mitt høyeste ønske er å få visshet om hva som skjedde de tre septemberdagene, svart på hvitt, punkt for punkt.

Noen å ta vare på: Marina Pak mistet sin eneste datter, tolv år gamle Sveta, i terroraksjonen. Etter terroraksjonen giftet hun seg med en enkemann for å ta seg av de to døtrene hans. Ekteskapet gikk dårlig. For fem år siden adopterte Marina en gammel gutt:
– Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten German. Uten ham ville jeg ha vært alene i verden.

Vi sitter fremdeles igjen med mange ubesvarte spørsmål.

Av domstolen ble den russiske stat dømt til å betale 5000 euro i erstatning for hvert av gislene som ble skadet, og 10 000 euro i erstatning for hvert gissel som ble drept.

– Problemet er at bare 409 berørte var med på søksmålet, forklarer Aneta. – De øvrige forsto enten ikke hva det handlet om eller var engstelige for å berøre politisk betente spørsmål. Kun de som deltok i søksmålet har fått erstatning, men nå vil selvsagt alle ha.

Stillstand. – Hva heter du?

Fatima Dzgojeva er blitt 24 år gammel, men ser fremdeles ut som om hun er tolv. Hun har ikke forandret seg det minste siden jeg møtte henne sist, for ti år siden. Som den gang stiller hun det samme spørsmålet igjen og igjen, med grøtet, uklar stemme: Hva heter du? Hva heter du?

Under stormingen av skolen ble Fatima truffet av en granatsplint i pannen. Splinten gikk gjennom hjernen hennes og kom ut gjennom bakhodet. Legene var nødt til å operere bort deler av hjernen. I tre år var hun sengeliggende, ute av stand til å kommunisere. Fremdeles tilbringer hun store deler av året på sykehus og rehabiliteringssentre i Rostov, Moskva og Tyskland.

– Jenta er sterk, hun ønsker å leve, sier Zjanna, moren.– Men hun er som et lite barn. I hodet er hun fem år gammel.

Hun stryker Fatima kjærlig over det lange svarte håret og knuger henne inntil seg. Så snart datteren er forsvunnet ut på kjøkkenet for å drikke te med lillebror Georgij, blir tonen krassere:

– Vi har ikke fått en eneste rubel i erstatning fra Strasbourg for Fatima ettersom jeg ikke sto på listen over saksøkere. Nei, jeg sto ikke på listen, jeg hadde ikke tid til det, jeg har et sykt barn å ta meg av! Aneta, Marina og Susanna og de andre i Beslans Mødre vet ikke hva det vil si å ha et barn som er invalid – deres barn er døde. Jeg måtte selv gravlegge en åtteåring etter terrorangrepet, så også jeg vet hva det vil si å miste et barn. Zalina kommer aldri mer tilbake, men Fatima trenger pleie døgnet rundt, hun trenger rehabilitering og medisiner.

Zjanna rister oppgitt på hodet.

– Av myndighetene er Fatima karakterisert som «invalid fra barndommen av». Si meg, hva mener de med «fra barndommen av»? Jeg fødte henne ikke slik! Fatima var en normal, frisk jente helt frem til den 3. september 2004. I uførepensjon får hun 14 500 rubler i måneden, under 200 euro, og det skal hun leve av livet ut. Det dekker ikke engang medisinene, skal jeg si deg.

Zjanna virker sliten, men lar oss likevel ikke forlate leiligheten før vi har spist oss gjennom et lite ossetisk festmåltid. Ingen skal gå sultne fra et ossetisk hjem.

– Hva heter du? spør Fatima mens hun fomler med tekoppen.

Jeg forteller hva jeg heter.

– Hva heter du? spør Fatima igjen.

Sammen: Fatima Dzgojeva ville gjerne at kaninen også skulle være med på bildet. Kaninen hadde andre planer. I midten sitter moren Zjanna, som pleier datteren døgnet rundt: – Vi ble tilbudt opphold i Tyskland, men vi avslo, forteller hun. – Vi vil være her, i Ossetia. Beslan er hjemmet vårt. Beslan er Fatimas hjem.

Håp. Flere av dem jeg ringer, kan ikke snakke med meg. Irina Khajeva, som mistet sin eneste datter i terroraksjonen, er innlagt på sykehus i St. Petersburg, får jeg vite. Rita Sedakova, som også mistet sin eneste datter, er syk og orker ikke å prate. Men Marina Pak vil gjerne møtes. Også hun mistet sin eneste datter, tolv år gamle Sveta, i terroraksjonen.

– Hadde det ikke vært for German, ville jeg nok fremdeles ha brukt all min tid i komiteen, slik som Aneta, sier Marina mens hun finner frem tallerkener og tekopper.

– German?

– Ja, visste du ikke det? For fem og et halvt år siden adopterte jeg en fire år gammel gutt fra et barnehjem i Astrakhan. Faren hans er koreaner, så han ligner meg. German husker ikke foreldrene sine, han tror jeg er den virkelige moren hans. Jeg er ikke vant til å oppdra gutter; selv hadde jeg jo en jente, så i begynnelsen var jeg veldig nervøs!

De stille mennene

Siden det stort sett var kvinner som fulgte til barna til skolen første skoledag, er mange av Beslans menn enkemenn i dag. Noen ble sittende igjen helt alene, uten kone eller barn. De hadde mistet alt. I årene etter angrepet ble mange av mennene i Beslan fysisk syke. De fikk hjerteinfarkt og blodtrykksproblemer; en del søkte tilflukt i flasken. Nord-Kaukasus er generelt preget av en sterk machokultur. Tradisjonelt er mannen familiens overhode, og hans viktigste oppgave er å beskytte familien sin. Under terrorangrepet klarte ikke mennene i Beslan å beskytte familiene sine, og for mange har det vært vanskelig å leve med i ettertid. Dette er antagelig en av grunnene til at mange menn i Beslan helst ikke snakker om terrorangrepet den dag i dag.

Sist jeg møtte Marina, hadde hun nettopp giftet seg med en enkemann og var travelt opptatt med å oppdra ektemannens to døtre.

– For å være ærlig, giftet jeg meg bare i håp om å få bli mor på ny. Eller mor for hans barn. Men det gikk ikke så bra …

Uten å ense protestene våre fyller Marina tallerkenene våre med flere stykker ossetisk pai.

– De gamle konfliktene forsvinner og nye kommer til, bemerker hun. – Nå er det pengene fra Strasbourg folk krangler om. Men tiden rydder opp. Den gjør alltid det, gjør den ikke? Samtidig forsvinner aldri smerten, den blir ikke borte. Jeg tenker på Sveta hver eneste dag. Nylig giftet bestevenninnen hennes seg. Jeg klarte ikke å gå i bryllupet, selv om jeg var invitert. Det gjorde for vondt. Sveta kommer aldri til å stå brud.

I det samme kommer German løpende inn døren. Han hilser blidt og slenger seg ned foran TV-en.

– Hvorfor somlet du slik? skjenner Marina mildt. Det skinner av øynene hennes, og hun klarer ikke å la være å smile, selv når hun kjefter. – Hvorfor tok du ikke telefonen da jeg ringte? Har du gjort leksene dine? Er du sulten? Skal jeg finne noe å spise til deg?

Englebyen: Det var ikke plass til alle terrorofrene på den gamle gravlunden i Beslan. Derfor ble det anlagt en ny gravlund, viet de 334 som ble drept under gisseldramet. De første årene var det alltid folk her, også om natten. Nå er det stille.

 Sårene. Jeg er ikke lenger så sikker på om det er sant at tiden leger alle sår. Men livet går

videre, dagene glir over i nye dager. På vei til flyplassen passerer vi gravlunden igjen. To unge menn står bøyd over en marmorgrav, utstyrt med såpe og vann. En flokk skolebarn småløper bortetter fortauet på den andre siden av veien. Beslans barneskoler ligner festninger, innhegnet av høye gjerder og voktet av væpnede vakter. Det som skjedde, skal aldri skje igjen. I alle fall ikke her.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse