Annonse
00:00 - 18. mai 2018

Vedvarende utenforskap?

Barnebarn av innvandrere til USA kaller seg i mindre grad amerikanere enn generasjonen før dem.

Innenfor og utenfor: Bedre råd og flere muligheter innebærer ikke automatisk full innlemmelse eller tilslutning til majoritetskulturen. Bildet er fra feiring av den meksikanske helligdagen Cinco de Mayo i Brooklyn, New York. Andrew Lichtenstein/Corbis via Getty Images
Annonse

Assimileringsbegrepet – utskjelt for normativ etnosentrisme og assosiert med undertrykkende minoritetspolitikk – er på full fart tilbake i forskningen. I migrasjonssosiologien oppsto begrepet i mellomkrigstiden, men sin kanoniske form fikk det først med utgivelsen av Milton Gordons Assimilation in American Life i 1964.

Ifølge Gordon var assimilasjon en stegvis prosess der innvandrergrupper i løpet av tre generasjoner ville smelte sammen med majoritetsbefolkningen, strukturelt – ved at etnisk opphav ikke lenger ville være bestemmende for utdannings- og inntektsnivå – og kulturelt – ved at de ville definere seg som amerikanere. Teorien har truffet før: Etterkommere av de europeiske innvandrere som kom til USA mellom 1880 og 1920, er i dag strukturelt assimilert i majoritetssamfunnet og deres etniske opphav er kun symbolsk til stede, for eksempel når norskættede amerikanere feirer 17. mai.

Assmilasjonsbegrepet ble hentet frem igjen i studier av barna til innvandrere fra Asia, Latin-Amerika og De karibiske øyer, som kom etter liberaliseringen av USAs innvandringslov i 1965. Spørsmålet var om etterkommerne av disse nyere innvandrergruppene ville følge den samme assimilasjonsruten som andre grupper hadde gjort før dem.

Allerede abonnent?
Fra
189 kroner
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning.
Du får alt stoffet som er i papiravisen,
eksklusive nettsaker, eAvis
og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse