Annonse
00:00 - 18. mai 2018

Vedvarende utenforskap?

Barnebarn av innvandrere til USA kaller seg i mindre grad amerikanere enn generasjonen før dem.

Innenfor og utenfor: Bedre råd og flere muligheter innebærer ikke automatisk full innlemmelse eller tilslutning til majoritetskulturen. Bildet er fra feiring av den meksikanske helligdagen Cinco de Mayo i Brooklyn, New York. Andrew Lichtenstein/Corbis via Getty Images
Annonse

Assimileringsbegrepet – utskjelt for normativ etnosentrisme og assosiert med undertrykkende minoritetspolitikk – er på full fart tilbake i forskningen. I migrasjonssosiologien oppsto begrepet i mellomkrigstiden, men sin kanoniske form fikk det først med utgivelsen av Milton Gordons Assimilation in American Life i 1964.

Ifølge Gordon var assimilasjon en stegvis prosess der innvandrergrupper i løpet av tre generasjoner ville smelte sammen med majoritetsbefolkningen, strukturelt – ved at etnisk opphav ikke lenger ville være bestemmende for utdannings- og inntektsnivå – og kulturelt – ved at de ville definere seg som amerikanere. Teorien har truffet før: Etterkommere av de europeiske innvandrere som kom til USA mellom 1880 og 1920, er i dag strukturelt assimilert i majoritetssamfunnet og deres etniske opphav er kun symbolsk til stede, for eksempel når norskættede amerikanere feirer 17. mai.

Assmilasjonsbegrepet ble hentet frem igjen i studier av barna til innvandrere fra Asia, Latin-Amerika og De karibiske øyer, som kom etter liberaliseringen av USAs innvandringslov i 1965. Spørsmålet var om etterkommerne av disse nyere innvandrergruppene ville følge den samme assimilasjonsruten som andre grupper hadde gjort før dem.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse