Annonse
13:37 - 28. mai 2018

Presidenten stanset populistene

Italia har endt opp med den verste institusjonelle krisen i manns minne.

Hva var det som gjorde at president Sergio Mattarella gikk så langt som han gjorde i sin motstand mot en konkret minister? Foto: Samantha Zucchi / Backgrid / NTB scanpix
Annonse

Femstjernersbevegelsens leder Luigi Di Maio vil stille Italias president for riksrett. Matteo Salvini, lederen av Lega er «sint som et villdyr», har han sagt. Det er ikke vanskelig å forstå at blodet koker hos valgvinnerne. Etter åtte uker med mislykkede regjeringsforhandlinger, var det meste endelig på plass. De to nyallierte populistkreftene hadde snekret sammen en «kontrakt» med et felles program for Italias fremtid. Statsministerkandidaten Giuseppe Conte var godkjent av president Sergio Mattarella. Nå var det bare å få godkjent navnene i regjeringskabalen, så kunne «folkets regjering» endelig sette i gang. Så satte presidenten ned foten. Den foreslåtte ministeren med ansvar for økonomi og finans, Paolo Savona, er ikke egnet til å representere landet, mente presidenten. Den EU-kritiske 81 år gamle økonomiprofessoren Savona har blant annet gjort seg bemerket som talsmann for en «Plan B» for hvordan man kan trekke Italia ut av euroen i all hast og hemmelighet. Presidenten fryktet for landets fremtid hvis en slik person skulle styre økonomien.

Ble Savona utstøtt på grunn av sine politiske meninger og økonomiske overbevisninger? «Vi har kommet dit hen at en person som har uttrykt skepsis til EU eller euroen altså ikke kan være minister i Italia. Er det slik det er fatt, har vi et enormt problem i Italia», sa Femstjernersbevegelsens leder Di Maio i en videomelding i går kveld. Det høres unektelig temmelig problematisk ut. Og krisen lar seg utmerket godt forklare slik – som enda et eksempel på Brussels jerngrep om de gjeldstyngede sydeuropeiske landene. Som en villet overkjøring av folkestyret. La oss likevel se litt nærmere på nyansene.

For det første: Det er ikke helt uvanlig at Italias president griper konkret inn i regjeringsforhandlingene, stiller seg skeptisk til en kandidat og foreslår en annen. Det har skjedd flere ganger de siste årene, og henger sammen med presidentens rolle: Han er ikke en seremoniell figur som skal stemple «godkjent» på forslagene han får fremfor seg på skrivebordet, men en aktiv politisk spiller, valgt av parlamentet for en periode på syv år, for å sikre kontinuitet, respekt for Italias grunnlov, økonomiske helse og landets internasjonale forpliktelser.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.