Aktuelt

Nye tider, nye helligdager

Norges kristelige Studentforbund har foreslått å gi bort de tre kristne «andredagene» (jul, påske, pinse) til kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen og muslimer. Dette er et initiativ verdt å ønske velkommen, særlig for de mange av oss som må søke på internett etter «pinse» hvert eneste år.

Spørsmålet om hvem som skal begunstiges, hvis den kristne tradisjonen skal ta et høflig skritt til siden, er mer problematisk. Venstres Abid Raja har allerede advart mot å gi muslimer en egen helligdag, blant annet fordi det snarere ville skape grobunn for uro, enn å være fellesskapsbyggende. Her kan det anføres at ateistene er en mye større gruppe, som ingen har tatt til orde for å hedre på en slik måte.

Man kan også bli urolig over tanken på en egen miljøvernhelligdag. Norge er allerede overfylt av mennesker som stikk i strid med realitetene tror at vi er en miljønasjon. Snarere enn å anspore til økt miljøbevissthet, er det rimelig å frykte at en slik fridag i Norge ville utarte til skamløs feiring av falsk fromhet.

Kvinnene ligger nok sterkest an. Det er ingen tvil om at kvinnefrigjøringen er blant de aller viktigste utviklingsprosessene vårt samfunn har gått igjennom, og det kan argumenteres like godt for at denne kampen fortjener æren av en egen fridag, som for at arbeiderne skal ha sin 1. mai.

Man kan spøke eller krangle om enkeltforslag, men hvis dette initiativet virkelig følges opp fra politisk hold, må det tas på fullt alvor. Det er historisk sus over slikt, tenk for eksempel på den franske filosofen Auguste Comte. I 1849 lansert han en «positivistisk» kalender, som i tråd med opplysningstidens idealer ga månedene nye navn etter storheter i vår kulturkrets. Paulus var den eneste kristne som fikk være med, her var det fremfor alt diktere, filosofer, forskere og store statsledere som skulle frem i lyset.

Comte fikk lite gehør for sine progressive tanker den gang, men drøyt 150 år senere virker rasjonalet i å løfte frem den verdslige, humanistiske dimensjonen, mer overbevisende. Folk går knapt i kirkene lenger, og våre kollektive idealer er gjennomgående av dennesidig art: demokrati, ytringsfrihet og likeverd.

Heller enn å diskutere hvilke grupper eller «gode formål» som bør tilgodeses med en rød kalenderdag, bør vi se på det som binder oss sammen. Kanskje særlig i en tid preget av populisme og polarisering, gir det mening å gi demokratiet og ytringsfriheten en mer prominent status som forbilder. Det vil heller ikke være vanskelig å fylle Demokratidagen, Ytringsfrihetsdagen og Likeverdsdagen med konkret og meningsfylt innhold – fra markeringer på byenes torg til spesialsendinger på tv.

De av våre folkevalgte som kunne støttet en slik omlegging, vil ikke få noen enkel jobb med å drive det igjennom Stortinget. Saken oppleves ikke presserende, og har potensial til å skape svært ubehagelige konflikter. Slik monarkiet overlever fordi det er så få som plages av kongefamilien, er det nok mest sannsynlig at politikerne foretrekker å la andre pinsedag skure og gå.

Lyspunktet er at initiativet kom fra et studentforbund. Samfunnsendringer av et slikt format er en oppgave for en ny generasjon.

SIJ

Mer fra Aktuelt