Reportasje

Nasjonsbygging i en korrupt «grønnsakshage»

En gruppe økoaktivister vil skape fellesskap og fremtidstro i avfolkningstruede Moldova.

Rîșcova ligger omtrent fire mil nord for den moldovske hovedstaden Chișinău, en liten times reise med en rutieră, minibussene som utgjør noe av ryggraden i landets kollektivtransport.

Landsbyen har i overkant av tusen innbyggere. Severdigheter er det få av, selv om stedet har en vakker ortodoks kirke med et blåmalt tak og gylne takkupler som trekker oppmerksomheten opp mot himmelen, iallfall på en godværsdag. Ellers er det et ganske typisk moldovsk bygdesamfunn, omgitt av åkre og skog. Husene ser slitte ut, bussholdeplassen er bygget i sovjetisk stil. Midt i landsbyen står et minnesmerke over lokale helter som falt i andre verdenskrig.

En gang ble Moldova regnet som Sovjetunionens grønnsakshage. I dag arbeider fremdeles rundt en tredjedel av den moldovske arbeidsstyrken i landbruket. På oversikten over de ni medlemmene i det lokale kommunestyret i Rîșcova – som domineres av partiet PDM, som kaller seg sosialdemokrater – fremgår det at fem av dem er bønder.

Og landbruket er i høyeste grad synlig i landsbyen. På en kort spasertur gjennom landsbyens gater – som egentlig heller bør omtales som grusveier – ser jeg både geiter og arbeidshester. Men jeg får også øye på de små plakatene man kan se mange steder i Moldova. «Jobb i Europa», står det, og et telefonnummer.

Avfolkning som utfordring. De siste tiårene har mange moldovere søkt lykken utenlands, både i EU og i Russland. Sammen med lave fødselstall bidrar utvandringen til at landets befolkning raskt synker. Da Moldova ble uavhengig bodde det over fire millioner mennesker i landet. I dag er folketallet på under tre millioner. I april omtalte landets president, den prorussiske og sosialkonservative sosialisten Igor Dodon, avfolkning som et nøkkelproblem for landet.

Jeg har dratt til Rîșcova for å møte en av dem som har vendt tilbake. Hun heter Valeria Șvarț-Gröger, har tysk utdannelse innen naturforvaltning og er en av grunnleggerne av den grønne grasrotorganisasjonen EcoVisio. I Rîșcova har EcoVisio vært med på å etablere en liten økolandsby og et læringssenter.

– Den konstante utvandringen er en av utfordringene vi står overfor, forteller Șvarț-Gröger. – Vi prøver å sørge for støtte og inspirasjon, og å legge til rette for at unge moldovere selv kan starte noe opp. Men utvandringen er en del av et større bilde: unge ser ingen fremtid her.

Hun forteller at en av organisasjonens mål nettopp er å dempe utvandringslysten. Organisasjonens visjon er enda større. De drømmer om Moldtopia, et fremtidig Moldova som er et foregangsland innen bærekraftig jordbruk, skogbruk, husbygging og transport, et land som preges av «en følelse av overflod, snarere enn en følelse av mangler».

– I Rîșcova ønsker vi oss en dobbelt rolle, forteller Șvarț-Gröger over en kopp te på kjøkkenet i økolandsbyens hovedhus. Et kursarrangement har samlet gjester fra en rekke ulike land i økolandsbyen; utenfor vinduet arbeider noen av dem med å lage en ny urtehage i et bed utformet som et sneglehus.

– På den ene siden ønsker vi at dette skal være et læresenter og et møtested for mennesker som er interessert i bærekraftspraksiser. På den andre siden ønsker vi å være aktive i utviklingen av Rîșcova, å hjelpe til uten å ha et ovenfra-og-ned-perspektiv. Vi vil ikke være en UFO, men en del av landsbyen, presiserer hun.

Et utviklingsland. Visjonen om Moldtopia er langt fra den moldovske virkeligheten. Dette er Europas fattigste land. BNP per innbygger ligger omtrent på nivå med Nigeria og Honduras. Politisk er landet splittet mellom proeuropeiske og prorussiske krefter, men først og fremst er politikken preget av korrupsjonsskandaler og korrupsjonsbeskyldninger.

I 2014 forsvant rundt en milliard dollar fra tre moldovske banker. Pengene ble overført til papirselskaper i Storbritannia og Hong Kong, og deretter betalt ut til en rekke bankkontoer i blant annet Latvia. Staten så seg nødt til å gå inn med penger for å berge bankene. Prislappen var på en åttendedel av landets brutto nasjonalprodukt. Den tidligere statsministeren, liberaleren Vlad Filat, ble beskyldt for å ha tatt imot bestikkelser i forbindelser med kjempesvindelen. Han ble arrestert, og senere dømt til ni års fengsel.

En rapport fra det amerikanske sikkerhets- og analyseselskapet Kroll peker ut en av hovedmann bak det hele: den unge forretningsmannen Ilan Shor. Han er ordfører i Orhei, et par mil nord for Rîșcova.

Interne splittelser. Men landet har enda flere utfordringer. I øst ligger utbryterrepublikken Transnistria, som i realiteten har vært uavhengig siden 1990. Statsdannelsen anerkjennes ikke av noen andre land, med unntak for de like ikke-anerkjente statene Artsakh, Abkhazia og Sør-Ossetia. Ikke engang Russland anerkjenner ikke utbryterrepublikken – et sted der hammer og sigd fremdeles er et symbol som brukes,  og som er fullstendig avhengig av russisk økonomisk støtte. Mange transnistrere drømmer om å bli en del av Russland.

Sør i Moldova ligger det autonome området Gagaus. Der er det gagauserne som er den dominerende etniske gruppen. De er i stor grad ortodokse kristne, og snakker et språk i den tyrkiske språkfamilien. Det er en fattig region, preget av både sovjetnostalgi og euroskepsis, og påvirket av både Russland og Tyrkias soft power. I gagausernes hovedstad Comrat er hovedgaten døpt opp etter Lenin. Der ligger Atatürk-biblioteket. I en sidegate ligger et aldershjem som bærer navnet til tyrkernes nåværende president, Recep Tayyip Erdogan.

Også EU finansierer prosjekter i Gagaus. Moldova slites i flere retninger, som så mange ganger før i historien. Og mens noen moldovere drømmer om å bli forent med Romania – moldovsk og rumensk er samme språk – har landets prorussiske president Dodon truet med at en slik idé vil føre til borgerkrig.

– Vi har en kompleks historie, sier Șvarț-Gröger. – Men dette er en region full av potensial, og vi burde forsøke å skape noe positivt ut av mangfoldet vårt, ikke bare se til vest eller øst for inspirasjon.

Hun forteller at EcoVisio søker å bringe sammen mennesker fra ulike deler av landet og å bygge forståelse mellom ulike regioner og ulike språkgrupper, både i Moldova og mellom Moldova og nabolandene.

– Grensene er mer eller mindre kunstige, og er ikke av en slik verdi eller betydning at de bør splitte folk, sier hun.

– Vi arbeider med å bygge tillit, med å inkludere folk fra både Transnistria, Gagauzia og resten av Moldova i arbeid som går på tvers av regionene. Og det virker, folk blir venner, de må håndtere ulike språk på en praktisk måte, arbeide sammen, da er det vanskelig å hate.

Massive utfordringer. Ifølge Freedom House er Moldova «delvis fritt». I en rapport pekes det på landets dysfunksjonelle styre, på den massive bankskandalen, på et polarisert medielandskap og begrensninger i pressefriheten. Og korrupsjon.

Korrupsjonen er et nærmest allestedsnærværende fenomen i landet, og sterke pengeinteresser preger også politikken. Jeg lurer selvsagt på hvordan det er å jobbe i en liten NGO i en slik virkelighet. Șvarț-Gröger forteller om et komplisert byråkrati og om høyt skattenivå for organisasjoner som EcoVisio.

– Men vi arbeider på et relativt ukontroversielt område. Vi har kollegaer på andre områder som forteller at de blir ulovlig avlyttet og får truende telefonsamtaler. Men vi opplever ikke press fra mafiainteresser. Ikke ennå.

Vi opplever ikke press fra mafiainteresser. Ikke ennå.

—   Valerie Șvarț-Gröger

I fremtiden planlegger organisasjonen å engasjere seg sterkere i skogvern. Også i skogsforvaltningen er korrupsjon utbredt. Et slikt engasjement vil føre til flere problemer for EcoVisio, regner hun med.

– Vi er likevel heldige. Vi arbeider ikke i Russland eller i Aserbajdsjan, der det virkelig er utfordrende, fordi du anses som en utenlandsk agent. Alt er relativt, sier hun.

Etterpå spaserer jeg på ny gjennom landsbyen. Utenfor skolen henger det en plakat, hengt opp av EcoVisio i forbindelse med besøket av internasjonale gjester. De inviterer landsbyen til en internasjonal fotballkamp, gjestene mot landsbybefolkningen. Landsbypresten har lovet å komme.

Og det slår meg, der jeg står på en grusvei på den moldovske landsbygda, at Rîșcova er lite sted midt i verden, en liten landsby i et land som er sterkt påvirket av geopolitikk og stormaktsspill, et land der EU-medlemskap er en ganske fjern drøm, men der EU-flagget likevel er å se foran mange offentlige bygg, og samtidig et land der sovjetnostalgien fremdeles lever. Et fattig land, som ungdommen forlater.

I dette landet er EcoVisios fremtidstro noe av en UFO likevel.

Mer fra Reportasje