Hierarki er enkelt, demokrati er vanskelig, skriver Marit K. Slotnæs

Nå er det viktig å følge våkent med, skrev professor Dag O. Hessen i denne avisen for et par uker siden. Universitetsansatte og studenter over hele landet mobiliserer og samler underskrifter mot regjeringens foretaksreform i universitets- og høyskolesektoren. Det skjer en gryende oppvåkning, men det var fortsatt god plass i Wergelandssalen på Litteraturhuset i Oslo tirsdag i forrige uke. For hvem har tid til å gå på seminar om styring av profesjonene midt i den mest hektiske arbeidstiden?

Simon Malkenes, sykemeldt lektor ved Ulsrud videregående skole, er på plass som tilhører i salen. Malkenes måtte som kjent forklare seg i tre møter med skolens ledelse, etter å ha gitt en beskrivelse på Dagsnytt 18, av situasjonen i et klasserom ved skolen. Saken ble avsluttet med en «tilrettevisning» og Malkenes er pålagt å sørge for sitatsjekk om han i fremtiden skal uttale seg til mediene. Tillitsvalgte sier rett ut at det brer seg en fryktkultur i Oslo-skolen. I stedet for åpenhet og demokrati, har vi fått mindre åpenhet og mer ensrettet lojalitet. Ansatte i offentlig sektor risikerer anmerkning i personalmappen for å snakke fritt om hvordan de opplever sin egen arbeidshverdag. Hvordan havnet vi her?

En del av forklaringen er, selvsagt, New Public Management (NPM), fellesbetegnelsen på en reformbølge som har preget offentlig sektor i mange land de siste 30 årene. «New Public Management» er også et av disse signalordene som man bør passe seg for å bruke i offentlig debatt, på samme måte som «nyliberalisme». Motstanderne mener fenomenet er lett å identifisere og bruker betegnelsen temmelig fritt, gjerne retorisk og politisk. Tilhengere bestrider at betegnelsen overhodet gir mening, som annet enn en samlebetegnelse for «alt de ikke liker».