Utenriks

En oppskrift på eskalering

Donald Trumps skroting av atomavtalen gir Irans regionale erkefiender fornyet håp.

Det finnes de i Midtøsten som gleder seg etter at Trump gjorde alvor av truslene om å skrote atomavtalen med Iran. Israels statsminister Netanyahu er blant dem. Hans regjering trodde aldri på iranernes forsikringer om at de ikke hadde som intensjon å bli en atomvåpenmakt. Israelerne forsøkte å bevise at Iran holdt verden for narr, tilsynelatende uten å overbevise mange andre enn Trump-administrasjonen.

USAs kansellering av atomavtalen innebærer gjenopptakelse av amerikanske sanksjoner mot landet som Israel betrakter som en eksistensiell trussel. Det innebærer videre at Netanyahu-regjeringen ser seg friere stilt til å utvide sine militære angrep i Syria, hvor iranerne har investert massivt for å holde det allierte Assad-regimet ved makten. Det er en oppskrift på eskalering som raskt kan komme ut av kontroll.

Saudi-Arabias sterke mann, kronprins Mohammad bin Salman, er også fornøyd, om man skal tro de første reaksjonene fra landet. Den regionale stormakten har lenge sett med stigende uro på Irans aggressive ekspansjonisme i sin arabiske bakgård, men stått dårlig rustet politisk og militært til å konfrontere den.

Som en utilsiktet konsekvens av USAs invasjon av Irak i 2003 ble døren åpnet på vidt gap for iransk innflytelse i nabolandet. Da syrerne gjorde opprør mot Assad i 2011, øynet Saudi-Arabia muligheten for å ta noe tilbake fra erkerivalen Iran. I dag må de se seg slått på den syriske slagmarken, mye takket være nettopp Iran. Samtidig har Saudi-Arabias forsøk på å nedkjempe den iransk-støttede Houthi-militsen i nabolandet Jemen så langt endt i en humanitær katastrofe, uten noen seier i sikte.

For kongehuset Saud er bruddet med atomavtalen derfor en kjærkommen bekreftelse på at tilløpet til normalisering med Iran fra Obamas presidentperiode er et avsluttet kapittel.

Det amerikanske bruddet med atomavtalen endrer ikke iranernes regionale ambisjoner

Saudi-Arabia trenger forsikringer om at den gamle alliansen med USA står ved lag. Tilnærmingen mellom Vesten og Iran som atomavtalen førte med seg tok oppmerksomheten vekk fra det som det som mange i den arabiske verden – og i Israel - oppfatter som den mest umiddelbare iranske trusselen: den nesten fullbyrdete ambisjonen om en fysisk sammenhengende innflytelsessfære fra Teheran til Israels nordgrense, via Irak, Syria og Libanon.

Det amerikanske bruddet med atomavtalen endrer ikke iranernes regionale ambisjoner, men saudi-araberne vil håpe at etterspillet innebærer mer amerikansk og israelsk hjelp for å demme opp for Iran. At det samtidig høyner risikoen for en større militær konfrontasjon mellom Iran og Israel – kanskje også USA - er nok en del av kalkuleringen.

Iran kan svare på flere måter, fra en opptrapping av krigen i Jemen, til angrep på de USA-støttede syriske gruppene som forsøker å holde iranerne ute av grensetraktene mot Irak. Iran kontrollerer tross alt store deler av militsvesenet som kjemper på Assads side.

Videre har den iransk-støttede sjiamilitsen Hizbollah tusener av kort- og mellomdistanseraketter utplassert i Sør-Libanon med Israel i sikte. Iran kan også angripe ved hjelp av stedfortredere fra Syria.

I lys av flere nye israelske angrep på iranske mål i Syria fremstår det ikke usannsynlig at iranerne vil svare militært. Kanskje har iranerne også andre overraskelser i bakhånden. Men det trenger verken være umiddelbart forestående eller spektakulært. Det iranske regimet har ved flere anledninger demonstrert at det besitter en evne til langsiktig strategisk tenkning som i dag synes å være mangelvare både i Washington, Jerusalem og Riyadh.

Mer fra Utenriks