Annonse
14:42 - 04. april 2018

Vi sto på hver vår side av en filosofisk avgrunn, hun og jeg, skriver Kyrre Wathne.

Vi sto på hver vår side av en filosofisk avgrunn, hun og jeg, skriver Kyrre Wathne.  

Annonse

KJØNNSLIV

Kjønnsliv er en spalte om kultur og biologi, feminisme og anti-feminisme, kjærlighet og kjærlighetskamp. 

Spaltistene er Marianne Nordli, Eline Lund Fjæren, Nazish Sbeen Khan, Kyrre Wathne og Hannah Helseth.

«Vil jeg være like vakker for deg når jeg blir gammel», spurte hun.

Jeg visste at slaget var tapt, så jeg kunne like gjerne være ærlig.

«Nei», sa jeg. «Det vil du ikke.»

Det hadde begynt så bra. Vi kastet snøballer på hverandre på første date – akkurat som på film! En isende kald og stjerneklar kveld på St. Hanshaugen, over byen. Vi hadde til og med truffet hverandre på gamlemåten (nei, millennials, da mener jeg ikke Tinder).

Jeg visste at slaget var tapt.

Vi visste på forhånd at vi ikke var helt enige politisk. Hun jobbet i miljøbevegelsen, med klart tilhold på venstresiden, jeg har stort sett stemt borgerlig.

Og det hadde vært noen små unoter underveis. Som da jeg foreslo at vi skulle ta taxi heller enn å vente en halvtime på bussen i tyve minus (miljøfiendtlig, visstnok). Eller da jeg antydet at kjernekraft kan være en del av løsningen på klimakrisen (det kan det ikke være, tydeligvis).

Men dødsspiralen for vår gryende relasjon startet da jeg kom i skade for å påpeke at hennes fysiske proporsjoner var helt i overensstemmelse med det forskning har vist er et kulturelt universelt skjønnhetsideal. Mer spesifikt, hennes livvidde-til-hoftebredde-ratio. En nokså eksakt 0,7, så vidt jeg kunne anslå.

Nå i ettertid er det lett å spørre seg hvor klok den observasjonen var. Jeg gjorde jo ikke engang en skikkelig måling, så dette var i beste fall en skjønnsmessig vurdering med svært begrenset vitenskapelig verdi.

«Men tror du på sånne ting?» hadde hun spurt.

«Men tror du på sånne ting?» hadde hun spurt.

Også her ser jeg nå at svaret jeg ga henne har visse forbedringspunkter.

Stammende henviste jeg til den naturalistiske feilslutning og til David Humes skille mellom er og bør. Med stigende desperasjon forsøkte jeg å forklare hvordan eksistensen av skjønnhetsidealer i folks hoder ikke betyr at de samme idealene er moralsk aktverdige. Selvsagt, forsikret jeg henne, delte jeg hennes fortvilelse over at skjønnhetstyranniet gjør livene til mange unge jenter vanskelige, men det var vel legitimt å undersøke hva disse idealene faktisk er?

Det vil sikkert overraske deg å høre at dette ikke førte frem. Og jeg vet hva du tenker. Du tenker at hun bare brukte dette som påskudd til å bli kvitt meg. At jeg sikkert bruker for mye Axe Body Spray eller ikke behersker ovenfor/overfor, og at mitt misogynistiske feiltrinn ble en beleilig unnskyldning for å avslutte på et mer plausibelt grunnlag.

Men der tror jeg du tar feil. For vi sto på hver vår side av en filosofisk avgrunn, hun og jeg. Jeg med mine kalde fakta, i et univers som ikke bryr seg. Der alle spørsmål kan undersøkes, og der man kan trekke et knivskarpt skille mellom det deskriptive og det normative. Hennes blikk var grunnleggende normativt: å konstatere er også å akseptere, eller – å gi opp. Å undersøke standarder for skjønnhet kan aldri helt løsrives fra å legitimere deres anvendelse. Og alle mennesker er vakre, hver på sin måte. Hva skal vitenskapen kunne innvende på det?

Til slutt kom altså kabinettsspørsmålet. Men det var egentlig bare en formalitet. Hun så på meg, smilte et godt smil, og begynte å pakke sammen sakene sine.

Jeg satt igjen og tenkte på Hume. Og forsto jo i grunn hva hun hadde ment.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvererklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.