Annonse
08:47 - 23. april 2018

Statlige fond er teknologiens nye herrer, skriver Evgeny Morozov

Statlige fond er teknologiens nye herrer, skriver Evgeny Morozov.

Annonse

Man kan ikke forstå teknologiens fremtid uten å forstå fremtiden til dem som finansierer den. Og de har endret seg dramatisk i løpet av de siste tretti årene. Først var det det militære. Deretter kom ventureselskapene. I dag er et nytt kapittel i ferd med å ta til: Enorme fond, ofte knyttet til stater og med milliarder å bruke, er teknologiens nye herrer.

Den ubestridte lederen blant disse er Japans Softbank, som kan regne Uber, Wework, Alibaba og Nvidia blant sine investeringer. Selskapene Softbank eier, lager imponerende robothunder (Boston Dynamics) og tilbyr hundelufting som en tjeneste (Wag). Softbanks modell er enkel: 1) Opprett stabile, kontantgenererende selskaper som mobilnettoperatører, og 2) bruk dem som sikkerhet for å låne mer penger – Softbanks «rentebærende gjeld» er på 125 milliarder dollar – og 3) kjøp opp lovende teknologiselskaper.

Med de historisk lave rentene (og lånekostnadene) har Softbank brukt finanskrisen til egen fordel. De har fått Apple, prosessorprodusenten Qualcomm og forskjellige statlige investeringsfond til å bidra til sitt prestisjeprosjekt, Vision Fund, som nå forvalter 98 milliarder dollar. 

Softbanks grunnlegger og administrerende direktør, Masayoshi Son, fortalte Nikkei i oktober at nye Vision-fond vil bli lansert hvert andre eller tredje år. Softbank ønsker å investere omtrent ni hundre milliarder dollar i tusen selskaper innen kunstig intelligens og robotteknikk de neste ti årene. Hvem skal skaffe disse pengene? Vel, Saudi-Arabia ønsker å bruke børsnoteringen av oljegiganten Aramco til å styrke sitt statlige investeringsfond. Det er to tusen milliarder dollar bare der.

Enorme fond, ofte knyttet til stater, er teknologiens nye herrer.

Andre statlige investeringsfond vil være ivrige etter å bli med. Det er imidlertid fremdeles mange misforståelser om hva det er statlige fond gjør. Det største statlige investeringsfondet – det norske Oljefondet – har fornuftige styringsmekanismer og er forstandig i sine investeringer. Det selger seg ofte ut av problematiske næringer og holder seg til børsnoterte selskaper fremfor oppstartsselskaper. Det satser utelukkende Norges egne penger.

Ikke alle statlige investeringsfond opererer på denne måten. Noen er bare høyt opplånte statlig drevne hedgefond. I likhet med Softbank låner de billig, ofte for å refinansiere eksisterende gjeld, mens de kanaliserer de gjenstående midlene til områder som teknologi. Malaysias, Bahrains og Abu Dhabis investeringsfond – som nylig har begynt å investere i oppstartsselskaper – er alle eksempler på fond som investerer med lånte penger. Saudi-Arabia sier de vil låne for å øke fondet sitt. Softbank og partnerne deres benytter seg dermed av lånefinansierte investeringer for å befinne seg i fremste rekke i digitaliseringen av den globale økonomien og kunne kontrollere de viktigste faktorene: infrastruktur, data og kunstig intelligens.

Dette skaper en mengde besynderligheter. Ta for eksempel Airbnb, som har CIC og Temasek (henholdsvis Kinas og Singapores statlige investeringsfond) blant sine investorer. Selskapet blir ofte anklaget for å redusere tilgjengeligheten av boliger for langtidsleie i populære turistmål som Amsterdam eller Barcelona. Dette driver opp leieprisene, men hvor blir disse pengene av? De går selvsagt til dyre yachter for sjefene i investerings- og teknologiselskapene, men gjennom de statlige investeringsfondene fyller de også enkelte statskasser, og bidrar til å garantere for disse statenes sosiale eller militære utgifter.

Europeerne er de virkelige taperne oppi alt dette.

Enkelte land har latt seg friste til å følge denne trenden og har opprettet statsdrevne hedgefond under andre, mer forskjønnende betegnelser. Tenk på det som overbelånte og overeksponerte versjoner av Norge. De langsiktige implikasjonene av denne modellen er ikke klare, for den kan også friste myndigheter til å forlate enhver aktiv teknologi- og næringspolitikk, og simpelthen overlate all tenkningen til Softbank. Noen av selskapene på mottagersiden av fondenes investeringer vil kanskje befinne seg i samme land som fondet, men det vil være en tilfeldighet: Det avgjørende er potensiell avkastning, ikke geografi.

Se på Norge. Landet har tjent på den siste tidens oppsving i teknologiaksjer, for Oljefondet eier en stor del av Silicon Valley. Dette har bidratt til å betale for velferden i Norge, ettersom avkastning fra fondet brukes til å tette hull i statsbudsjettet. Men etter hvert som de store teknologiselskapene sluker kloden – noen ganger finansiert av Norge – blir også de sterkt avhengig av tjenestene deres; det finnes fint lite innenlandsk teknologi som kan tilfredsstille behovet for skytjenester eller kunstig intelligens.

Betydningen av denne avhengigheten blir klar så snart man forstår at enkelte land aldri vil forlate en proaktiv nasjonal teknologipolitikk. I stedet vil de fortsette å beskytte sine egne globale teknologigiganter. Kina har satt av 150 milliarder dollar til utvikling av kunstig intelligens, og ønsker å etablere tett kontroll over sine prosessorer, nettverk og data. De bruker ikke disse pengene for at teknologiselskapene deres skal bli kjøpt opp av Bahrain eller Abu Dhabi.

En lignende prosess er i rask utvikling i USA. Etter å ha foreslått (og foreløpig forkastet) en kontroversiell plan om å nasjonalisere 5G-nettverket, kan USA nå komme til å blokkere den største teknologiavtalen i historien av nasjonale sikkerhetshensyn – med andre ord sammenslåingen av San Diego-baserte Qualcomm og Singapores Broadcom, som noen oppfatter som Kinas stedfortreder. Med Trumps retorikk kan man vanskelig se for seg at Washington vil sitte stille og se på at andre staters investeringsfond kjøper opp Amerikas teknologiselskaper.

Den aggressive globale ekspansjonen til disse fondene er neppe noe motmiddel mot den mye baksnakkede økonomiske nasjonalismen. Hvis noen av dem pøser tusenvis av milliarder inn i andre lands teknologiselskaper, vil de, helt logisk, kreve at investeringsbarrierer blir fjernet. Men selv om de synger globalistiske hymner, gjør det dem ikke til motstandere av økonomisk nasjonalisme – de er tvert imot dens mest utspekulerte utøvere.

Europeerne er de virkelige taperne oppi alt dette. Mens Kina og USA verner om sine egne teknologibransjer, har Europa somlet bort kronjuvelene. Store robotikkselskaper i Tyskland og Italia er blitt solgt til Kina. I Storbritannia har Softbank kjøpt opp prosessorprodusenten ARM og pøst penger inn i Improbable, et ledende oppstartsselskap innen virtuell virkelighet. Deep Mind, en pioner innen kunstig intelligens, ble solgt til Alphabet. Nå kan et foretak med forbindelser til Softbank komme til å by på Storbritannias snarlige 5G-auksjon.

Siden de mangler USAs og Kinas proteksjonistiske tendenser og golfstatenes finansielle sluhet, vil Europa måtte betale dyrt. De er kanskje dyktige til å selge biler og briller, men å selge smarte biler og smarte briller vil vise seg å være en helt annen sak.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Aktuelt