Høyesterett forkastet nylig anken fra en 24-åring som hadde kalt en annen ung mann, med somalisk bakgrunn, for «jævla neger», og ikke ville akseptere noen straff for det. Samtidig som anken ble avvist, presiserte førstvoterende, konstituerte dommer at det her var snakk om en hatytring i «det nedre sjikt av anvendelsesområdet for bestemmelsen», siden fornærmelsen hadde blitt fremmet under en krangel hvor mannen med den stygge munnbruken blant annet hadde fått slengt en bakt potet i hodet.
Det føles bare feil å forsvare retten til å komme med rasistiske ukvemsord i krangler – eller i annen sammenheng for den del. Straffeloven er blitt skjerpet på dette området, og sikkert med god grunn. Vi er blitt flerkulturelle, mer oppmerksomme på krenkelser, og rett og slett bevisste problemene med rasisme. Selv om ytringsfriheten er ment å beskytte utsagn mange vil undertrykke, virker det smakløst å trekke frem Voltaire hver gang noen lirer av seg regelrett rasisme. Men faren med all sensur og straff for ord, er at man risikerer å martyrisere nedrige språkhandlinger.
Faren med all sensur og straff for ord, er at man risikerer å martyrisere nedrige språkhandlinger.
Den aktuelle bestemmelsen i straffeloven gir tydelige føringer på hva slags krenkelser man rett og slett ikke har lov til å komme med. Du kan ikke «forhåne noen» på grunn av deres hudfarge, etniske opprinnelse, religion, legning eller funksjonsevne. Uten å gå altfor nøye inn i denne konkrete saken, kan man temmelig kjapt se at «jævla neger» føyer seg elegant – eller kanskje heller uelegant – inn i listen. Og denne listen, utgjør hatefulle ytringers totale virkeområde ifølge loven.
I den rikholdige menneskelige psykologien finnes det selvsagt en rekke andre måter å la hat komme til uttrykk på, men altså ikke strafferettslig. All krenkelse er i bunn og grunn både kontekstavhengig og subjektiv. Det finnes personer som vanskelig lar seg forhåne for sin hudfarge, legning eller annet, litt på samme måte som det sikkert også finnes situasjoner der en bakt potet i hodet ikke er spesielt fornærmende. Men vår straffelov tar liksom ikke helt høyde for dette.
En gang i tiden – for ikke så lenge siden – gjorde den nettopp det. Vi hadde straffebud mot offentlige ærekrenkelser (i dag er dette kun et sivilt skadeerstatningsspørsmål). Det var selvsagt problemer med å håndheve disse lovene også, blant annet å definere hvorvidt man kunne definere om noens ære faktisk var krenket. Men her var det fortsatt ingen liste som fastsatte når du kunne føle deg forurettet.
På mange måter var de gamle bestemmelsene om ærekrenkelse mer demokratiske enn den nyere om hatefulle ytringer: De støttet en persons private rett ut fra individuelle følelser alene og var allmenngyldige. Mens straffeloven i dag kun gir beskyttelse mot enkelte former for hat, og definerer hva som utgjør straffbart hat.
De som skal arbeide med å bekjempe hatefulle ytringer, vil trolig ha hendene fulle fremover, ikke minst takket være mulighetene internett gir. Skal vi få bukt med trusler, diskriminering og oppfordring til vold, må loven være virkningsfull. Så får vi håpe domstolene er påpasselige med å skille usmakelig drittslenging fra regelrett hat.
For å gjøre denne jobben lettere, burde alle med vettet i behold avstå fra å kalle noen for «jævla neger». Finn kort og godt på noe annet å si. La også være med å kaste bakte poteter på folk, selv om loven kanskje vil slått hardere ned på deg om du kaller noen «pottitt».