Annonse
00:00 - 27. april 2018

Profeten Push

Pushwagner: Jobkill (1988). Foto: Nasjonalmuseet
Annonse

Soft bartender cream feeling. Air condition charming value for money. Streamline first class business taste of life. Think sexy spray on.

Siste nytt fra spraybrune influencers i sosiale medier? Nei, dette er replikker fra Soft City, hovedverket til Hariton Pushwagner, som døde natt til tirsdag. Pushwagner (født Terje Brofos i 1940) utviklet en særegen billedverden med bemerkelsesverdig konsistens i løpet av femti år som kunstner.

I Pushwagners nitide strektegninger møter vi massemennesket i arbeid og fritid: Alle våkner samtidig, går samtidig ut døren, kjører i endeløse rekker gjennom svimlende juv av skyskrapere, sitter på rekke og rad og trykker på knapper hele dagen, og gjentar det hele motsatt vei når arbeidsdagen er over. Imens rumler militærmaskinen over jorden og fabrikkene produserer på spreng. I supermarkedene fyller konene sine vogner med løfter om lykke. (Facade opera. Ballet masquerade. Feedback selfservice.) Kjønnsdelingen er det mest daterte i boken, som han jobbet med fra 1969 til 1976 og så mistet(!) Nå sitter jo både kvinner og menn og trykker på knapper dagen lang – og shopper på nettet.

Heldigvis for oss dukket Soft City opp igjen i en koffert på et loft. Boken ble utgitt i Norge av No Comprendo Press i 2008, og av kresne New York Review Comics i 2016.

«Når jeg ser disse tegningene, merker jeg at jeg fullstendig har fortrengt det robotaktige ved tilværelsen», sa forfatteren Dag Solstad da han fikk se Soft City utstilt i Berlin i 2008, ifølge Petter Mejlænders bok om kunstneren.

Og selv om dagens mote blant arkitekter tilsier noen skrånende flater her og der, og vinduer plassert hulter til bulter på fasadene, minner Pushwagners bybilder, i sine utmattende repetisjoner, sterkt om inntrykket man får når man går gjennom Bjørvika i Oslo, eller nye bydeler hvor som helst i verden.

For en generasjon Oslo-folk var Pushwagner en mager, tannløs kis i dress som danset seg inn i bevisstheten deres rundt år 2000. Bokstavelig talt: Han sa selv at han danset for å holde varmen, siden han i flere år ikke hadde noe sted å bo. De senere årene ble han en av de ytterst få norske kunstnerne som også har en slags folkelig kjendisstatus, med betydelig kommersiell suksess. At en mann godt oppe i pensjonsalderen på slutten produserte verk med mer fargerik veggappell enn eksistensielt trykk, må være ham vel unt.

«Jeg har lyktes med min tilmålte tid her på jorden, fått lov til å stå på skuldrene til andre store mennesker og sende videre mitt eget budskap. Det handler om at jeg har levert når det kommer til krita. Det handler om at Sokrates ikke skalv på hånden da han tok giftbegeret. Om Fred Astaire. Om å beholde stilen når jeg gjør min siste sorti,» sa Pushwagner i et intervju med Morgenbladet i 2004. Han fikk ha sine ord i behold.

Nasjonalmuseet har ett eneste bilde av Pushwagner, men det er til gjengjeld det massive maleriet Jobkill fra 1988, som inngår i hans andre hovedverk, serien Apokalypse.

Disse syv avsindig detaljerte maleriene fra overgangen mellom 80- og 90-tallet, overfaller seeren med formidable perspektiver av rad på rad av raketter, bombefly, tanks og skyskrapere – og mengder av udifferensierte menn som taster på maskiner og trykker på knapper.

Om Nasjonalmuseet kunne funnet frem Jobkill fra lageret og stilt det ut i sommer, ville det vært en passelig hyllest til et usedvanlig liv. EH

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.