Pizza på fredag, ellers kommer barnevernet

---

Doktoren svarer

Marte Knag Fylkesnes disputerer 4. mai med doktorgraden Frykt, forhandlinger og deltagelse. Familier med etnisk minoritetsbakgrunn i møte med den norske barnevernstjenesten ved Universitetet i Bergen.

---

– Det foregår en tilspisset debatt om norsk barnevern, med påfølgende demonstrasjoner i Norge og rundt om i verden. Hvor kommer dette store sinnet fra, tror du?

– Det har nok mange ulike forklaringer. Det norske barnevernet er ganske forskjellig fra barnevernet i de fleste andre land i verden. At staten i det hele tatt skal ha en så sentral rolle i familien, er en fremmed tanke i mange andre land, og for mange av foreldrene jeg snakket med til doktorgraden. Jeg har sett på frykten for barnevernet som disse foreldrene fortalte om. Det største teamet i samtalene våre var historier de hadde hørt om barnevernet fra andre.

– Hvordan vandrer denne type fortellinger i miljøene du snakket med?

– Noen fortalte at de hadde hørt om barnevernet allerede da de var i flyktningleir, eller fra familie som alt var i Norge. Den vandrer i samtaler, i møter på skolen og mange andre steder. Jeg opplevde det selv da jeg var en tur i England. Der kom jeg i snakk med en taxisjåfør. Når han hørte hva jeg jobbet med, var det første han fortalte at det norske barnevernet var tema i hans etiopiske menighet.

– Et av elementene i historiene, som går igjen som et slags mantra, er at «barnevernet bare tar barn».

– Ja, antagelsen om at det er deres primere interesse, og at det å hjelpe familier bare er et salgs sidespor. De foreldrene jeg intervjuet, som hadde vært i kontakt med barnevernet selv, hadde både positive og negative erfaringer. De var opptatt av at barnevernet måtte informere mer om muligheten til hjelp, fordi oppfatningen man ellers har er at de bare tar barn.

– Du har altså sett på disse fortellingene. I tillegg har du tatt for deg frykten de som selv har direkte kontakt med barnevernet forteller om. Hva sier de?

– Man tar gjerne med seg den redselen som stammer fra ryktene. Det gjør at man blir skeptisk, tar forbehold, er forsiktig. Man vet fra annen forskning at å være redd kan gjøre det vanskeligere å ta inn informasjon. Da kan det være vanskelig å forstå beslutningsprosessene. Man blir usikker på når barnevernet faktisk griper inn. Er det sånn at de griper inn om man ikke har pizza hver fredag? Man er redd fordi man ikke vet hvor terskelen ligger.

– En vanlig konflikt du nevner mellom barnevernet og foreldre, er uenighet om hva som er «gode foreldre» og hvordan «en god barndom» ser ut. Hva handler de uenigheten om?

– Noen spurte om måten man oppdrar barn på i Norge gjør at barn blir uhøflige, at man får mindre kontroll og at barn kan trenge mer disiplinering. Men dette er jo diskusjoner som vi også har internt i Norge. Å kunne være gode foreldre handler også om økonomi og hva slags muligheter man har til å møte forventninger. Det kan være vanskelig å støtte opp om fritidsaktiviteter, ha leker, klær og bøker. Det er ikke bare «kultur» som kan være utfordringen, men at mange av foreldrene med flyktningbakgrunn lever i en ganske marginal økonomisk situasjon, utenfor arbeidsmarkedet.

– Til slutt, det store spørsmålet: Hvordan kan minoritetsfamilier sikres likeverdig deltagelse i møte med barnevernet?

– Det er nødvendig at barnevernsarbeidere blir mer bevisste på barrierene familier med minoritetsbakgrunn kan møte, at de kan mangle kunnskap om hva som sees på som godt nok. Ikke bare om hvordan man er gode foreldre, men hvordan man er en god klient i møte med barnevernet. Og at det ikke bare er etnisitet som er utfordringen. Man kan lett havne i det man kaller kulturalisering – at man overfokuserer på bakgrunn, så alt handler om kulturforskjeller og språk.