Lydene på kino under krigen

---

Doktoren svarer

Thomas V. H. Hagen disputerer for ph.d.-graden ved Universitetet i Agder fredag 20. april med avhandlingen Folkefellesskap, forlystelse og hverdagsmotstand: Kino i Norge 1940–1945.

---

– Avhandlingen skal gi ny kunnskap om og økt forståelse av motstand og samarbeid, skrev du ubeskjedent i prosjektbeskrivelsen. Har du, og vi, nå fått ny kunnskap og økt forståelse av nordmenns kinobesøk under okkupasjonen?

– Ja, jeg fortsetter ubeskjedent og vil si at min innfallsvinkel har ledet blikket i andre retninger og at jeg dermed har fanget inn noe mer av hva det betyr å være menneske i et totalitært samfunn. Selv om det er forholdene i det tysk-okkuperte Norge jeg har studert, tror jeg noen av mønstrene gjelder også mer allment.

– Det er oppfordringene til å boikotte kino som del av holdningskampen mot nazistene du har studert?

­– Ja, men akkurat begrepet holdningskamp, som ble brukt mye i tidligere forskning, bruker jeg ikke, derimot bruker jeg «hverdagsmotstand», det er enda mer nedpå, den laveste formen for mostand, kan man si.

– Som gode nordmenns hosting da de tyske ukerevyene ble vist?

– Ja, den hostingen er nettopp en type hverdagsmotstand. Jeg har forsøkt, så langt det lar seg gjøre, å gå inn i kinosalene under krigen og forestille meg hvordan det var. Hvordan ga folk uttrykk for mishag og bifall? Det kunne være overdreven latter, piping og sarkasme, og slikt som hosting var det jo vanskelig å arrestere noen for, det var ganske risikofritt og kan sees som det laveste nivået for motstand.

– I Sigurd Evensmos bok om norsk filmhistorie fastlår han at parolene om kinostreik ikke virket og at dette var det minst vellykkede ved holdningskampen. Rokker du ved det?

– Jeg slår det sønder og sammen, ja. Evensmo skrev jo fantastisk godt, og det er en av grunnene til at hans synsmåter er blitt resirikulert i all senere norsk forskning om film og kino. Selv hadde han vært motstandsmann, noe som nok også ga føringer for hvordan han forsto det som foregikk i kinosalene. Jeg snur det på hodet.

– Hva ser du da?

– Evensmo tok utgangspunkt i parolene fra London og de illegale avisene som skulle få folk til å la være å gå på kino. Så gikk folk likevel. Dermed konkluderer han med at dette var det minst vellykkede avsnittet av den såkalte kulturfronten. Men bildet er mer sammensatt. Mange gikk på kino også for å se hva som foregikk, tvinge seg til å ta stilling til det og for å gi uttrykk for sin misnøye mot okkupasjonen, og det ga en følelse av frihet og av å være med på noe.

– Men kinobesøket doblet seg vitterlig mellom 1941 og 1944?

– Nei, Evensmo viser til at billettinntektene doblet seg, men det skyldes også to andre ting, nemlig prisøkning og det faktum at en høy andel av de kinobesøkende var tyske soldater. Det siste er det ikke tall for så mange steder, men der det finnes, viser det seg at omtrent hver tredje var tysk soldat.

– Tilbake til prosjektbeskrivelsen din hvor du nevner at teorien du bruker skriver seg fra at et feltarbeid fra Malaysia av antropologen James C. Scott. Av alle ting. Det har gått fra å være en «fiks idé», skrev du, til noe som forhåpentligvis gir avhandlingen struktur og dybde. Viste teorien seg fruktbar, eller ble det noe utenpåklistret som man liksom må ha med?

– Det er jo noe man må ha med, og særlig blir historikere ofte litt lange i masken når de må snakke om teori, men jeg har forsøkt å gjøre alvor av det og brukt Scotts begrepssett fra konflikter hvor det vil være ulike samtaler: en felles, åpen samtale, makthavernes skjulte samtaler og de undertryktes skjulte samtaler. Dette har gitt meg en multiperspektivistisk analyse av kino under okkkupasjonen.

– Intet mindre?

– Intet mindre. Jeg antar at opponentene vil pirke litt i dette under disputasen, det ser jeg av bedømmelsesinnstillingen, men jeg tror faktisk at jeg har funnet noe annet nå enn jeg ville ha gjort dersom jeg hadde brukt et mer tradisjonelt begrepsapparat. For eksempel dette at propagandaen også slo tilbake på nazistene selv. Propagandaen var som en stor og mektig ballong, men hver og en av publikum i salen satt, billedlig talt, med en tegnestift og kunne når som helst ta hull på situasjonen.