Publikums fallende tillit til Facebook er godt nytt for de av oss som har advart mot «data-ekstraktivismens» farer en stund.
Det er godt å ha endelig bevis for at det under Facebooks høyttravende retorikk om å «bygge et globalt fellesskap som virker for oss alle» ligger en kynisk og ekstremt aggressiv operasjon, som går ut på å bygge en global støvsuger som vil slå mynt på alle data i nærheten. I likhet med mange andre i bransjen, tjener Facebook penger ved å bore dypt i vår digitale sjel — «pokes» og «likes» er bare måten dataene våre kommer til overflaten på — omtrent slik energiselskapene borer dypt ned i oljebrønnene: profitt først, sosiale og individuelle konsekvenser senere.
Den rosenrøde, markedsføringsvennlige fremtiden – der utstudert, spesialtilpasset reklame subsidierer det selv Mark Zuckerberg kaller «sosial infrastruktur» – er dessuten ikke lenger noe de fleste av oss vil fortsette å ta som en selvfølge. Selv om de økonomiske kostnadene ved å bygge og drive denne «sosiale infrastrukturen» kanskje er null – i hvert fall for skattebetalerne – er de sosiale og politiske kostnadene kanskje til og med vanskeligere å overskue for enn kostnadene ved billig petroleum på 1970-tallet.
Slike innsikter, om de er aldri så brå og sjokkerende, er ikke nok. Facebook er et symptom på, ikke en årsak til problemene våre. Å skylde på selskapets bedriftskultur vil i lengden vise seg like fåfengt som å påtvinge det nye etiske regler for behandlingen av brukerdata.
Facebook er et symptom på, ikke en årsak til problemene våre.
Den gryende offentlige debatten bør derfor ikke handle om hvorvidt man skal sende Mark Zuckerberg i næringslivets svar på eksil. I stedet bør vi gjøre vårt beste for å forstå hvordan man skal organisere den digitale økonomien til gagn for innbyggerne; og ikke bare til fordel for en håndfull multi-milliardselskaper som betrakter brukerne som passive konsumenter uten egne politiske og økonomiske ideer eller ambisjoner.
Mange hindre står i veien for en slik endring. De er dessuten strukturelle, det vil si at de neppe kan løses med en smart app. Hindrene stammer nemlig hovedsakelig fra den turbulente dynamikken i dagens kapitalisme – som er mer preget av stagnasjon enn innovasjonsmanien skulle tyde på – snarere enn fra vår antatte avhengighet av sosiale nettverkstjenester eller teknologiselskapenes utnyttelse av den samme avhengigheten.
For det første: Uansett hvor populært det er blitt å kritisere Facebook, kan man vanskelig se bort fra det faktum at Facebook, sammen med Alphabet, Amazon, Microsoft og resten av banden, har vært avgjørende for å drive det amerikanske aksjemarkedet til nye høyderekorder. De har bidratt til å sikre et minstemål av velstand i en tid da resten av økonomien ennå kjemper med konsekvensene av finanskrisen.
I en viss forstand er det amerikanske teknologimarkedet på 2010-tallet ikke så forskjellig fra det amerikanske boligmarkedet på 2000-tallet: Begge har forsøkt å generere velstand ved å skrive opp verdien av eiendeler, selv mens realøkonomien var i vanskeligheter. Hvis man fjerner den enorme økningen i aksjeverdien til de store teknologiselskapene de siste årene, er det liten grunn til å tale om noen meningsfull gjenreisning etter krisen. Dette, om noe, er hovedgrunnen til at Amerika selv neppe vil foreta seg noe for å legge begrensninger på teknologigigantene, særlig så lenge kinesiske teknologiselskaper i økende grad viser muskler og vokser i utlandet. Trump vil fortsette å rase mot Amazon – men bare inntil han oppdager Alibaba.
Trump vil fortsette å rase mot Amazon – men bare inntil han oppdager Alibaba.
Facebook kan selvsagt forsøke å endre forretningsmodell. Både Amazon og Alphabet har nylig utvidet virksomheten til den langt mer lukrative tjenestesektoren, hvor kunstig intelligens og skytjenester gir høyere fortjenestemarginer som kan kompensere for gryende problemer i selskapenes hovedaktivitet. Selv om Facebook har dyktige KI-forskere og plenty med data som kan holde dem i ånde, er de sent ute på området, og etter alle de nylige skandalene vil de få vanskeligheter med å overbevise sine potensielle næringslivskunder om at dataene deres er trygge.
Da står selskapet igjen med bare ett valg, et som allerede har vært fremmet av noen av dets tidlige investorer som Roger McNamee: Dropp reklame fullstendig, og introduser månedsavgifter (dvs. abonnementer) på tjenestene de tilbyr. Tanken er at Facebook kan slå to fluer i én smekk: gjøre seg til et mindre attraktivt sted for spredning av falske nyheter, og samtidig kvitte seg med behovet for å samle og lagre så mange opplysninger om brukerne. Akkurat nå ville dette kanskje ikke bli så godt mottatt: Hæ? Må vi i tillegg betale Facebook, etter alt de har gjort? Men ting kan forandre seg etter hvert som dagens skandaler legger seg, og en stor gruppe aktører – fra statlige myndigheter til universiteter og veldedige organisasjoner – tar på seg å betale de månedlige Facebook-regningene.
I mellomtiden kommer vi selvsagt til å bli bombardert med løfter – fra politikere, særlig i Europa, men også fra ledere for teknologiselskaper – om at de vil gjøre sitt beste for å stramme inn kontrollen over dataene våre, og til og med innføre nye lover for å straffe åpenbare overtramp. Dette er en utvikling vi bør følge nøye med på, for slik retorikk vil uvegerlig forsøke å gjenopprette følelsen av normalitet i den digitale økonomien, og forsøke å overbevise oss om at bortsett fra et par råtne epler og deres etiske overtramp, er alt grunnleggende i orden, og ingenting viktig står på spill.
Følelsen av gjenopprettet normalitet vil harmonere godt med virkelighetsforståelsen som deles av to leirer som gjerne presenteres som om de hører hjemme i motsatte universer. Selv om de ofte fremstilles som motpoler er Europas teknokrater og Facebooks teknologer ganske like i sin forståelse av verden: For begge kretser alt om det uangripelige og gudelignende markedet hvor det (regulerte) næringslivet tilbyr alle mulige slags tjenester til de allmektige og nyttemaksimerende bruker-konsumentene, som, hvis de ikke er fornøyd, alltid kan velge et annet alternativ.
Europas teknokrater og Facebooks teknologer er ganske like i sin forståelse av verden
De eneste akseptable inngrepene i denne verdenen er tiltak for å styrke konsument- og datarettigheter, forbedre konkurransen og – kanskje – øke skatteinntektene (det er her de europeiske teknokratene kommer inn i bildet) eller skape enda bedre tjenester og teknologi (domenet til Facebooks ingeniører). I denne vidunderlige verdenen har historien virkelig tatt slutt, og ikke bare hersker den globale kapitalismen uinnskrenket, men den fungerer faktisk, og bringer med seg velstand og meritokrati overalt.
Dermed er det ingen grunn til å vurdere eller se for seg noen andre former for sosial og politisk organisasjon – modeller hvor for eksempel byer, grupper av borgere eller nasjonalstaten skulle spille en mer fremtredende rolle i å forme markedet eller bestemme hvilke deler av livet som skal holdes utenfor markedet – for hvis disse nye organisasjonsformene virkelig var nye og nyttige, ville jo markedet allerede ha tenkt på dem. Og hvorfor bry seg, siden markedet antas å fungere feilfritt uansett?
Dette verdensbildet bli selvsagt direkte motsagt av den empiriske virkeligheten: Suksessen til teknologigiganter i både USA og Kina er for eksempel en direkte konsekvens av sterke statlige inngrep i hvordan markedet fungerer, ikke av fri flyt. I USAs tilfelle tok det flere tiår med militær finansiering å få Silicon Valley i gang – og minst like mange årtier med omhyggelig tilrettelegging av det globale handelssystemet for å gjøre det mye vanskeligere for andre land å ta igjen forspranget og utvikle lignende teknologier.
Forskjellen mellom europeere og amerikanere er imidlertid at mens amerikanerne sier én ting og gjør en annen, gjør europeerne – naivt nok – ofte nøyaktig som de sier. Så mens Kina og USA har gjort sitt beste for å beskytte interessene til sine stadig voksende teknologinæringer, har Europa gjort sitt beste for å sørge for at deres eget næringsliv konkurrerer med de andre på rettferdige betingelser.
En uheldig konsekvens er at kontinentet dermed står igjen uten særlig hjemmeavlet teknologisk kapasitet. Men i motsetning til USA (hvor så mye av den hjemlige økonomien er knyttet til teknologi) og Kina (hvor data-ekstraktivismen ikke påvirker valgene, fordi de ikke har noen), er Europa den eneste aktøren som har en god mulighet til å lede an i en annerledes form for datarevolusjon – en som kan få overtaket på teknologiselskapene og føre til både teknologisk og politisk nyskaping.
I stedet for å la Facebook slippe unna med å kreve betaling for tjenestene sine, eller å fortsette med å utnytte dataene våre til reklame, må vi få selskaper som Facebook til å betale for tilgangen til dataene våre. Og disse bør vi i all hovedsak betrakte som vår felles eiendom, ikke som noe vi eier som individer.
Vi må få selskaper som Facebook til å betale for tilgangen til dataene våre
Mange andre aktører vil være interessert i å arbeide med slike data og utvikle tjenester på bakgrunn av dem; fra universiteter til biblioteker, velferdsstatens institusjoner, offentlig transport, entreprenører og lokale myndigheter. Disse kan ha sine egne tilgangsbetingelser, noen ganger gratis, og av og til sterkt subsidiert – kanskje av egne statsdrevne risikokapitalfond, som også kunne fokusere på å sikre at viktige kapasiteter til å dra full nytte av disse dataene, som utviklingen av kunstig intelligens, blir rikelig finansiert.
Hvor skulle alle disse midlene komme fra? Vel, det ville definitivt hjelpe at selskaper som Facebook og Alphabet faktisk må betale for tilgangen til dataene – i stedet for bare å betale så lite som mulig i skatt, slik de gjør nå. Poenget her ville imidlertid ikke bare være å maksimere inntektene man får på grunn av disse nylig sosialiserte dataene (hvis det var hele hensikten, kunne man like gjerne auksjonere bort «datautvinningsrettighetene» på en eller annen måte). Nei, målet måtte være å «plante» forskjellige data-trær som skulle vokse på forskjellige former for logikk: Hvis Facebook ønsker å tilby tjenester som slår mynt på overvåkning, bør de kunne gjøre det – mot en avgift og med fullt samtykke fra brukerne sine – men det er ingen grunn til at ikke andre modeller (abonnementsavgifter, subsidiert tilgang, fullstendig gratis tilgang basert på inntekt etc.) ikke skulle prøves ut rundt de samme datasettene.
Man kan godt diskutere hvordan man skal finne balansen mellom individuelle og kollektive rettigheter til dataene. De som argumenterer for at vi alle simpelthen bør bli «data-deleiere» og tjene penger på dataene våre, mens Facebook og Google fortsetter å utvinne dem til reklame eller andre formål, bør kanskje tenke over at det er først når dataene fra mange individer samles at den fulle virkelige verdien av dem fremkommer (dette gjelder i enda høyere grad når de brukes til maskinlæring), så man kan ikke bare ta de totale inntektene til disse selskapene og dele summen på antallet individuelle brukere for å finne ut hva hver av oss har til gode. Dessuten er mye av informasjonen vi genererer – for eksempel når vi går nedover en bygate som er utstyrt med smarte gatelykter – kanskje best å forstå som data vi kan ha sosiale og kollektive bruksrettigheter til som borgere, men ikke nødvendigvis individuell eiendomsrett til som produsenter eller forbrukere.
Det vanlige argumentet mot et slikt system er at det sannsynligvis vil bli misbrukt av myndighetene, ettersom dataene ikke lenger ville være i hendene på selskaper som Facebook (Facebook!) og ville være lagret i en eller annen form for «offentlig sky». Dette er definitivt mulig, men dagens system ser ikke ut til å generere færre overtramp, det er bare det at vi behandler dem som unntak i stedet for en del av systemet. Og det fortsetter vi med på tross av Edward Snowdens høyprofilerte avsløringer om myndighetenes systematiske overvåkning.
Det er imidlertid ingen grunn til å skrote Europas berømte tradisjon for datasikkerhet: Man må bare flytte fokus. I stedet for å fortsette på en bane som later som om den eksisterer utenfor historien (og dermed knapt registrere det presset som den globale kapitalismen, Kinas fremvekst eller Silicon Valleys fortsatte styrke utøver på den europeiske sosialdemokratiske velferdsmodellen) burde man kombinere datasikkerhet med en proaktiv økonomisk og demokratisk strategi for å sikre at borgerne ikke mister kontrollen over den verdifulle ressursen (data) og infrastrukturen (kunstig intelligens) som det meste av fremtidens politiske og økonomiske institusjoner kommer til å bli bygget rundt.
Det er ingen grunn til å skrote Europas berømte tradisjon for datasikkerhet
Høyresiden, i hvert fall den mest kreative, ukonvensjonelle delen av den, har for lengst forstått hva som står på spill i denne kampen. Da han talte på et arrangement i regi av Financial Times nevnte Steve Bannon kampen for å gjenopprette «digital selvråderett» – som han definerte som noe i retning av å ta tilbake kontrollen over vår personlige intellektuelle eiendom fra de store teknologiselskapene – blant de tre store temaene som vil definere det populistiske opprøret mot globaliseringen. Bannons anti-globalisme er imidlertid kun tilsynelatende, for den eneste måten å virkelig gjøre dataene våre om til penger på, og faktisk motta utbytte fra dem, skulle være ved å la de mest globaliserte av alle institusjoner – verdens finansmarkeder – bestå som før (og faktisk ytterligere utvide deres innflytelse til områder som i dag domineres av Facebook og Alphabet, dvs. vårt daglige liv).
Venstresiden har på den annen side svært lite å si om saken. Det er synd, for denne data-diskusjonen presenterer venstresiden for en mulighet til å tenke gjennom mange av sine andre standpunkter på nytt: hvordan skal vi organisere velferden i en tid med prediktiv analyse; hvordan organisere byråkratiet og offentlig sektor i en tid hvor borgerne er utstyrt med sensorer og ofte overlegen teknologi; hvordan bygge fagorganisasjoner når alt automatiseres; hvordan organisere et sentralisert politisk parti i en tid med desentralisert og horisontal kommunikasjon.
I stedet fortsetter venstresiden å slå på den teknokratiske stortromma for mer datasikkerhet, mer skatt, og mer antitrustlovgivning. Ingenting galt med disse virkemidlene i og for seg, men de er uegnede for oppgaven vi står overfor, særlig tatt i betraktning de mange krisene som hjemsøker nettopp de institusjonene – velferdsstaten, offentlig sektor, fagforeningen, det politiske partiet – som venstresiden har brukt gjennom historien for å markere sitt territorium og fremme de svakerestiltes interesser. Mer statlig regulering, når det er regulering av den gale sorten, bør ikke feires, uansett hvor mye den forsikrer europeiske embetsmenn om at kapitalismen som grunnleggerne så for seg på 1950-tallet fremdeles fungerer slik de lovet.
Vi står overfor tre politiske muligheter: Vi kan fortsette med dagens modell, og la Facebook, Alphabet og Amazon overta stadig flere av statens funksjoner. Med tiden behøver vi kanskje ikke bekymre oss over at teknologiene deres blir brukt til å påvirke valgene, for det meste i livet vil være avhengig av hva som foregår i styrerommene deres – ikke hva som foregår i våre parlamenter.
Et alternativ er å gå inn for den slags kvasi-antiglobalisme som Steve Bannon støtter, og ta tilbake noe av autonomien fra teknologigigantene ved å gi enda mer makt til finanssektoren (som Bannon selvsagt ønsker å temme ved hjelp av kryptovaluta; vi får se hvem som temmer hvem, men hittil ser bankene ut til å ha overlevd – og til og med overtatt – sine utfordrere).
Et alternativ er å gå inn for den slags kvasi-antiglobalisme som Steve Bannon støtter
Eller vi kan benytte de siste dataskandalene til å formulere en virkelig desentralisert, frigjørende politikk, hvor statens institusjoner (både nasjonalt og lokalt) vil bli brukt til å anerkjenne, opprette og fremme sosiale rettigheter til data. Disse institusjonene vil organisere forskjellige datasett med differensierte tilgangsbetingelser. De vil også sørge for at gode ideer som er lite kommersielt bærekraftige, men som kan få store sosiale virkninger, mottar finansiering og blir realisert på toppen av disse datasettene.
En slik forvandling av eksisterende institusjoner som borgerne ser ut til å ha mistet tiltro til, ville gjøre mye for å bøte på den dype opplevelsen av fremmedgjøring fra offentligheten og politikken som gjør seg gjeldende over hele kloden. Det kommer ikke til å bli enkelt, men det er fremdeles mulig. Det vil kanskje ikke være tilfelle om ti eller kanskje fem år, etter hvert som de langsiktige politiske og økonomiske kostnadene ved data-ekstraktivismen viser seg. Databrønnen som er vår digitale sjel vil, som alle andre borefelt, ikke vare evig.
Evgeny Morozov skriver fast om teknologi for Morgenbladet. Siste bok: To Save Everything, Click Here: The Folly of Technological Solutionism. Født 1984, er fra Hviterussland.